Pipil-massakren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karet viser hvilke departementer av El Salvador som særlig ble rammet under pipil-massakren

Pipil-massakren eller La Matanza (spansk for "Massakren") refererer til et kommunistisk-innfødt opprør som fant sted i El Salvador mellom 22. og 25. januar 1932. Da opprøret var nedkjempet, ble det etterfulgt av omfattende massakrer mot Pipil-folket i vestlige del av El Salvador, noe som resulterte i at mellom 10- og 40.000 mennesker ble drept.

Den 22. januar 1932 startet medlemmer av El Salvadors kommunistiske parti (PCES) sammen med bønder fra indianerfolket Pipil et opprør mot landets militærregjering på grunn av omfattende sosiale problemer og undertrykkelse av demokratiske politiske friheter, spesielt etter at resultatene fra valget i 1932 ble annullert.

Opprøret ble ledet av kommunisten Agustín Farabundo Martí og Pipil-lederen Feliciano Ama. Opprørerne erobret flere byer over hele det vestlige El Salvador; de drepte omlag 2.000 mennesker og gjorde store skader på eiendom. Den salvadorianske militærregjeringen, ledet av general Maximiliano Hernández Martínez, som to måneder tidligere hadde tatt makten i et statskupp, erklærte unntakstilstand og beordret at opprøret skulle nedkjempes.

De fleste av de som ble drept under La Matanza, (som er beskrevet som et ''etnocide'', eller folkemord), var sivile fredelige pipil-bønder. Massakren førte til at de fleste pipil-talende i befolkningen ble utryddet, og dette førte til nesten fullstendig tap av dette språket i El Salvador. Mange av opprørernes ledere, inkludert Martí og Ama, ble henrettet av de militære. Regjeringens undertrykkelse tvang også flere kommunistiske ledere til å flykte fra landet og gå i eksil.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Farabundo Martí i 1929.

El Salvador hadde tre ulike sosiale klasser: Overklassen, som bestod av de rike jordeierne; en mellomklasse, som bl.a. besto av politikere og soldater; og en underklasse som hovedsakelig besto av bønder og arbeidere. [1]

I 1920 grunnla en gruppe kommunistiske og sosialistiske studenter, lærere og håndverkere Den regionale føderasjonen for salvadoranske arbeidere (FRTS). Dette var El Salvadors første fagforening for arbeidere - på landsbygda og i byene. En av lederne i FRTS var Farabundo Martí, som sammen med Miguel Mármol, grunnla El Salvador's kommunistparti (PCES) i 1930. Mellom 1928 og 1932 kjempet Martí sammen med Augusto César Sandino i Nicaragua mot USAs okkupasjon av landet.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var økonomien i El Salvador sterkt avhengig av av kaffe-eksport. I 1929 utgjorde kaffe 75-95 prosent av landets eksport. De fleste kaffeplantasjene var eid av de såkalte "fjorten familier", dvs. landets overklasse.[2]

Den store depresjonen i 1929 rammet også kaffeprodusentene i El Salvador. De kunne ikke lenger dekke kostnadene til produksjonen og betale sine arbeidere. Mange ble arbeidsledige og landets inntekter falt til det halve. [3] Fra 1928 til 1932 kjempet Martí sammmen med Augusto César Sandino i Nicaragua mot USAs okkupasjon av landet.[1]

Politisk situasjon[rediger | rediger kilde]

Meléndez-Quiñónez-dynastiet og valget i 1931[rediger | rediger kilde]

Kaffetørking på en plantasje i El Salvador

Arturo Araujo Fajardo ble valgt til president i El Salvador 1. mars 1931. Historikerne regner presidentvalget i 1931 for å være det første frie og rettferdige valget i El Salvadors historie. [4][5] I desember samme år ble Araujo styrtet ved et militærkupp.

Under Araujo's administrasjon, hadde El Salvador fortsatt økonomiske problemer som følge av den store depresjonen. Araujo forsøkte å forbedre økonomien ved å redusere militærets budsjett og beordret noen offiserer å pensjonere seg. De militære protesterte og organiserte et statskupp i desember 1931. Araujo ble avsatt og Hernández Martínez ble erklært som landets fungerende president. I desember 1931 begynte en periode - som skulle var i 48 år - med militært styre i landet.

I noen dager etter kuppet var det kommunistiske partiet i El Salvador "forsiktig optimistisk", og skrev et åpent brev til Hernández Martínez' regjering gjennom sin avis Estrella Roja, der det ble sagt at kuppet var "heltmodig og nødvendig" og fremført tro på at hans regjering ville innføre et rettferdig kapitalistisk system. Regjeringen la nå plan for å gjennomføre lokalvalg 3-5 januar 1932, og valg til et parlament 10-12 januar.

Men da kommunistpartiet vant flere lokalvalg i det vestlige El Salvador annulerte regjeringen valgresultatet. Valg til parlamentet ble gjennomført 10.januar, men til tross for en meningsmåling som indikerte kommunistisk seier i hovedstaden ble det offisielle valgresultatet at ikke-kommunister vant alle de tre setene for San Salvador.

Vold ble brukt gjennom hele valgprosessen, og minst tretti kommunister ble drept i Ahuachapán.[6]

Forberedelse til opprør[rediger | rediger kilde]

Planlegging og forhandlinger[rediger | rediger kilde]

Kommunistpartiets ledere ga nå opp håpet om å komme til makten gjennom valg.[7] Det kommunistiske partiet i El Salvador ble ledet av Martí og Mármol. Andre kommunistledere var Mario Zapata, Alfonso Luna, Rafael Bondanza og Ismael Hernandez.[8] Kommunistenes primære inspirasjon for revolusjon var bolsjevikernes oktoberrevolusjon i 1917.[8]

Ifølge Abel Cuenca, en salvadoransk kommunist og deltaker i opprøret, ble opprøret ikke planlagt før etter at kommunevalgresultatene ble avlyst, med faktisk planlegging som begynte 9. eller 10. januar 1932.[9]

I et siste forsøk på å unngå et voldelig opprør sendte kommunistpartiet en politisk kommisjon til nasjonalpalasset for å forhandle med regjeringen. Kommisjonen fikk ikke møte Hernández Martínez selv, i stedet ble de henvist til forsvarsministeren.[10] Det ble krevd betydelige bidrag til bøndenes velferd i bytte for opphør av de ulovlige aktivitetene, og det ble truet med opprør hvis kravene ikke ble oppfylt.[6] Bøndene vil med sine macheter vinne de rettighetene du nekter dem. Fra regjeringen ble det svart Du har macheter; vi har maskingeværer. Møtet avsluttet uten at noe kompromiss ble inngått.[11]

Regjeringens kunnskap om opprøret[rediger | rediger kilde]

Kort før opprøret ble Juan Pablo Wainwright arrestert i Guatemala. Han var medlem av det kommunistiske partiet i og samlet støtte fra kommunister i Guatemala for å invadere El Salvador for å styrte Hernández Martínezs regjering. Denne arrestasjonen stoppet muligheten for at en utenlandsk invasjonsstyrke kunne hjelpe opprørerne i El Salvador.[11] Noen av kommunistpartiets ledere ble arrestert allerede 18. januar, men arrestasjonen ble ikke gjort offentlig før den 20. januar. Den 21. januar gav regjeringen avisene i landet instruksjoner til å rapportere at en opprør var planlagt dagen etter.[12]

Det er hevdet at Hernández Martínez lot opprøret skje for å kunne knuse det med makt. En seier over kommunistene ville hjelpe ham å få støtte og anerkjennelse fra USA.[13]

Det er også hevdet at Hernández Martínez fryktet et angrep fra Araujos arbeiderparti fra Guatemala, snarere enn det kommunistiske opprøret i El Salvador. For å hindre Araujo i å mobilisere folket for å bringe ham tilbake til makten, lot Hernández Martínez opprøret skje for å kunne han knuse det og berøve Araujo en væpnet bevegelse som kunne hjelpe ham til makten igjen.[14]

Opprøret[rediger | rediger kilde]

Macheter var et av de viktigste våpenene som ble brukt av bøndene som opprørte

Om kvelden 22. januar 1932 gjorde tusenvis av bønder i den vestlige delen av landet opprør mot Hernández Martínezs regime.[15][16] De var bevæpnet med stokker, macheter og gamle skytevåpen. Ifølge general José Tomás Calderón, ble det anslått at 70.000 til 80.000 opprørere var involvert.[17]

Opprørerne angrep telegrafkontorene som var deres første mål. De tok kontroll over byen Juayúa som var uten militær tilstedeværelse[1][18] og de angrep hjemmet til en kaffehandler, han var omtalt som byens rikeste mann,[19] og myrdet ham sammen med sønnen og kona, som også ble voldtatt.[1][20]Kaffehandlerens hus og to av hans butikker ble brent, og mange andre butikker ble plyndret. Oberst Mateo Vaquero ble også drept av opprørerne. Flere sivile ble torturert og myrdet.[1]   Bedrifter og hjem ble ødelagt, og ødeleggelsene gikk særlig ut over eiendom som tilhørte de rike familiene.[21] Til slutt erobret opprørerne byene Colón, Juayúa, Nahuizalco, Salcoatitán, Sonzacate og Tacuba.[22] Pipil-rebellene, ledet av Feliciano Ama støttet de kommunistiske opprørere og tok byen Izalco 23. januar.[23]

Ama var en innflytelsesrik mann blant urbefolkningen i Izalco, han trodde at å bli med i opprøret ville hjelpe ham å få en politisk posisjon. Pipil-rebellene hadde også sympati med kommunistenes idealer. De trodde også at de hadde et hemmelig våpen eller magi som ville sikre seier.

Ved å ta kontroll over telegrafstasjonene ville opprørerne hindre kommunikasjon med de militære garnisjonene i Ahuachapán, Sonsonate og Santa Ana. Men det ble likevel sendt telegram til Sonsonate for å advare den militære garnisonen der om angrepet før telegrafkontoret ble ødelagt.

Advarselen ble mottatt av garnisonen i Sonsonate, og som svar ble det 23. januar sendt en militær styrke under kommando av major Mariano Molina for å knuse opprøret. Soldatene slo først til mot opprørerne utenfor Sonzacate. Etter å ha vært i nærkamp trakk opprørerne seg tilbake til byen.[24] Det var da femti til sytti døde opprørere, fem døde soldater, og liknende antall soldater var såret.[25]

To kanadiske krigsskip ankom havnen i Acajutla, og Storbritannia anmodet skipene om å beskytte eventuelle britiske borgere i landet. Skip fra USA ankom kort tid etter, og den salvadoranske regjeringen ble tilbudt hjelp med å slå ned opprøret.[26]   Den 23. januar publiserte Hernández Martínez et manifest i Diario Oficial, den offisielle nasjonale avisen i El Salvador.   Regjeringen gikk til krig mot opprørerne og mobiliserte militæret for å knuse opprøret med makt. Soldater under kommando av oberst Marcelino Galdámez marsjerte inn i departementene Sonsonate og Ahuachapán og tok Izalco samme dag.[27] Byene Nahuizalco, Salcoatitán og Juayúa ble alle tatt neste dag, og opprøret var helt knust ettermiddagen den 25. januar 1932.[28]

Regjeringens massakre[rediger | rediger kilde]

Den 25. januar 1932 ankom militære forsterkninger til Sonsonate og startet represalier mot bøndene, spesielt mot den etniske urbefolkningen Pipil-folket som holdt til i vestlige El Salvador. Tusenvis av uskyldige sivile ble drept i denne straffe-prosessen.[29] I flere byer ble hele den mannlige befolkningen samlet i byens sentrum og drept med maskingevær. Regjeringens s dødsskvadroner fortsatte sitt arbeid i to uker, til februar 1932, da regjeringen bestemte at regionen var blitt tilstrekkelig pasifisert.[30]

Martis advokat hevdet at president Martinez tvang Martí til å starte opprøret som en siste desperat innsats for å hindre ham i å ta diktatorisk kontroll over landet.[31]

Opprørslederne Martí, Luna og Zapata ble henrettet 1. februar 1932.[32][33] Ama og Sánchez ble tatt i fange av hæren i Izalco den 25. januar 1932; Sánchez ble henrettet samme dag,[34] mens Ama ble lynsjet på en plazza i byen den 28. januar 1932.[33] Mange flyktninger forsøkte å rømme til Guatemala for å unngå regjeringens hevn, men president Jorge Ubico i Guatemala stengte grensen og overga flyktningene til den salvadoriske hæren.[35]

Den 11. juli 1932 vedtok lovgivende forsamling i El Salvador direktiv 121, som offisielt erklærte en slutt på opprøret. Den ga også betingelsesløs amnesti til alle som hadde begått krigsforbrytelser - av hvilken som helst art - for å "opprette orden, undertrykke, forfølge, straffe og fange de som blir anklaget for opprørets forbrytelse i år".[36]

I ettertid[rediger | rediger kilde]

Dødstallene[rediger | rediger kilde]

Estimatene for nøyaktige dødstall etter opprøret og regjeringens dreping varierer mye. Tallene ligger vanligvis mellom 10 tusen og 40 tusen.[37] Det er anslått at opprørerne drepte 2 tusen mennesker.[23] Sjefen for Nasjonalpolitiet har anslått at 6 - 7 tusen ble drept,[38] mens andre har kommet fram til at minst 30 tusen ble drept, eller fire prosent av befolkningen, ble drept av regjeringen.[3]

På grunn av det store tallet på drepte har hendelsen siden blitt omtalt som La Matanza, eller Massakreringen.[3][39]

Politiske virkninger[rediger | rediger kilde]

Etter massemordene styrket Hernández Martínez sin regjering fordi lovgiveren bekreftet hans presidentskap i 1932. Han forsøkte også å legitimere sitt styre ved å avholde presidentvalg i 1935, 1939 og 1944, men han var i disse valgene den eneste kandidaten.[40] Han utøvede kontroll over landet gjennom makt gjennom hæren og gjennom vennlige relasjoner med landets jordeiere og eliter. [41]Hernández Martínez var landets lengste president, som var president fra 1931 til 1944, da han gikk av etter et kuppforsøk og en rekke Masseprotester mot regjeringen.[40][41]

Den sentralamerikanske fred- og vennskapstraktaten i 1923 gjorde at Hernández Martínez-regjeringen ble ikke anerkjent av USA da den kom til makten i 1931. Traktaten pålegger undertegnerne ikke å anerkjenne noen regjering som kom til makter gjennom et statskupp.

Mauricio de la Selva, en salvadorisk poet og kommunistisk forfatter, mente at Hernández Martínez knuste opprøret med vold for å vise seg for USA i en kampanje for antikommunisme".[42]

USA anerkjente til slutt Hernández Martínezs regime den 26. januar 1934, ikke på grunn av regjeringens antikommunistiske ideologi, men fordi USA oppfatte hans regjering som en stabiliserende løsning for landet.[43][44]

FMLN ble oppkalt etter Farabundo Martí, en av opprørslederne.

De fleste overlevende lederne i El Salvadors kommunistparti flyktet fra landet, hovedsakelig til Honduras og Costa Rica.[3] Kommunistpartiet selv ble ikke forbudt, og forble aktivt i El Salvador gjennom hele Hernández Martínezs presidentperiode. Partiet støttet til og med de protester som førte til Hernández Martínezs avgang i 1944.[45] I 1980 ble flere venstreorienterte grupper i den salvadoranske borgerkrigen slått sammen og dannet Farabundo Martí National Liberation Front (FMLN), oppkalt etter Martí.[46] FMLN er fortsatt et av El Salvadors største politiske partier.[47]

Effekt på urfolkene i El Salvador[rediger | rediger kilde]

Noen forskere betegner massemordene på Pipil som etnisk rensing fordi hæren brukte urfolks utseende, klær og språk for å utpeke målgruppen som skulle straffes.[48][49][50] Som et resultat av dette forlot Salvadoranes urfolk i tiårene som fulgte i økende grad sine opprinnelige klær og tradisjonelle språk for frykt for ytterligere repressalier. Hendelsene førte til utryddelse av et flertall av den Pipil-språklige befolkningen, noe som nesten førte til et totalt tap av dette språket i El Salvador. [51][52]

Etter La Matanza har andelen av befolkningen som vil identifisere seg selv som urfolk falt til omtrent 10 prosent. I tiårene etter opprøret var militæret vedvarende til stede i området med mål å holde bøndene under kontroll slik at hendelsene ikke gjentok seg. Etter Hernández Martínez' diktatur endret metoden for å forhindre misnøye hos bondebefolkningen seg fra undertrykkelse til sosiale reformer som gav dem fordel.[53][54]

Minnemarkering[rediger | rediger kilde]

I byen Izalco minnes opprøret hvert år den 22. januar. Mediedekningen er moderat, men minnesmessen støttes av kommunale myndigheter og hyller alle som ble drept under hendelsen. Talere er særlig personer som levde gjennom hendelsen, og slektninger av Ama.[49][55]

I 2010 fremsa president Mauricio Funes en unnskyldning til de urfolkene i El Salvador som var blitt utsatt for brutal forfølgelse og utryddelse fra tidligere regjeringer.

Under åpningen av den første kongressen av urfolk, sa han, "I denne sammenhengen og denne ånd, ønsker min regjering å være den første regjeringen til, på vegne av staten El Salvador, av folket i El Salvador, og av El Salvador familier, å fremføre anger og be urfolkene om unnskyldning for forfølgelse og utryddelse av som de var ofre for så mange år". [56]

Jeffrey Gould regisserte i 2002 en film om hendelsene i 1932; Scars of Memory beskriver hendelsene i opprøret og etterfølgende massakre. [57]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e FAES 2007.
  2. ^ Beverly 1982, s. 55.
  3. ^ a b c d Beverly 1982, s. 59.
  4. ^ Grieb 1971, s. 152.
  5. ^ Anderson 1971, s. 41.
  6. ^ a b Anderson 1971, s. 91.
  7. ^ Anderson 1971, s. 81.
  8. ^ a b Anderson 1971, s. 84.
  9. ^ Anderson 1971, s. 86.
  10. ^ FAES c. 2017.
  11. ^ a b Anderson 1971, s. 92.
  12. ^ Anderson 1971, s. 94.
  13. ^ Anderson 1971, s. 84–85.
  14. ^ Anderson 1971, s. 85–86.
  15. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 28.
  16. ^ Ching 1998, s. 205–206.
  17. ^ Keogh 1982, s. 13.
  18. ^ Anderson 1971, s. 98–99.
  19. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 29–30.
  20. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 30.
  21. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 31.
  22. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 29.
  23. ^ a b Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 32.
  24. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 32–33.
  25. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 33.
  26. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 40.
  27. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 36.
  28. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 37.
  29. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 37 & 62.
  30. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 38.
  31. ^ Anderson 1971, s. 87–88.
  32. ^ UCSD c. 2020.
  33. ^ a b Galeano 2010, s. 110.
  34. ^ Anderson 1971, s. 126.
  35. ^ UES 1995.
  36. ^ Cuéllar Martínez 2004, s. 1087.
  37. ^ Tulchin & Bland 1992, s. 167.
  38. ^ Anderson 1971, s. 135.
  39. ^ Bosch 1999, s. 7.
  40. ^ a b Haggerty 1990.
  41. ^ a b Bosch 1999.
  42. ^ Anderson 1971, s. 85.
  43. ^ Grieb 1971, s. 170.
  44. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 82.
  45. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 194–197.
  46. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 184 & 242.
  47. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 245.
  48. ^ CISPES 2007.
  49. ^ a b Payés 2007.
  50. ^ Lindo Fuentes, Ching & Lara Martínez 2007, s. 62.
  51. ^ de Maeztu 1932.
  52. ^ Suatea c. 2004.
  53. ^ Kohan c. 2007.
  54. ^ ICARRD c. 2006.
  55. ^ García Dueñas 2005.
  56. ^ El Salvador Noticias 2010.
  57. ^ Fernandez 2004, s. 88–90.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pipil-massakren&oldid=24250736»