Sannhetskommisjonen i El Salvador

Belisario Betancur Cuartas ble av FNs generalsekretær oppnevnt til å lede sannhetskommisjonen for El Salvador.

Sannhetskommisjonen i El Salvador (spansk: Comisión de la Verdad para El Salvador) var en kommisjon oppnevnt av FN for å undersøke de alvorlige overtredelsene som skjedde under landets tolv år lange borgerkrig på en rettferdig og upartisk måte. Det er anslått at 1,4 prosent av befolkningen i El Salvador ble drept under krigen.

Kommisjonen virket fra juli 1992 til mars 1993, da resultatene ble publisert i den endelige rapporten "From Madness to Hope". I den åtte måneders perioden arbeidet pågikk hørte kommisjonen over 2.000 vitnesbyrd og samlet dessuten informasjon fra ytterligere 20.000 vitner.

I desember 1991 begynte samtaler om en fredsavtale mellom regjeringen og geriljaen, Farabundo Marti National Liberation Front (FMLN), med FNs generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar til å overvåke forhandlingene. En avtale ble inngått og undertegnet av begge parter 16. januar 1992 under det som kalles Chapultepec-fredsavtalen.

Javier Pérez de Cuéllar utnevnte tre kommissærer til å lede etterforskningen; dette skjedde med samtykke fra både den salvadoranske regjeringen og FMLN. I motsetning til tidligere liknende tiltak for å gjenopprette rettferdighet, besto den salvadoranske kommisjonen av internasjonale kommisjonærer.

Militærdiktatur fra 1931

Etter at landet ble uavhengig i 1838 opplevde El Salvador flere politiske konflikter, hovedsakelig av sosiale årsaker; dette var en langsiktig effekt av spansk kolonialisering på 1500-tallet. Men det var relativt lite voldsbruk fram til 1931 da landet ble et militærdiktatur. I 1931 fikk landet sitt første frie valg, takket være president Pío Romero Bosque, men dette resulterte i et militærkupp ledet av general Maximiliano Hernández Martínez.

Hernández Martínez ble valgt til president for fire år i 1935 og gjenvalgt i 1939. I 1944 ble det vedtatt en lov som ga Hernández Martínez ytterligere fem år som president, men dette viste seg å være for mye for det salvadoriske folk. I mai 1944 ble det nytt militærkupp som tvang ham til å gå av. Nå var det general Andrés Menéndez som overtok, men etter bare fem måneder fant et nytt opprør sted og oberst Osmín Aguirre y Salinas tok kontroll over landet som leder av en militærjunta.

Oberstløytnant Julio Adalberto Rivera, gjennomførte et motkupp. Den nye administrasjonen demonstrerte sine progressive ideologier, og innførte over 300 nye lover i løpet av ni måneder. I 1962 ble Rivera valgt til president og tjente en full periode som avsluttet i 1967. Hans etterfølger, oberst Fidel Sánchez Hernández, ble valgt i mars 1967 og dette regnes som det mest ærlige presidentvalget til dette tidspunktet.

Dødsskvadroner mot venstresiden

I januar 1932 ledet Agustín Farabundo Martí et bonderopprør i den vestlige landsbyen i El Salvador. Oppstanden skjedde i opposisjon til det militærdiktaturet og oligarkene, jordeierne, kjent som de fjorten familiene, som kontrollerte en uforholdsmessig stor andel av landets rikdom. Opprøret, som varte i to dager, ble slått ned av Hernández Martínez, som ga hæren i oppgave å drepe tusner av salvadoranere, i det som vanligvis kalles la matanza. Det anslås at mellom 10.000 og 30.000 sivile ble drept som følge av bøndenes opprør, med de fleste av ofrene var urfolk.

Et regjeringskupp i 1979 og mordet på biskop Oscar Romero markerer begynnelsen på borgerkrigen i El Salvador

Kampene mellom den høyreorienterte militærregjeringen og venstreorientert gerilja fortsatte nesten uopphørlig frem til 1970-tallet. Gjennom hele 1970-tallet møtte geriljaen konstant motstand fra paramilitære dødsskvadroner, og dette førte til økt vold. I oktober 1979 ble regjeringen avløst av en revolusjonær regjeringsjunta (JRG) som lovet reformer. Men reformene uteble; i januar 1980 truet høyre-ekstremister med vold mot JRG, og tvang alle dets sivile medlemmer til å gå av.

Den 24. mars 1980 ble den katolske erkebiskopen i El Salvador, Óscar Romero, som var en uttalt menneskerettighetsforkjemper, myrdet under en messe i San Salvador. Det hevdes at dødsskvadronenes kommandant major Roberto D'Aubuisson var ansvarlig for å gi ordre mordet på Romero. I oktober 1980 ble FMLN opprettet som en fusjon av fem venstreorienterte geriljagrupper. Deres viktigste motstander var D'Aubuisson, og han antas å ha vært den viktigste organisatoren bak et kuppforsøk mot JRG.

Borgerkrigen

Mot slutten av 1979 steg spenningen igjen i El Salvador. Regjeringen under general Carlos Romero begikk flere menneskerettighetsbrudd, noe som førte til at landets romersk-katolsk prester nå åpent tok til orde mot urettferdighetene. I oktober 1979 ble Romero kastet i et nytt militærkupp. Dette kuppet og mordet på erkebiskop Óscar Romero markerer begynnelsen på borgerkrigen.

Mot slutten av 1980 fikk USA økende interesse for El Salvador. USA var redd for at kommunistisk kontroll over landet kunne føre til en ny "Nicaragua-situasjon". Den amerikanske regjeringen finansiere krigen i El Salvador gjennom hele 1980-tallet, og ga omtrent $ 4,5 milliarder i militær og annen hjelp. USA ga den salvadoranske hæren eliteutdanning og hjelp med organisasjon, avanserte våpen og helikoptere. Ifølge Benjamin Schwarz var USAs engasjement i El Salvador landets "mest langvarige og dyre militær arbeid i perioden mellom Vietnamkrigen og konflikten i Den Persiske Golf".

I september 1981 dannet Roberto D'Aubuisson et nytt høyre politisk parti, kjent som Nationalist Republican Alliance (Arena), for å bekjempe FMLN. En av de mest voldelige hendelsene under borgerkrigen var massakeren i El Mozote, hvor nesten 1000 sivile ble drept under en militær operasjon mot geriljaen. På hele 1980-tallet fortsatte det med voldelige sammenstøt mellom partene.

Presidentvalget i 1989 ga seier for Arena-kandidaten Alfredo Cristiani, som fortsatte å beordre alvorlige lovbrudd mot FMLN. I november 1989 igangsatte FMLN et stort angrep mot flere store byer, inkludert hovedstaden. Regjeringshæren måtte kjempe heftig i flere uker før geriljaen ble tvunget til å trekke seg tilbake. Slaget førte til voldsom voldsbruk i San Salvador; 16. november 1989 ble seks jesuittprester myrdet og to kvinner ble henrettet av soldater som gikk inn i private hjem under påskudd av at de hjalp venstreorientert gerilja. Massakren ga omfattende internasjonal dekning av grusomhetene i El Salvador, og førte til internasjonalt press for å starte forhandlinger mellom de stridende partene. Ved krigens slutt i 1992 ble det anslått at 75 000 salvadoranere var drept.

Borgerkrigens slutt og FNs intervensjon

Med økende internasjonalt press og president Cristianis økende tvil om hærens evne til å knekke FMLN, begynte fredsforhandlingene i juli 1990 etter initiativ fra FN. Begge parter undertegnet avtalen om menneskerettigheter. Denne avtalen hadde som oppgave å etablere en FN-misjon som skulle overvåke menneskerettighetsspørsmål i landet, og dermed ble ONUSAL grunnlagt.

I desember 1991 møttes regjeringen og representanter for FMLN på FNs hovedkvarter i New York for å undertegne New York-akten, som effektivt summerte flere avtaler som tidligere var undertegnet, inkludert Mexico-avtalen i 1991 om opprettelse av en sannhets- og forsoningskommisjon. Partene ble også enige om å undertegne en endelig fredsavtale 16. januar 1992 i Mexico City.

Kommisjonen

Kommisjonen ble opprettet i samsvar med Mexico-avtalen av 1991, og hadde som oppgave å undersøke "alvorlige voldshandlinger som hadde skjedd mellom januar 1980 og juli 1991" som krevde "offentlig kunnskap om sannheten". Tre internasjonale offentlige personer ble utnevnt til kommissærer av Generalsekretær.

• Belisario Betancur, tidligere president i Colombia;
• Thomas Buergenthal, tidligere president for Den Interamerikanske Menneskerettsdomstolen, og
• Reinaldo Figueredo Planchart, tidligere utenriksminister i Venezuela.

Kommisjonen åpnet kontorer flere steder i landet; i Chalatenango, Santa Ana og San Miguel.

Kommisjonens endelige rapport med konklusjoner og henstillinger skulle sendes til FNs generalsekretær som skulle offentliggjøre rapporten. I kommisjonens mandat var begge parter enige om å følge kommisjonens endelige anbefalinger. Endelig ble det gitt en periode på bare seks måneder til kommisjonen å utføre undersøkelsen, men denne ble senere forlenget med to måneder.

Kommisjonens mandat

Kommisjonens offisielle mandat fastsatte: "Kommisjonens oppgave er å undersøke alvorlige voldshandlinger som har skjedd etter 1980 og hvis innvirkning på samfunnet krever at offentligheten får vite sannheten."

Den litt vage formuleringen ga kommisjonen myndighet til å bestemme hvilke hendelser de skulle undersøke. Kommisjonen måtte ta hensyn til betydningen av hver hendelse før de kunne undersøke saken videre. Mandatet skilte ikke mellom større og mindre voldshendelser; og kommisjonen valgte å konsentrere arbeidet om alvorlige voldshendelser som enten hadde opprørt befolkningen i El Salvador og/eller fått internasjonal oppmerksomhet.

Kommisjonen forsto at formålet med å bli dannet var å "finne og publisere sannheten om de voldelige handlingene som begge sider har begått under krigen". De var også enige om at behovet for en offentlig rapport om sine resultater var en presserende sak.

Å utarbeide "rettlige, politiske eller administrative" anbefalinger var også en del av oppdraget. I tillegg hadde El Salvador, mens kommisjonen var i arbeid, forpliktet seg til å tilpasse sitt nasjonale rettssystem og til å overholde internasjonale menneskerettighetslovgivning under UNUSAL-oppdraget i samsvar med internasjonal lov.

Innsamling av data

Kommisjonen avhørte selv nærmere 2000 vitner. Den fikk også mer enn 20 000 vitneutsagn fra en internasjonal menneskerettighetsgruppe. Undersøkelsen av hva som virkelig hadde skjedd i El Salvador var en smertefullt prosess, både for kommisjonens medlemmer og de 20 medhjelperne og de 24 korttidsansatte. Ingen salvadorianere var med i kommiteen.

At FN overlot oppgaven til tre forskere fra andre land økte rapportens troverdighet; dette i motsetning til det som hadde blitt gjort i Argentina og Chile etter at de militære diktaturene der var avsluttet.

Ekstern hjelp

Kommisjonen fikk hjelp fra det argentinske forensic anthropology-teamet (eksperter på menneskelige knokler) for å undersøke den kontroversielle El Mozote-massakeren i byen El Mozote, og å undersøke antallet ofre i denne massakren. Ekshumering fant sted fra 13. til 17. november 1992 under tilsyn av Dr. Clyde Snow, Dr. Robert H. Kirschner, Dr. Douglass Scott og Dr. John Fitzpatrick fra Santa Tecla Institute of Forensic Medicine og av Kommisjonen for etterforskning av kriminelle handlinger. I ekshumasjonen arbeidet legene sammen med Patricia Bernardi, Mercedes Doretti og Luis Fondebrider fra det argentinske forensic anthropology-teamet. Under dette arbeidet ble det funnet skjellettrester av minst 143 mennesker, men det kan ha vært et større antall ofre. Den rettsmedisinske rapporten fra El-Mozote støttet vitnesbyrd om at "ofrene ble henrettet på en summarisk måte", og at minst 24 personer deltok i skytingene.

Rapportens konklusjoner og anbefalinger

Kommisjonen konkluderte med at ca. 85% av voldshendelsene mellom 1980 og 1991 ble begått av regjeringsstyrkene. Kommisjonen nevner i sin rapport over 40 ledende personer i hæren, i rettssystemet og geriljahæren for deres initiativ til å gjennomføre ureglementerte grusomheter. Minst 60 % av de 22 000 dokumenterte vitnesbyrdene gjelder drap, 25% gjelder forsvinning og 20% tortur.

Ifølge kommisjonens mandat var anbefalingene juridisk bindende. Anbefalingene oppfordret regjeringen til å avskjedige alle militære offiserer eller tjenestemenn som var involvert i grusomhetene på regjeringshærens side, samt å diskvalifisere dem fra å inneha stillinger som offentlige tjenestemenn. Kommisjonen foreslo også endringer i El Salvadors rettssystem. I tillegg oppfordret den å gi erstatning og økonomisk kompensasjon til ofrene og de overlevende. Endelig anbefalte kommisjonen at det ble opprettet et forum for å overvåke gjennomføringen av anbefalingene som kommisjonen hadde gitt.

Påvirkning og kritikk

Monument i San Salvador, oppført i 1992 for å symbolisere fred.

Da kommisjonens rapport Fra galskap til håp ble utgitt som bok i mars 1993, fikk kommisjonen applaus fra forsvarerne av menneskerettigheter i El Salvador og USA. Kommisjonen fikk støtte i sin analyse av grusomhetene og anbefalingene som ble gitt. Men den ble kritisert for ikke å undersøke USAs engasjement nøyere og se på aktiviteten til de salvadoranske dødsskvadroner. Den salvadoriske hærens øverstkommanderende svarte offentlig på rapporten på nasjonalt TV, gjennom en uttalelse som ble lest av forsvarsministeren. I erklæringen ble det hevdet at rapporten var "urettferdig, ufullstendig, ulovlig, uetisk, partisk og uforskammet". I tillegg hevdet landets president Alfredo Cristiani at rapporten ikke oppfylte det salvadoranske folks ønske om å glemme denne smertefulle fortiden.

Mange av kommisjonens anbefalinger ble ikke akseptert eller implementert av regjeringen. Om lag 200 ledende medlemmer av hæren ble fjernet fra sine stillinger; de gikk ut med full ære og sine fordeler i behold. I 1996 ble ny straffelov vedtatt i rettssystemet i samsvar med kommisjonens henstilling, en av de få henstillingene som ble implementert. Den 20. mars 1993, fem dager etter at FN-kommisjonens rapport ble offentliggjort, vedtok regjeringen et omfattende amnesti, som endret en amnesti-lov som var vedtatt den 23. januar 1992, en uke etter at fredsavtalen som avsluttet borgerkrigen ble signert. Til nå (2017) har regjeringen ennå ikke vedtatt anbefalingen om å gi erstatning til ofre eller overlevende.

President Mauricio Funes var den første presidenten som offisielt beklaget og erkjente overgrepene som var begått under borgerkrigen. I 2010 opprettet han kommisjoner for å vurdere erstatninger, men dette hadde i 2016 ikke ført til utbetalinger.

I 2016 fastslo den øverste domstolen i El Salvador at amnestiloven var forfatningsstridig og at regjeringen i El Salvador kunne saksøke krigsforbrytere.

Minnesteder

Fra 1990-åra har det vært en agenda i El Salvador å skape monumenter og minnesteder i et forsøk på å få anerkjennelse av borgerkrigens grusomheter. I 1992 ble den salvadoranske skulptøren Ruben Martinez engasjert til å lage et monument dedikert til Fødsel av en fredstid i El Salvador. Etter at fredsavtalen i Chapultepec ble signert, tok Carlos "Santiago" Henriquez Consalvi, en venezuelansk journalist, et initiativ for å erkjenne El Salvadors (sanne) historie og resultatet var etableringen av Museu da Palaya e de Imagem i 1996. I 2003 ble Monument of Memory and Truth (Sannheten og erindringens monument) reist i San Salvador. Tribute er en granittmur med navnene på de som ble drept eller forsvant under landets borgerkrig inngravert. Da prosjektet begynte, var listen over ofre svært ufullstendig, og i 2008 var fremdeles bare 30 000 navn inngravert. Dette er et pågående prosjekt, til mnne om Borgerkrigen i El Salvador.