Saluttstat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Under britene var India delt i Britisk India, markert med lyst rødt på kartet, og flere hundre fyrstestater, i gul farge på kartet. Fyrstestatene var ordnet i et hierarki, der antallet kanonskudd avfyrt i salutt var uttrykk for den enkelte fyrstes plassering i rangordenen. Kart fra Imperial Gazetteer of India, utgitt 1909.

Saluttstat er en stat der statsoverhodet ved formelle anledninger har rett til salutt med en serie kanonskudd av et bestemt antall. Antallet skudd gjenspeiler det enkelte statsoverhodes rang, basert på statens makt og politiske betydning. Betegnelsen er særlig benyttet om fyrstestatene i India i tiden det indiske subkontinent var underlagt britisk koloniherredømme,[1][2] men ble også benyttet for arabiske fyrster britene hadde relasjoner til sør på Den arabiske halvøy.[3] Fyrstestatene i India var delt i to kategorier: Stater med og uten rett til salutt for fyrsten. Statene der fyrsten hadde rett til salutt var videre ordnet i et hierarki, der antallet kanonskudd ga uttrykk for fyrstens plassering i rangordenen. Denne rangordenen omfattet briter så vel som indere og hadde den britiske monarken på toppen. I noen tilfeller kunne en fyrste få et økt antall skudd som en personlig æresbevisning. Antallet skudd kunne også være høyere internt i fyrstens egen stat, enn det fyrsten ble til del utenfor eget rike. Bare regjerende fyrster fikk æren av å få avfyrt salutt. Det eneste unntaket var rajaen av Benares.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tradisjonen med å avfyre kanonsalutt for indiske herskere ble innført av det britiske Ostindiske kompani, som innførte en praksis med 21 skudd for fyrster de tegnet avtaler med.[4] Praksis var ikke avgrenset til fyrster, også ledende statstjenestemenn og kirkeledere kunne få samme hedersbevisning. Etter at kompanistyret ble avviklet og Storbritannia overtok kompaniets rolle som kolonimakt, ble saluttsystemet etter hvert mer samordnet og formalisert. Formelle saluttabeller ble offentliggjort i 1864, 1867 og 1877 og ble lagt til grunn for den offisielle rangorden.[3]

Saluttsystemet omfattet fyrstestater i hele det britisk kontrollerte India, det vil si dagens India, Pakistan, Bangladesh, Burma, Nepal og Bhutan.

Tre typer salutt[rediger | rediger kilde]

Saluttsystemet omfattet tre typer salutt.[3] For det første dynastisk salutt, et fast antall skudd som var fast forbundet med en fyrstestat og der antallet skudd gikk i arv. Denne type salutt ble praktisert både internt i fyrstens egen stat og, ikke minst, ved seremonielle anledninger ellers i India. For det andre personlig salutt, det vil si et antall tilleggsskudd til den permanente, dynastiske salutt, som en enkelt fyrste kunne få som en ekstra hedersbevisning. Denne var for livstid og kunne ikke arves, men den ble praktisert også utenfor fyrstens egen stat. For det tredje hadde man lokal salutt, som var det antall skudd som ble avfyrt for fyrsten internt i hans egen stat og derfor ikke hadde samme prestisje som de to andre typene salutt.

Rangorden: Antall skudd[rediger | rediger kilde]

Saluttsystemet omfattet både britiske og indiske fyrster og tjenestemenn. Keiseren av India ble gitt en salutt på 101 skudd, visekongen av India og medlemmer av den britiske kongefamilien hadde 31 skudd, mens de fornemste indiske fyrstene fikk 21 skudd.[5] Opprinnelig var det tre fyrstestater i gruppen med 21 skudd, Baroda, Hyderabad og Mysore, men Gwalior og Kashmir og Jammu steg i rang og ble innlemmet i samme gruppe med 21 skudd. Også i Nepal, som formelt lå utenfor det britiske India, ble herskeren hedret med 21 skudd.[6]

Etter den fornemste gruppen av stater med 21 kanonskudds salutt, fulgte grupper av fyrstestater med 19, 17, 15, 13, 11 og 9 skudd. Fram til 1867 eksisterte det også en gruppe av stater der fyrsten hadde krav på 7 skudd, men etter 1867 var 9 skudd laveste antall.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dick Kooiman: «The guns of Travancore or how much powder may a Maharaja blaze away?», Indian Economic & Social History Review, bd. 43, nr. 3, 2006, s. 301–322.
  2. ^ Barbara N. Ramusack: The Indian princes and their states, (The New Cambridge History of India, III:6), Cambridge: Cambridge University Press, 2004, s. 89–90.
  3. ^ a b c d Kooiman, s. 305.
  4. ^ Kooiman, s. 304.
  5. ^ a b Kooiman, s. 306.
  6. ^ The Imperial Gazetteer of India, Oxford: Clarendon Press, 1909, s. 92.