Hopp til innhold

Salamas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Salamas eller Salmas (persisk سلماس, Salmās) er en slette og region og tidligere by i Vest-Aserbajdsjan i Iran nord for Urmia. Den er nord for Urmiasjøen. Navnegivende er den armenske bosetningen ved dette navn, og som ble forlatt i 1828. Restene av disse ble senere gitt navnet Kohnashahr (eller Haftvan). Hovedbyen i området var den muslimske Dilman, en først en by opprettet av mongolene; den ble ødelagt av et jordskjelv i 1920 og erstattet av Shapur 1 km unna.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Fjellrelieff ved landsbyen Khan-Takhti ved Salmas, fra Ardashir Is herskertid (224–242)

Under antikken var regionen åsted for en rekke sammenstøt mellom imperier fra Vesten (det gamle Roma, seleukidene, Bysants) og Østen (parterne, sassanidepersere). I dette området er et sjeldent sassanidisk relieff (de fleste slike relieffer er i Zagrosfjellene), og det eneste sassaniderelieffet i Vest-Aserbajdsjan. Den viser Ardashir I og hans sønn Shapur på hesteryggen, som mottar hyllest fra en beseiret armensk konge og embetsmann etter deres kaukasiske erobringer. Relieffet ser ut til å være inspirert av det partiske relieffet i Sarpol-e Zahab.[1]

Kirkehistorie[rediger | rediger kilde]

På 1500- og 1600-tallet var Johannesklosteret nær Salamas sete for flere katolske patriarker fra den østsyriske [Østens kirke» til den yngre, den gang fortsatt katolske Sulaqa-linjen («fjellenes patriarka»).

Metropolitten i Salamas hadde det offisielle navnet Išo'yahb siden 1600-tallet. Han bodde i landsbyen Khosrova (også kalt Khosroabad), 3 km øst for byen. Bispedømmet hadde lenge tilhørt den kaldeiske katolske kirke. I 1838 ble den senere patriarken av «Babylon for kaldeerne», Nikolaus Zaya (født i Khosrova) utnevnt til coadjutor med rett til å etterfølge den gamle erkebiskop Melchizedek Mar Išo'yahb (død 23. august 1859), som vendte tilbake til hjembyen sin etter å ha trukket seg fra embetet i 1846, og der rivalisert med Giwargis Augustinus Barshina (født 1814; død 23. juni 1890), den sittende koadjutor og fra 1848 etterfølger til Melchizedek.

I 1844 bosatte franske lasaristmisjonærer (vincentinere) seg i Khosrova fordi Urmia var midlertidig avsperret for dem. Med dem ble Khosrova sentrum for katolisismen i Iran («La petite Rome de Perse»). De bygde en kirke, et sykehus, et gutteseminar og et presteseminar. Ut fra disse kom en rekke lokale prester av begge riter, latinske og østsyriske, som den lærde Paul Bedjan (død 9. juni 1920 i Köln), som gjentatte ganger avviste bispestolen til Salamas, som gjentatte ganger ble tilbudt ham. Han foretrakk å arbeide som redaktør for syriske skrifter. I 1896 kjøpte han imidlertid føydalrettighetene over landsbyen og ble dermed den sekulære herre til Khosrova. Som et resultat av de resulterende vanskelighetene, trakk biskop Isaak Yahballaha Khudabakhash av Salamas (1930-1940, erkebiskop av Urmia og Salamas, utnevnt i 1894) seg fra sitt embete i frustrasjon den 12. oktober 1908.

Biskop Pierre Aziz.

Presten for det kaldeiske erkebispedømmet Urmia, etablert i 1890, og senere muslim, David Benjamin Keldani, grep også inn i de lokale tvistene, og holdt sin «århundrets tale» den 1. januar 1900 i den lokale armenske kirken. I den oppfordret han de kristne i de forskjellige østlige kirker virket i regionen til å stole på sin egen styrke og ikke stole på hjelp fra utenlandske misjonærer.

Pierre Aziz, kaldeisk-katolsk biskop av Salamas[rediger | rediger kilde]

I 1918 ble Salamas åstedet for de blodige hendelser rundt Mar Shimun XXI, katholikos-patriark for den autokefale «Østens kirke» (feilaktig men best kjent som «nestorianerne»). Han ble drept 3. (16.) mars 1918 i Kohnashahr og gravlagt på Khosrova armenske kirkegård. Den sittende kaldeiske biskop av Salamas, Butrus 'Azīz Ho (Pierre Aziz) (1910–1924;biskop i 1866, død 1937), deltok også ved begravelsen. Før kamphandlingene hadde noen av kaldeerne flyktet til Tiflis.

Etter første verdenskrig ble bispedømmet Salamas reelt betraktet forent med erkebispedømmet Urmia under patriarkatet i Babylon.

Fra Salamas[rediger | rediger kilde]

Tidlige atlaser som viser Salmas[rediger | rediger kilde]

Atlassene nedenfor er noen av de tidligste kartene som noen gang har blitt skissert for å vise territoriet og Salmas, og er noen av de sterkeste dokumentene som gir bevis på noen grunnleggende fakta om byen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Charles-Alexandre de Challaye (foefatter), Jean-Michel Hornus (utgiver): Mémoire sur l'état actuel et l'avenir de la religion catholique et des missions lazaristes et protestantes en Perse (Cahiers d'Études Chrétiennes Orientales; Bd. 8/9). Action Chrétienne en Orient, Strasbourg 1970/73, 100 ff.
  • Aristide Chatelet: La Mission Lazariste in Perse. I: Revue d'Histoire des Missions. årg. 10 (1933) s. 491–510; årg. 11 (1934) s. 82–108. 242–269. 384–432. 567–595; årg. 12 (1935) s. 77–107. 250–257. 427–444; årg. 13 (1936) s. 397–426. 573–586; årg. 14 (1937) s. 91–107. 246–257. 389–394. 514–520; årg. 15 (1938) s. 92–98. 428–432; årg. 16 (1939) s. 62–88. 267–272. 390–401.
  • Jean Maurice Fiey: Pour un Oriens Christianus Novus. Répertoire des diocèses syriaques orientaux et occidentaux (Beiruter Texte und Studien; Bd. 49). Steiner, Stuttgart 1993, ISBN 3-515-05718-8, s. 127. 142.
  • David Wilmshurst: The Ecclesiastical Organisation of the Church of the East, 1318-1913 (Corpus Scriptorum Christianorum Orientalium; 582, Subs. 104). Peeters, Leuven 2000, ISBN 90-429-0876-9, s. 315–318. 325–328.
  • Hubert de Mauroy: Lieux de culte (anciens et actuels) des églises ‘syriennes orientales’ dans le diocese d’Ourmiah-Salmas en Iran. I: Parole de l'Orient 3,2 (1972) s. 313–351.

Referanser[rediger | rediger kilde]