Skinnegående ferje

Skinnegående ferje er et spesielt ferjefartøy som gikk på undersjøiske skinner under den nederlandske betegnelsen Veerwagen. Fergefartøyet var egentlig en plattformfarkost på søyler ned til hjulunderstellet som hvilte på skinnene. Det hadde dieselmotor for at hjulene skal kjøres fram og tilbake langs en kjede mellom kanalsidene. Disse unike ferjene var også kalt veertram eller watertram, «ferjesporvei» eller «vannsporvei» ettersom disse var skinnegående farkoster fremfor alminnelige båter.

Fergevirksomheten[rediger | rediger kilde]

Etter byggingen av den nederlandske Amsterdam-Rhin-kanalen i 1933, startet ministeriet for vannforvaltning og offentlige arbeider, Rijkswaterstaat ferjevirksomheten med seks ferger som gav muligheten til å krysse denne kanalen. Ferjene var ment for lokalfolk på begge sider av den nyanlagte kanalen som splittet lokalsamfunn på tvers. Med utvidelsen av Amsterdam-Rhinekanalen ble de skinnegående ferjene avskaffet i 1972 og erstattet med ordinære ferjer, da hadde endringene i trafikkmønsteret gjort dem overflødig.

Jernbanesporet i Amsterdam-Rhinekanalen var en meter lavere enn den gjennomsnittlige navigasjonsdybden på kanalen, slik at skipene ikke berørte jernbanen.^[1] Fergen krysset kanalen tvers over, med sidevendt kjøreplan. Bilene og syklistene sto i kanalens lengderetning mot ferjebryggen som er satt mot et innløp i kanalen så man kan kjøre rett over på plattformen før krysningen. Disse vegene kalles veerwagenweg. Kapasiteten var ikke stor, men høydeforskjellen mellom kjørevegen og plattformen var ubetydelig, mens skinnene lå på den samme dybden hele vegen undervanns. Det var fram til 1960 bare tillatt med vegkjøretøyer ettersom det var et forbud mot fotgjengere og syklister siden åpningen i 1933.

Fergene krysset kanalen på:

Houten, (1949-1972)
Nieuwersluis (Etter 1945)
Baambrugge (Etter 1945)
Nigtevecht (1952-1967)
Over-Diemen (1941)
Oud-Diemen (1939)

Fergeplattformen[rediger | rediger kilde]

Selve farkosten var 11 meter bred, med en enslig kjøreplan langs bredden og et førerhus på den ene siden. Den besto av en plattform som hvilte på fire søyler som stakk 5,02 meter ned i vannet til skinnene. Der er jernbanehjulene innhyllet i det todelte understellet langs lengden. En dieselmotor enten ute i det frie eller i førerhuset sørget for hjuldriften på skinnene som har sporvidde på 9,024 m, forskanset til en fast kjede mellom ferjebryggene. Hastigheten har blitt oppgitt til å være på 3 km/t med en reisetid på to minutter.^[2].

Syv fergefarkoster var bygd for de seks ferjeforbindelsene langs kanalen, så man hadde alltid en reservefarkost i tillegg til de aktive fergene. De fungerte mer som bevegende broer enn som faktiske ferger og på en måte var en slags undersjøisk sporvei som sett med Brighton and Rottingdean Seashore Electric Railway i Storbritannia og Pont roulant de Saint-Malo à Saint-Servan i Frankrike, hvor man har skinnegående sporvogner på oversvømte vegforbindelser ved høyvann. De to sporveisystemene startet i 1896 og 1873, det franske overlevd fram til 1923.

I Frankrike er den tekniske beskrivelsen på et slikt sporveisystem le pont roulant, det ment «rullende bro», ettersom funksjonsrollen er som en ferjebro eller «omvendt» transportbro hvor gondolplattformer flyttes som hengende jernbanevogner.