Slaget om Cēsis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget om Cēsis
Konflikt: Den estiske uavhengighetskrigen
Den latviske uavhengighetskrigen
Dato19. juni–23. juni 1919
StedCēsis i Latvia
57°18′47″N 25°16′29″Ø
ResultatEstisk-latvisk seier
Stridende parter
Estlands flagg Estland
Latvias flagg Latvia		 Baltische Landeswehr
Baltiske Frikorps
Kommandanter og ledere
Estlands flagg Ernst Põdder
Estlands flagg Nikolai Reek

Latvias flagg Jorģis Zemitāns

Latvias flagg Krišjānis Berķis
 Rüdiger von der Goltz
Alfred Fletcher
Enheter involvert
Estlands flagg 3. divisjon
Inkludert
 Baltische Landeswehr
Iron Division
Styrker
6 509 infanteri
65 kavaleri
106 tunge maskingevær
126 lette maskingevær
23 artilleri
3 pansrede kjøretøy
3 pansrede tog[1] inkludert
2. Latviske Cēsis Regiment:
750 infanteri
8 tunge maskingevær
20 lette maskingevær[1]		5 500–6 300 infanteri
500–600 kavaleri
50 tunge maskingevær
90 lette maskingevær
42–48 artilleri[1]
Tap
Estlands flagg Estland:
110 drept
295 skadet[2]
Latvias flagg Latvia:
13 drept
30 skadet[2]		274 drept[3]
Slaget om Cēsis ligger i Latvia
Slaget om Cēsis
Cēsis
Slaget om Cēsis (Latvia)

Slaget om Cēsis (latvisk: Cēsu kaujas; estisk: Võnnu lahing, Slaget om Võnnu; tysk: Schlacht von Wenden, Slaget om Wenden), utkjempet nær Cēsis (eller Võnnu, Wenden) i juni 1919, var et avgjørende slag i den estiske uavhengighetskrigen og den latviske uavhengighetskrigen. Etter harde kamper klarte en estisk styrke med latviske enheter som kom fra nord å drive tilbake de baltisk-tyske angrepen, og gikk til motangrep.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Latvia hadde erklært uavhengighet i 1918, men klarte ikke å stanse den røde armé som resulterte i at Riga gikk tapt. Angrepet fra de røde latviske riflemenn ble stanset av det tyske keiserrikets sjette reservekorps.[1] Reservekorpset, ledet av general Rüdiger von der Goltz, bestod av Baltische Landeswehr, det baltiske frikorps’ jerndivisjon og Guard Reserve Division.[4] De latviske frivillige som var lojale til den provisoriske regjeringen var også ledet av Baltische Landeswehr.[1] Den 16. april 1919 ble Kārlis Ulmanis’ latviske regjering veltet av tyskerne, som installerte en tysk provisorisk regjering for Latvia som var ledet av Andrievs Niedra. Den latviske brigaden ledet av Jānis Balodis forble passive under det tyske styret.[1]

Etter å ha tatt Riga tilbake fra den røde armé fortsatte det sjette reservekorps nordover. Samtidig gikk den tredje estiske divisjonen, som nylig hadde tvunget sovjettiske styrker ut av sørlige Estland, inn i Latvia fra nord. Estland anerkjenne fremdeles Ulmanis’ regjering, og ingen av sidene var villige til å trekke tilbake. Kampene begynte den 5. juni, og dagen derpå tok Landeswehr kontroll over Cēsis.[5] Ententemaktene meklet frem en våpenhvile som ble erklært 10. juni, men uten gjennomslag i den fredsmeklingen begynte kjempingen den 19. juni.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Militærkontroll i Latvia den 22. juni 1919

██ pro-tyske styrker

██ Den røde armé (Bolsjevister)

██ Den latviske armé

██ Den estiske armé

Den 19. juni begynte kampene igjen da jerndivisjonen angrep en estisk posisjon nær Limbaži.[6] Den tredje estiske divisjon, som inkluderte det andre latviske Cēsisregimentet under oberst Krišjānis Berķis, hadde på det punktet 5 990 infanteri og 125 kavaleri. De pro-tyske styrkene hadde mellom 5 500 og 6 300 infanteri, 500–600 kavaleri og en stor fordel i kanoner, maskingevær og bombekastere.[1] Tyske styrker fant tidlig suksess rundt Limbaži, men ble snart presset tilbake. Landeswehrets hovedangrep begynte 21. juni, da de brøt gjennom posisjonen til det andre latviske Cēsisregimentet ved elven Rauna. Situasjonen begynte å bli kritisk for den tredje estiske divisjonen, men det tyske angrepet ble stanset av tre estiske pansertog og Kuperjanov Partisan Battalion.[7]

Landeswehr fortsatte angrepet på flere punkter langs frontlinjen, og flere estiske styrker ble med i slaget.[8] Etter å ha stanset det siste tyske angrepet gikk esterne til motangrep den 23. juni, og tok tilbake Cēsis.[9] Det tyske enheten trakk tilbake mot Riga.

Etter slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget om Cēsis var en avgjørende seier for Estland mot de pro-tyske styrkene. Den tredje estiske divisjonen fortsatte å bevege seg mot Riga. Den 3. juli hadde estiske styrker nådd utkanten av byen. Estland, Latvia og den tyske provisoriske regjeringen i Latvia signerte en fredsavtale i Strazdumuiža, etter krav fra ententemaktene. Som del av våpenhvilen ble Ulmanis’ regjering gjeninnført i Riga. Tyske styrker ble beordret å forlate Latvia, og det baltisk-tyske Landeswehr ble plassert under kommandoen til den latviske staten og sendt for å kjempe mot den røde armé. For å omgå ententemaktenes ordre ble mange tyske soldater innlemmet i den Vest-Tyske frivillige hær istedenfor å forlate landet. Krigingen i Latvia og Litauen blusset opp igjen i oktober, og fortsatte frem til desember 1919.

Estland minnes seieren med Seiersdagen, som er en nasjonal merkedag. Minnesmarkeringer blir arrangert den 22. juni (Latvias seiersdag, latvisk: Latvijas Uzvaras diena) ved Frihetsmonumentet i Cēsis i Latvia.[10][11][12]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Maide, Jaan. Ülevaade Eesti Vabadussõjast (1918–1920) (estisk). Arkivert fra originalen 22. august 2010. 
  2. ^ a b *Pētersone, Inta (1999). Latvijas Brīvības cīņas 1918-1920 : enciklopēdija. (latvisk). Riga: Preses nams. ISBN 9984-00-395-7. OCLC 43426410. 
  3. ^ Reek, Nikolai. Lemsalu — Roopa — Võnnu — Ronneburgi lahing 19. — 23. VI. 1919. a. (Lemsalu — Roopa — Võnnu — Ronneburg battle 19. — 23. VI. 1919) (estisk). Estonian National Defence College museum. Arkivert fra originalen 22. august 2010. 
  4. ^ Tucker, Spencer C., red. (2005). «Goltz, Rüdiger von der, Count (1865-1946)». The Encyclopedia of World War I: A political, social, and military history. Santa Barbara i California: ABC-CLIO. s. 492–493. ISBN 9781851094202. 
  5. ^ Traksmaa, August (1992). Lühike vabadussõja ajalugu. Olion. s. 150–151. 
  6. ^ Traksmaa, August (1992). Lühike vabadussõja ajalugu. Olion. s. 156. 
  7. ^ Traksmaa, August (1992). Lühike vabadussõja ajalugu. Olion. s. 157. 
  8. ^ Traksmaa, August (1992). Lühike vabadussõja ajalugu. Olion. s. 158. 
  9. ^ Kaevats, Ülo (1998). Eesti Entsüklopeedia 10. Eesti Entsüklopeediakirjastus. s. 519. 
  10. ^ «Celebration of the Latvia's Victory Day in Cēsis». Enter Gauja (engelsk). Besøkt 5. april 2024. 
  11. ^ «The centenary of the Battle of Cēsis, Latvia's Victory Day, to be celebrated in Cēsis on 22 June» (engelsk). Cēsis Tourism Information Center. 10. juni 2019. Besøkt 5. april 2024. 
  12. ^ «Latvia and Estonia celebrate 100th anniversary of Battle of Cēsis victory». ERR (engelsk). 22. juni 2019. Besøkt 5. april 2024. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Traksmaa, August (1992). Lühike vabadussõja ajalugu (estisk). Olion. ISBN 5-450-01325-6. 
  • Pētersone, Inta (1999). Latvijas Brīvības cīņas 1918-1920 : enciklopēdija. (latvisk). Riga: Preses nams. ISBN 9984-00-395-7. OCLC 43426410. 
  • Kaevats, Ülo (1998). Eesti Entsüklopeedia 10 (estisk). Tallinn: Eesti Entsüklopeediakirjastus. ISBN 5-89900-054-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_om_Cēsis&oldid=24381734»