Hopp til innhold

Slaget om Maiwand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget om Maiwand
Konflikt: Andre anglo-afghanske krig

Royal Horse Artillery flykter fra et afghansk angrep i slaget om Maiwand, malt av Richard Caton Woodville.
Dato27. juli 1880
StedMaiwand, Afghanistan
ResultatAfghansk pyrrhosseier
Stridende parter
Afghanistans flagg før 1901 AfghanistanStorbritannias flagg Storbritannia
Britisk Indias flagg Britisk India
Kommandanter og ledere
Ayub KhanStorbritannias flagg George Burrows
Styrker
25 000 afghanske krigere2 476 britiske/indiske tropper
Tap
2 050–2 750 døde
1 500+ skadde
969 døde
177 skadde

Slaget om Maiwand i 1880 var et av de viktigste slagene i den andre anglo-afghanske krig. Slaget endte i nederlag for den britiske hæren og seier for de afghanske tilhengerne av Ayub Khan. Den afghanske seieren i Maiwand kom med en stor bismak, siden mellom 2 050 og 2 750 afghanske krigere ble drept og trolig rundt 1 500 skadet.[1] På den annen side ble ca. 969 britiske/indiske soldater drept og 177 såret. Det er imidlertid ett av få tilfeller i det 19. århundre der en asiatisk militærmakt klarte å beseire en vestlig en.

Før slaget hadde kampanjen så langt gått bra for britenes del. De hadde tidligere beseiret afghanske stammefolk i Ali Masjid, Peiwar Kotal, Kabul og Ahmed Khel. Videre hadde de klart å okkupere et utall av byer og landsbyer, inkludert Kandahar, Dakka og Jalalabad.

Ayub Khan, Shir Ali Khans yngste sønn, som hadde holdt Herat under de britiske operasjonene i Kabul og Kandahar, satte ut mot Kandahar med en liten hær i juni 1880, og en brigade under general Burrows ble sendt fra Kandahar for å slå tilbake de fremrykkende afghanerne. Burrows rykket frem til Helmand, på motsatt side av Gereshk, for å motsette seg Ayub Khan, men ble der forlatt av troppene til Shir Ali, walien av Kandahar, og tvunget til å trekke seg tilbake til Kushk-i-Nakhud, halvveis til Kandahar.

For å hindre Ayub i å nå Ghazni, avanserte Burrows til Maiwand den 27. juli og angrep Ayub, som allerede hadde tatt det stedet. Afghanerne, som var 25 000 i antall, utmanøvrerte britene, artilleriets ammunisjon ble brukt opp og den innfødte delen av brigaden kom ut av kontroll og presset tilbake de få britiske infanteristene. Britene ble fullstendig omringet og måtte takke afghanernes apati for å ha klart å unngå total utslettelse. Av de 2 476 britiske soldatene som deltok i angrepet, mistet den britisk-indiske styrken 21 offiserer og 948 soldater. Åtte offiserer og 169 menn ble såret. The Grenadiers mistet 64 % av sin styrke og 66. regiment mistet 62 %, inkludert 12 offiserer. Kavaleriets tap var mye mindre.

De forskjellige regimentenes tap (oppført etter prioritet) var:

  • E "Division" / B Battery, Royal Horse Artillery: 14 døde, 13 skadde.
  • 3rd (Queen’s Own) Bombay Light Cavalry: 27 døde, 18 skadde.
  • 3rd Scinde Horse (Bombay Irregular Cavalry): 15 døde, 1 skadd.
  • 66th (Berkshire) Regiment of Foot: 286 døde, 32 skadde.
  • 1st Bombay Native Infantry (Bombay Grenadiers): 366 døde 61 skadde.
  • 30th Bombay Native Infantry (Jacob’s Rifles): 241 døde, 32 skadde.
  • 2nd Company, Bombay Sappers and Miners: 16 døde, 6 skadde.

Et estimat for afghanske tap er 3 000, noe som gjenspeiler den desperate naturen til en stor del av kampene som ble utkjempet.[1] Andre kilder oppgir likevel at 1 500 afghanere og opp i mot 4 000 ghazier ble drept.[2]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]
En gruppe afghanske krigere etter seieren i slaget om Maiwand.

Slaget svekket moralen på britisk side, men var til dels også en skuffelse for Ayub Khan, guvernøren i Herat og kommandanten for afghanere i dette slaget, fordi han hadde mistet så mange menn for å få en liten fordel. Ayub Khan klarte å stenge britene i Kandahar, noe som resulterte i general Frederick Roberts' berømte 314 mil lange marsj fra Kabul til Kandahar i august 1880. Det etterfølgende slaget om Kandahar 1. september endte i en avgjørende seier for britene.

Maiwand i poesi, kunst og fiksjon

[rediger | rediger kilde]

Rudyard Kipling, som hadde forsket rundt dette slaget i 1892, inkluderte det lille diktet That Day om kamphandlingene i Maiwand i sin Barrack-Room Ballads samling.

Dikt om seieren i Maiwand har gått inn pashtunsk og afghansk folkeminne. Som afghanske myter vil ha det til, skapte slaget en usannsynlig helt i form av en afghansk kvinne kalt Malalai, som gjorde at de afghanske styrkene snublet når hun ble lagt merke til og deretter brukte sitt slør som en fane og oppmuntret mennene til å kjempe videre.

Slaget var gjenstand for flere malerier[3] og ble dekket mye i den illustrerte pressen. Frank Feller, en sveitsisk kunstner bosatt i England, malte The Last Eleven at Maiwand i 1882, der han avbildet en liten gruppe menn fra 66. regiment som gjør sitt ytterste. Hendelsene rundt E/B Battery Royal Horse Artillery ble portrettert av Godfrey Douglas Giles, Richard Caton Woodville og Stanley Wood.

En statue i støpejern av en løve (Maiwand Lion) ble bygget av George Blackall Simonds i Reading og avduket i 1886 til minne om de som døde i kamp. Et monument ble bygget på 1950-tallet ved Maiwand Square i Kabul til minne om slaget av en afghansk arkitekt ved navnet Is-matulla Saraj.

Et minnesmerke ble reist i det sentrale London til en bemerkelsesverdig overlevende fra slaget: Bobbie, maskoten til regimentet. Bobbie ble skadet i kampene, men ble oppdaget av overlevende neste dag, og kom tilbake til fortet.

Dr. John H. Watson, den fiktive ledsageren til Sherlock Holmes, kan ha vært basert på det 66. regimentets medisinske offiser, kirurg og major Alexander Francis Preston,[4][5] som på samme måte som Watson ble såret i slaget om Maiwand Gulham (som beskrevet i første kapittel av En studie i rødt).[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b British Battles - Second Afghan War (Maiwand)
  2. ^ British Empire - Camp Afghan (Maiwand)
  3. ^ Peter Harrington (1993). British Artists and War: The Face of Battle in Paintings and Prints, 1700-1914. London: Greenhill, s. 202-204
  4. ^ The 66th Berkshire Regiment
  5. ^ Venning, Annabel (2. februar 2012). «The REAL Dr Watson: The Victorian army medic who was the inspiration for Sherlock's trusty sidekick». Mail Online. Besøkt 8. november 2023. 
  6. ^ The Rifles (Berkshire and Wiltshire) Museum Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]