Slaget ved Casteldelfino

Slaget ved Casteldelfino fant sted i juli 1744 under Den østerrikske arvefølgekrigen mellom Frankrike og Kongedømmet Sardinia.

Manøvreringer før slaget

Franskmennene hadde først startet en offensiv inn i Piemonte og blitt slått tilbake etter tre dager med kamper i Varaitadalen nær landsbyen Casteldelfino (7-10. oktober 1743). I juli 1744 prøvde franskemennene under Contì å gå inn i Piemonte på ny fra de vestlige Alpene. De første rekkene med den franske arméen tok de øverste områdene av dalene Sturt og Maira, mens tre andre rekker, den 7., 8. og 9. var plasserte øverst i Varaitadalen. Den syvende kolonnen besto av seks bataljoner under generalløytnant Don Louis Gandinga. Han forlot Guillestre, kom gjennom San Paul og Maurin, og tok toppen av Col d'Agnello hvor de truet dalen Casteldelfino lå i. De trakk seg så tilbake og tok Acceglio i Mairadalen for å gi støtte til den sjette kolonnen under generalløytnant Compte de Lautrec, som hadde som mål å ta landsbyen Preit for å true Maira.

Marquis de Camposanto, en generalløytnant med fem bataljoner som utgjorde den åttende kolonnen, avanserte fram mot leiren til Pontcernieres nær Briancon, like før Varaita- og Mairadalane. Baillì du Givri, en generalløytnant i ledelsen for de ti bataljonene som utgjorde den niende kolonnen, tok Montgeneve-passet og gikk ned i Cesana-dalen for å lure den sardinske kongen Charles Emmanuel III. Givri gjorde en skinmanøver og tok Gardetta i Bellinodalen, samt toppen av Col du Bondormir som ruvet over Chateau Dauphin-dalen. Brigadegeneral François de Chevert kommanderte 1 500 mann fra flere regiment og fire kompani grenaderer fra brigaden til Poitou. Disse ni kolonnene var ved posisjonene de hadde fått av Conti etter å ha vandret i et kraftig regnvær.

Fyrsten av Conti og Filip av Parma fra Spania gikk ned Col de l’Argentera i front av kolonnen sin og tok Bersezio i Sturadalen. Generalløytnant Pallavicini fra Savoie ble informert av spionene sine om at tre fiendtlige korps var i ferd med å omringe dem og han forlot de gode posisjonene ved Lobiera og leiren i Montagnetta. Etter å ha kommet fram til posisjonen sin var først Conti uroet over situasjonen i kolonnene som kjempet til venstre for ham. Marechal de camp de Villemur sendte en offiser med nyhet om seieren til høyre, men budbringeren druknet. Andre kurerer ble samtidig sendt til Ballì de Givrì og Marquis Pallavicini, men de nådde ikke fram i tide til å stoppe de fåfengte kampene i Varaitadalen.

Generalløytnant de Gandica foran den 7. kolonnen tok Acceglio i Mairadalen, og gikk så til Varaitadalen for å gi støtte til den 8. og 9. kolonnen. Marquis de Camposanto, leder av den 8. kolonnen, nådde fjellet Traversiera med fem bataljoner. For å kommet hit måtte han marsjere ved foten av Mont Peirol, hvor han rykket fram mot den forskansete leiren på Bicocca-platået. Meningen hans var ikke å gå til angrep, men bare skape litt støy og unngå hovedforskansningen ved Pierre Longue. Ballì de Grivri gjorde en skinmanøver med den 9. kolonnen fra Briancon til den andre siden av Montgeneve. Han kom så tilbake og gikk til Col d'Agnello. Han kommanderte Compte de Danois, en generalløytnant, og ti bataljoner. Han hadde også en fortropp under Chevert, som kommanderte 1 500 mann og fire kompani grenaderer. Chevert gikk til angrep på utposten Chayol den 16. juli men trakk seg tilbake etter noen skuddutvekslinger med fienden nær Gardetta.

Natt til 16. og 17. juli slo franskmennene leir ved Chayol, mens Savoie-troppene hadde leir ved Gardetta.

Slaget

Ved hjelp av spioner visste Chevert posisjonen til fienden og at de var om lag like mange. Han valgte derfor å gå til angrep. De franske grenaderene hadde vansker med gjøre innrykk i Bondormir og måtte gå til angrep på flere godt forsvarte bygninger i prosessen. På samme tid hadde Danois kommet med brigaden til Poitou. Chevert ga ordre om en flankemanøver for å fange fienden, men sardinierne trakk seg tilbake under dekning av 300 dragoner. Den franske arméen steg ned til Celle di Bellino etter å ha ødelagt bygningene i Gardetta. De satte så avsted mot Bondormir og hadde fremdeles vanskeligheter med å ta skyttergravene. Fra her klatret de over Pierrelongue og møtte andre fraskilte grupper som kom fra parallelle stier. Chevert ønsket nå et storskala angrep og det franske krigsrådet ga tillatese til et storangrep dagen etter.

Så snart piemonteserne kunne se fienden på toppen av Pierrelongue ødela de kommunikasjonslinjene fra Bondormir og gjorde klart et forsvar. Fienden gjorde klar en bedre sikk-sakk-sti oppover Pierrelongue-ravinen på nordsiden for å nå toppen av fjellet. Chevert måtte klargjøre angrepet med 1 500 mann og de måtte ta Pas du Chat, en dyp kløft med sleipt terreng. I enden av denne kløften lå 400 piemontesiske grenaderer og et kanonbatteri. Da Chevert flyttet seg var fjellet dekket av tykk tåke, og han kunne ikke se skyttergravene. Det ble avfyrt flere salver fra grenaderene som kunne høre ham, men ikke se ham. Chevert ga ordre om å gå raskere ned og sette på bajonettene, og unngå skuddutveksling med fienden. Franskmennene gikk til angrep og fienden trakk seg tilbake til redutten Baraccone under stor forvirring. Piemontesarene forlot teltene sine og satte fyr på tre store mål for å informere garnisonen til Bicocca om at Pierrelongue var erobret av franskmennene.

De franske kolonnene kom ned fra Pierrelongue uten store tap, tiltross for kraftig bombardement fra fienden. De gikk til angrep på den andre redutten på toppen av Battagliola, og tvang sardinierne på flukt. Franskmennene stoppet framrykkingen ved Battagliola og holdt denne posisjonen i om lag to timer for å gå til messe og ta seg en hvil. De rykket senere fram til den sterkt forsvarte Cavallo-redutten. De sardinske kommandørene var Verger og brigade-chevalieren Castagnole. Før slaget ble Verger, en major fra regimentet i Provence, sent til Chevert for å se at overgivelsen gikk rett for seg og hindre at hele garnisonen be henrettet. Verger avslo ønsket om overgivelse og Chevert ga ordre om et nytt angrep, men han ønsket å informere de Givrì slik at han kunne komme til støtte. Chevert ga Givri melding om å ikke gjøre noe før han hadde fått ordre. Dårlige forsyningsforhold gjorde at Chevert ble overbevist om at et massiv angrep måtte til å redde situasjonen.

Troppene til Chevert skulle gå til angrep på batteriet, mens brigaden til Poitou skulle rykke fram til høyre for ham. I midten var regimentet fra Provence. Oberst Salis måtte ta et platå over Bellino-ravinen for å unngå de fire sardinske bataljoner sør for fjellet.

Kolonnen avanserte uten sekker for å være mer effektive i kamp, men klarte ikke å holde god orden i slikt fjellterreng. Noen soldater gikk over til de andre og de tre korpsene gikk til angrep i en enkelt kolonne. Været gjorde at det var særdeles mørkt denne dagen, og en tykk tåke dekket redutten. Franskmennene klarte å snike seg inn til 50 meter fra fienden uten å bli oppdaget. En kraftig skuddutveksling åpnet kampen. Franskmennene var i åpent lende og tok imot store salver. De kjempet i mer enn fire timer, bare noen meter fra fienden, før de til slutt måtte trekke seg tilbake. Givrì ønsket å fortsette kampen og sende inn en uthvilt bataljon. Angrepet satte nytt mot i franskmennene som igjen nådde palisadene, men de måtte nok en gang trekke seg tilbake med store tap. Givri, som ble hardt skadd i hofta under det andre angrepet ga mennene sine ordre om tilbaketrekking.

Siden ordren kom midt i kampen ønsket soldatene i regimentet til Poitou å fortsette kampen, og ba om flagget. Dette var et farlig øyeblikk siden kulene føyk overalt. Danois ga ordre om tilbaketrekking siden mange av de høyere offiserene enten var drept eller hardt skadet, men soldatene ville ikke lystre. De visste at en tilbaketrekking ville bli farlig, og valgte å gå for palisaden istedenfor. De var heldige med at oberst Salis forlot posisjonen sin en liten stund, og gikk til angrep på redutten fra baksiden. Denne handlingen avgjorde slaget, for da sardinerne snudde seg for å stoppe angrepet til soldatene, gikk en ny gruppe franskmenn til angrep i forkant og tvang sardinerne til å overgi seg.

Kampene over

Slaget var over kl. 23 den 19. juli 1744. Den sardinske hæren mistet 1 350 mann, og de franske tapene var også store.

Karl Emmanuel III fjernet alt artilleri fra fortene i San Carlo og Bertola an Chateau da han hørte om nederlaget. Han gikk til Chateau Dauphin og tok imot de 200 overlevende fra Caval-massakren. Karl forlot så Chateau Dauphin og gikk til Sampeyre, hvor han møtte general Guibert. Han ga også ordre til ridderne fra Cumiana om å evakuere Mairadalen. Marquis de Frabosa ble bedt om å forlate Sturadalen og dra til forsvarlinjen ved Castigliole-Saluces, hvor hovedhæren ventet. Den døde Pierrelongue ble gravlagt på slagmarken og de skadede ble fraktet til Chateau Dauphin. De franske skadede ble oppdaget i ruinene av redutten på Cavallo.

Danois, som nå var kommandør, gav soldatene sine tre dager slik at de kunne plyndre det de fant ved Bellino og Chateau Dauphin. Morgenen den 20. julen kom franske soldater til disse to landsbyene og plyndret hus og kverker. I Bellino tok de livet av to menn og i Chateau Dauphin fant de de etterlatte forsyningene til de sardinske styrkene. Landsbyen Pontechianale ble spart på grunn av generøsiteten til Danois, men de måtte gi 50 mann i åtte dager for å transportere skadde franske soldater bort fra fronten. Givri ble fraktete til Lyon og døde et par dager senere av skadene han fikk.

Ettervirkning

Comte de Gages kom frem for sent med den spanske armeen, men skrev til kollegaene sine. «Kanskje vi igjen får muligheten til å male oss med det motet franskmennene viste i denne krigen, men ingen arme vil noen gang vise et slikt høysinn som jeg så ved Casteldelfino». Conti skrev i en rapport til Ludvig XV av Frankrike at «det var den mest strålende og livlige kamphandlingen jeg noen gang har sett. Mennene der synte et mot hinsides all menneskelighet.»

Mens slaget ved Casteldelfino pågikk, beveget den spansk-franske hovedhæren seg mot sardinerne i Sturadalen og klarte med kløkt å komme seg forbi de fiendtlige skansene langs Sturte din Demonte. De allierte hadde klart å nå slettene sør i Piemonte.

Dette slaget blir i dag noenganger kalt «Slaget ved Pierrelongue», for å skille det fra det tidligere slaget ved Casteldelfino, som fant sted i oktober 1743.