Saint-Malo Saint-Servan rullende bro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den rullende broen ved lavvann.
Den rullende broen mot Saint-Malo.

Saint-Malo Saint-Servan rullende bro som på fransk ment Pont roulant de Saint-Malo à Saint-Servan er et unikt transportsystem som har den tekniske beskrivelsen «rullende bro», men egentlig var et sporveisystem mellom Saint-Malo og Saint-Servan i Normandie på den franske kysten mot den engelske kanal. Det ekstreme tidevannsforholdet betyr at man kan bare krysse innløpet mellom de to byene når det er lavvann, og det var ellers vanskelige å komme seg fra den ene byen til den andre. Da man vil forbinde de to byene i midten av 1800-tallet, var det ikke mulig å ha en bro i det trafikkerte innløpet som ledet til havnene i begge byer. Dermed kom arkitekten Alexandre Leroyer på ideen om en rullende bro med utlagte skinner festet på bunnen. Dette unike transportmidlet var i tjeneste fra 1873 til 1923.

Kronologi[rediger | rediger kilde]

  • 10. februar 1873: Søknaden om opprettelsen av den rullende broen ble godkjent av presidenten, med konsesjonsrett for 60 år fra 10. februar 1874.
  • 26. oktober 1873: Åpningen av forbindelsen mellom de to byene
  • 20. februar 1923: Nedleggelsen av den rullende broen

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Den unike farkosten besto av en rektangulær plattform på 7 m x 6 m størrelse med rommelige sideganger for hester, vogner og gods og et lukket rom med tak hvor passasjerene kan søke ly mot regn, vind eller sol. Det var røykesalong på begge ender av midtrommet, og man kan sette seg på lange trebenker mot relingene.[1] Høyden for plattformfarkosten var på 12 meter fra skinnene til plattformen, og 15 meter i alt medregnet midtrommets tak.[2]

Plattformen hvilte på et loddrett jernskjelett med fire hovedsøyler og vaiere ned til hjulunderstellet hvor store hjuler på 1 meter i diameter med flens stakk ned på vignoleskinner. Selve sporet som var festet ned på den jevne havbunnen hvor det også var reist et vegfundament, hadde en sporvidde på 4,6 meter og dermed kan farkosten ta seg ut ved høyvann mellom byene.[3]

Ettersom plattformen ved ombordstigning i begge ender var i nivå med kaiene eller endeplattformene i byene, trengte man bare å gå rett om bord og stige ut uten den minste høydeforskjellen. Under arbeidet hadde man jevnet ut sporet så meget, at reisen over innløpet var helt horisontalt mellom Saint-Malo og Saint-Servan. Uansett vannhøyde til enhver tidspunkt vil plattformen være trygt hevet over bølgene. Og ettersom jernskjelettet var konstruert for å gi liten vannmotstand kan man takle de strie strømmene ved høy vanntilstand.[3]

Sporveissystemet var kabeldrevet ved å ha stasjonære dampmaskiner på landsiden som trekket plattformvognen fram og tilbake til tross for den samlede vekten på 14 tonn.

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

Den rullende broen var aktivt i sin virksomhet fra 1873 til 1923 som et populært transportmiddel for lokalbebodde som dermed kunne reise fram og tilbake til enhver tidspunkt døgnet rundt. I året 1874 var tidstabellen på elleve rundtur hver gang, med en reisetid på to minutter. Om sommeren var «broen» åpnet fra kl. 6 til kl. 19 i døgnet, om vinteren fra kl. 7 til kl. 17. Bare femti passasjerer kunne få komme på plattformen om gang.

Men plattformen måtte alltid vike for skip som hadde førsteretten i det trafikkerte innløpet, så tidstabellen måtte utarbeides av havnemyndighetene for minst mulig forstyrrelse på begge virksomheter. Billettpriser i begynnelsen på tjenesten var på 5 til 10 centimes, militære fikk fritak. Det var ikke en ufarlig tjeneste ettersom den intense skipstrafikken og strømforholdene i innløpet kan utløse ulykker.

Ulykkene[rediger | rediger kilde]

Under en sterk storm fra 2. til 4. februar 1889 revet et skip, «Le Vauquelin», seg løst og traff grunnen hvor skinnene lå, så disse ble skadet. Da plattformfarkosten kjøres over den skadede seksjonen, sporet den ut i vannet.

En brann skadet maskineriet den 1. august 1909 slik at kabeltrekkingen måtte stoppes. Den eldre dampmaskinen ble erstattet med en elektrisk maskin.

Det som gjorde slutt på det franske undersjøiske sporsystemet eller rullende bro som det het i Frankrike, er det norske lasteskipet «Brawn».[3] Dette skipet kom utenfor kontroll i innløpet etter å ha slitt seg fra sine fortøyningene og kolliderte med farkosten som ble nærmest totalskadet. Det hendt den 8. november 1922. Skadene var omfattende, så det ble besluttet å legge ned virksomheten i februar 1923.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Undervatten-spårväger s. 22, MfSS nr. 4 2014
  2. ^ 1873-1922. PONT ROULANT DE SAINT MALO
  3. ^ a b c Undervatten-spårväger s. 23, MfSS nr. 4 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • C.G. Kaselli; Kasellis historiska hörn: Undervatten-spårvägar, MfSS nr. 4 2014 magasin (svensk)
  • Henri Fermin, L'Epopée du Pont Roulant de Saint-Malo à Saint-Servan, Nouvelles Impressions, 2005 ISBN 2-9514735-0-8
  • Pierre-Jean Yvon, Le Grand Saint-Malo - 1. Saint-Servan, éd. ATIMCO

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]