Sankt bernhardshund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sankt bernhardshund
bernhardiner, alpemastiff, barryhund, berghund m.m.
Sankt bernhardshund
Sankt bernhardshund
Hundetype vakt- og vokterhunder, molosser
Opprinnelse Sveits
Egenskaper familiehund, vakthund, redningshund
Forventet livsløp 7-9
Størrelse gigantstor (55-100+ kg)
Passer for erfarne
Anerkjennelser
FCI Gr. 2 seksjon 2b
AKC Working
CKC Working Dogs
KC Working
UKC Guardian Dogs
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Sankt bernhardshund (FCI #061) er en stor molosserhund med utspring i Sveits. Rasen kan være et produkt av avlsarbeid utført av munkene ved klosteret i det store St. Bernhardspasset. Hunderasen finnes med to pelstyper, en langhåret og en korthåret variant.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Sankt bernhardshund har blitt kalt bernhardiner, berghund, alpemastiff og barryhund. Den kan ha blitt utviklet alt på 1100-tallet, men det finnes ingen dokumentasjon som støtter denne antakelsen.[trenger referanse] Rasen kan også ha opphav i store molossere som ble bragt over Alpene av romerske legionærer, men dett er heller ikke dokumentert.[trenger referanse]

Før 1830 fantes rasen kun som korthårsvariant og var adskillig mindre (typisk 35-50 kg) enn dagens giganthunder. Etter denne tid ble det krysset inn newfoundlandshund eller muligens landseer, da oppsto den langhårede varianten og samtidig ble hundene større. Meningen skal ha vært å skape hund som i enda større grad kunne takle kulde og snø, men den langårede varianten viste seg ikke å være like godt egent i snø som den korthårede.[trenger referanse]

Navnet sankt bernhardshund fikk rasen offisielt da den ble anerkjent som en egen hunderase i 1880. Den sveitsiske sankt bernhardshundklubben ble dannet i 1884, og den første rasestandarden ble bestemt i Bern i 1887. Akkurat når rasen kom til Norge vites ikke, men Norsk Sankt Bernhard klubb (NSBK) ble stiftet 1. januar 1991.

Etter den andre verdenskrig krysset militære kenneler i Sovjetunionen sankt bernhardshunden med Kaukasisk ovtcharka for å produsere Moskovaisk vakthund som fremdels brukes som militær tjenstehund i Russland.[1]

Redningshunden «Barry»[rediger | rediger kilde]

Det verserer mange historier om redningsbragdene slike hunder skal ha utført. Den mest berømte av alle sankt bernhardshunder er redningshunden «Barry» fra Sveits, som forresten egentlig het «Bäri» (som betyr bjørn). Han ble født i 1800 og skal ha reddet et førtitalls personer i løpet av en tiårsperiode. I dag vet man imidlertid at en må ta disse tallene med «en klype salt», selv om Barry var ekte nok og trolig utførte redningsarbeid i området ved klosteret i Grand Sankt Bernhard-passet.

Barry ble ført til Bern av en av munkene ved klosteret da han var omkring 12 år gammel, og der tilbragte han de to siste årene av sitt liv. Han døde av alderdom i 1814, men kroppen ble bevart og finnes ved Naturhistorisches Museum der Burgergemeinde Bern. Der sto han på utstilling til i 1923, da han var blitt i så dårlig forfatning at han måtte fjernes. Pelsen hans var da røket i 20 deler. Barry ble imidlertid ekspertmessig restaurert og remontert i et eget glassmontér i museets inngangsparti i 1998, der han fortsatt kan beskues av publikum.

Den utstoppede Barry er en hvit og rødbrun korthåret Sankt bernhardshund som måler 64 cm i skulderhøyde, men da han levde var han trolig ennå litt mindre og veide trolig kun 40-45 kg i følge ekspertene. Altså betydelig mindre enn dagens Sankt bernhardshunder.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Sankt bernhardshund er blant de største hunderasene som finnes. Den er tung og kraftig, men harmonisk bygget. Hodet er stort og kraftig, men en bred og litt velvet skalle. Bredt, kort og kraftig snuteparti. Kroppen har store dimensjoner og en meget kraftig hals. Sterkt uttalt manke, godt buende ribben og bred rygg. Et velutviklet bakparti med kraftige, muskuløse lår. Store kompakte labber med godt buede tær. Sporer er tillatt på bakbena. Halen er lang og bæres hengende ned til hasene.[trenger referanse]

Pelsen finnes i to varianter: korthåret og langhåret. Den korhårede har tett og hard pels som ligger tett til kroppen. Underullen er rikelig. Den langhårede varianten har en rikelig slett pels og «bukser». Halen er buskete, mens hodet har kort pels. Underullen er rikelig. Fargen er hvit med rødbrune markeringer. Skiftninger i det rødbrune tillates. Mørkere nyanser på hodet er ønskelig.

For utstilling av Sankt bernhardshund så skal hannen skal være minst 70 cm i skulderhøyde for hanner og 65 cm for tisper, og kan veie opp mot 100 kg (av og til mer), og tispene kan veie fra 55 kg og oppover. Det er ingen slik krav for Sankt Bernhardshund som er avlet som en brukshund og ikke skal brukes på utstilling. Sankt bernhardshund hund ble avlet større og større på grunn av uvettige avl,[2] og rase har problemer med mye løs hud, store hoder og innoverdreie(Entropion) og utoverdreie (Ectropion) øyelokk for de fleste utstillings St Bernards hundene. [3] Bruks Sankt Bernhardshunden bør være mindre og den idelle størrelse er på størrelse med en bruks schæfer som som er mellom 25-55 kg og under 70 cm til skuldrene for en hann hund, og et eksempel på en slik hund finner du i denne video fra Sveits på 1960 tallet,[4] og disse historiske bildene av Sankt Bernards hunder som som var lavinehunder [5].

En St Bernards hund som har normal størrelse på hodet og som ikke har entropion og ektropion.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

En St Bernards hund fra 1925 som er mindre en dagens utstilling St Bernards hund,
Hvalper fra St Bernards klosteret

I dag er sankt bernhardshunden først og fremst brukt som familiehund, men den har også en rekke egenskaper som brukshund. Rasen har gode egenskaper som vakthund. Spesielt den korthårede varianten ser ut til å være funksjonell i snø, men begge variantene kan bli gode redningshunder, men den varianten som finnes ved Barry stiftelse i Sveits er mindre enn vanlig Sankt bernhardshund og veier mellom 55-65 kg, og kan trenes til å bli en lavinehund. Også som kløvhund og trekkhund egner denne rasen seg godt. I tillegg er den en alt mer populær utstillingshund. Barry stiftelse arrangere konkuranser for Sankt bernhardshunder i Martingy i Sveits.[6]

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Sankt bernhardshund er av natur en rolig og avbalansert hund som passer bra for barnefamilier. Den er gjerne svært selskapelig, men ofte litt skeptisk til fremmede. Dens mentalitet er sterk, og de fleste individer av rasen er vennlige og lojale i sin omgang med familiemedlemmer. Den kan bli aggressiv om den føler at noen i familien blir truet, og har et relativt godt utviklet vaktinstinkt. Det er derfor viktig at de sosialiseres godt for å forhindre mulig aggresjon eller territorialitet. Rasen kan bjeffe på fremmede, og deres størrelse gjør at de kan virke skremmende.

Den trenger fast dressur og godt med mosjon. Dette er en stor og godmodig hund med god selvkontroll, og dens luktesans er utmerket. Rasen har relativt lav jaktinteresse og apporteringslyst. Grunnet sin størrelse er det viktig at trening og sosialisering begynner fra de er små. En udressert sankt bernhardshund kan by på store problemer selv for en sterk voksen, og kontroll må derfor jobbes med fra hunden er valp. Sankt bernhardshund har et stabilt og trivelig temperament, og er forholdsvis lette å trene når gjort riktig.

Den langhårende varianten trenger normalt litt mer pelsstell enn den korthårede, men pelsen er relativt enkel å stelle på begge. Daglig vedlikehold av pelsen er å foretrekke.

Annet[rediger | rediger kilde]

Som alle ekstra store hunderaser, trenger også sankt bernhardshunder godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose. Da standarden tidligere nevnte at St. bernhardshund var utformet slik at kombinasjonen entropion/ektropion var en rasetypisk egenskap, medførte det at nesten alle St. bernhardshunder i dag har entropion/ektropion i mer eller mindre grad. Standarden er nå forandret slik at St. Bernhardshunder ikke skal ha denne øyesykdommen, men rasen har fremdeles problemer med dette etter som det er nevnt som et problem i rase spesifikk bedømming.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «470 Методико-кинологический центр служебного собаководства ВС РФ (470th Methodology-сynology centre of military dog breeding) | Vitaly V. Kuzmin». vitalykuzmin.net. Besøkt 7. september 2015. 
  2. ^ swissinfo.ch, Thomas Stephens,. «St Bernard breeding: why Barry got a bigger head - SWI swissinfo.ch». Besøkt 6. september 2015. 
  3. ^ a b «Rase spesifikk bedømming av NKK». Besøkt 6. september 2015. 
  4. ^ «Vidéo - Les chiens d'avalanche | notrehistoire.ch». www.notrehistoire.ch. Besøkt 5. september 2015. 
  5. ^ «Historique». www.swiss-st-bernard-dog.ch. Besøkt 6. september 2015. 
  6. ^ «Barry, Bernhardiner, Grosser St. Bernhard, Chird, Gen Saint-Bernharand Saint-Bernard, Gran San Bernardo, San Bernardo, Great Saint Bernard, News | Fondation Barry». www.fondation-barry.ch. Besøkt 5. september 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: St. Bernard dog – bilder, video eller lyd