Slaget ved Fort Necessity

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slaget ved Fort Necessity, eller Slaget ved the Great Meadows fant sted 3. juli 1754 i det som i dag er grenden Farmington i Fayette County i Pennsylvania. Dette var en av de første kamphandlingene i den franske og indianske krigen og eneste gangen George Washington overga seg i kamp. Dette slaget, sammen med slaget ved Jumonville Glen i mai samme året, medvirket til en rekke militære opptrappinger som resulterte i den globale syvårskrigen.

Slaget ble utkjempet på en høytliggende eng vest for toppen i et vanskelig pass østover gjennom Alleghenyfjella.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Etter å ha seiret i slaget ved Jumonville Glen, kalte den franske kommandanten Joseph Coulon de Jumonville Washington til seg for å fortelle at han var på et diplomatisk oppdrag.[1] Mens Washington så over papirene til Jumonville, skal en indianer ha hugget Jumonville i hodet med en øks og tatt livet av ham.[2] Etter at Washington trakk seg tilbake fra Jumonville, ventet han å bli angrepet.[3] Indianeren Tanacharison prøvde å overbevise Delaware-, Shawnee- og Seneca-indianerne om å slå seg sammen med dem ved Great Meadows. Med om lag 150 fra Virginia ved Great Meadows, startet de å bygge et fort, som sto ferdig den 3. juni.[3]

Washington hadde hørt at det var om lag 500 franskmenn ved Fort Duquesne som hadde lite forsyninger igjen. Han førte da 300 mann til Great Meadows den 16. juni og skjulte sporet sine for eventuelle fiender som fulgte etter dem til Red Stone Creek.[4] Washington fikk melding den 18. juni om at Tanacharison ikke hadde klart å overbevise de andre høvdingene om å støtte Washington, og at han heller ikke kunne gi de mer støtte. Uten støtte fra indiananerne var troppene hans mer sårbare for angrep, og Washington fortsatte å skjule sporene sine på vei mot Red Stone Creek.[5]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Den 28. juni, etter et krigsråd, ga Washington ordre om å trekke seg tilbake til Great Meadows.[5] Samme dag forlot 600 franskmenn og kanadiere og 100 indianere Fort Duquesne under Louis Coulon de Villiers, bror til Jumonville. For å komme før franskmennene, måtte mennene fra Virginia forlate det meste av forsyningene sine. Den 1. juli nådde de Fort Necessity.[5][5] Franskmennene fikk Fort Necessity i syne den 3. juli og gikk til angrep i kraftig regnvær. Det kraftige regnet gjorde at skyttergravene til Washington ble fylt med vann og ikke kunne brukes. Washington avgjorde derfor å storme mot franskmennene i skogen utenfor med hele styrken sin. Britene måtte trekke seg tilbake til fortet under kraftig ild fra franskmennene.

Villiers, som ikke visste når han ville få forsterkinger, sendte en offiser med hvitt flagg for å forhandle.[6] Han ba britene trekke seg tilbake til Virginia og advarte de om at dersom de ikke gjorde så, så kunne indianerne komme til å storme fortet og skalpere hele garnisonen.[6]

Washington overga seg og han og troppene forlot Fort Necessity.[7] Washington fikk ikke skylden for nederlaget av guvernør Dinwiddie, slik som han hadde ventet, men i stedet fikk han støtte, mens de i stedet påberopte dårlige forsyninger og liten støtte fra de andre koloniene.[8]

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Da meldingene om de to slagene nådde England i august, sendte regjeringen en armé til Nord-Amerika for å drive bort franskmennene. Franskmennene fikk vite om de britiske planene lenge før de fikk sendt ut arméen sin, og Frankrike sendte så en mye større tropp til Canada i 1755. Kampene som fulgte i Nord-Amerika eskalerte frem til Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot hverandre våren 1756 og syvårskrigen var formelt i gang.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Fowler, William M (2005). Empires at war: The French and Indian War and the Struggle for North America 1754-1763. New York: Walker & Company. ISBN 0-8027-1411-0. 
  • Lengel, Edward (2005). General George Washington. New York: Random House Paperbacks. ISBN 0812969502. 
  • Sheppard, Ruth (2006). Empires Collide. Osprey Publishing. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lengel p.38
  2. ^ Lengel s.38
  3. ^ a b Lengel s.39
  4. ^ Lengel s.40
  5. ^ a b c d Lengel s.41
  6. ^ a b Lengel p.44
  7. ^ Lengel s. 45
  8. ^ Lengel s.47

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]