Russifisering av Ukraina

Russifisering av Ukraina er et sett med handlinger og betingelser rettet mot å styrke russisk nasjonal politisk overlegenhet i Ukraina og blant ukrainere, gjennom overgang eller overføring av personer med ikke-russisk nasjonalitet til det russiske språket og russisk kultur, etterfulgt av deres assimilering. Ukraina og Belarus er de landene som er mest berørt av russifiseringen.

En av de ukrainske kirkene før og etter gjenoppbyggingen

Russifisering er en eldgammel politikk for russiske regimer som oppsto i det russiske imperiets tid, deretter gjenopptok sin eksistens under Sovjetunionens tid og intensiverte under Vladimir Putins styre i territoriene okkupert av Russland. Dette ble manifestert ikke bare i forskyvningen av morsmålet og dets erstatning med russisk, men også i endringen av etternavn (russiske avslutninger og aksenter ble vanligvis lagt til ukrainske etternavn i dokumenter), så vel som i rekonstruksjonen av lokal arkitektur og ødeleggelsen av hellige bygninger.

Kronologi

• 1690: Forbud fra den russisk-ortodokse kirke mot sognebøker trykt på datidens ukrainske litterære språk, og de første tilfellene av deres ødeleggelse. (Denne politikken begynte umiddelbart etter overgangen til Hetmanatet under protektoratet til Russland).
• Dekret fra Peter I fra 1720 som forbyr trykking av bøker på det ukrainske språket i trykkerier i Kiev og Chernihiv.
• 1764: Katarina IIs instruks om russifiseringen av Ukraina, Smolensk (belarussisk etnisk territorium), de baltiske statene og Finland.
• 1784: Fullstendig forbud mot grunnskoleopplæring i det ukrainske språket på territoriet til det russiske imperiet.
• 1786: Forbud mot bruk av det ukrainske språket i religiøse tjenester og undervisning i det ukrainske språket i høyere utdanningsinstitusjoner.
• 1831: Avskaffelse av Magdeburg-loven i byer, som gjorde det umulig å gjennomføre rettssaker på ukrainsk språk.
• 1862: Ukrainske menighetsskoler stenger. Utgivelsen av det ukrainske litterære, vitenskapelige og politiske tidsskriftet Osnova er avviklet.
• 1863: Peter Valuevs dekret der han erklærte at «det ukrainske språket fantes ikke, det eksisterer ikke og kan ikke eksistere, og alle som ikke forstår dette er en fiende av Russland».
• 1876: Emsky-dekret. Forbud mot å importere ukrainske bøker fra utlandet, forbud mot å signere ukrainske tekster under partiturer, forbud mot ukrainske opptredener. Under konserten ble Mykola Lysenkos kor tvunget til å synge den ukrainske folkesangen Rain på fransk.
• 1881: Loven som tillater at ordbøker skrives ut på det ukrainske språket, men ifølge den russiske skrivemåten er produksjonen av ukrainske skuespill avhengig av lokale myndigheter.
• 1887: Sensoren returnerte manuskriptet til grammatikken til det ukrainske språket uten å lese det, og skrev til forfatteren at «det er ikke nødvendig å tillate publisering av grammatikken til dette språket, dømt til ikke-eksistens».
• 1888: Dekret fra keiser Alexander III «Om forbud mot bruk av det ukrainske språket i offisielle institusjoner og dåp med ukrainske navn».
• 1889: I Kiev, under den arkeologiske kongressen, er det tillatt å lese sammendrag på alle språk unntatt ukrainsk.
• 1882: Den russiske regjeringen beordrer sensuren til å overvåke strengt at ukrainske litterære oversettelser fra det russiske språket ikke er tillatt.
• 1894: Forbud mot import av ukrainske bøker fra utlandet.
• 1895: Forbud mot ukrainske lesere og ukrainske barnebøker.
• 1903: Ved den høytidelige åpningen av monumentet til forfatteren Ivan Kotlyarevsky i Poltava var det ikke tillatt å snakke på ukrainsk.
• 1905: Russlands ministerkabinett avviste forespørselen fra universitetene i Kiev og Kharkiv om å oppheve forbudet mot det ukrainske språket, og kalte det «upraktisk».
• 1906 og 1907: Nedleggelse av den ukrainskspråklige avisen Prosvita i Odessa og Mykolaiv.
• 1908: Dekret fra senatet om at «forbedring av utdanning i Ukraina er skadelig og farlig for Russland».
• 1910: Stolypins dekret om å registrere ukrainere i kategorien utlendinger og forby enhver ukrainsk politisk organisasjon.
• 1913: Direktøren for utdanningsdistriktet i Kiev utstedte en instruks som forbød elever og studenter å delta på ukrainske teaterforestillinger.
• 1914: Forbud mot å feire 100-årsjubileet for fødselen til den viktigste ukrainske forfatteren Taras Sjevtsjenko.
• 1922: Likvideringen av avisen Prosvita i Kuban og på andre bostedssteder for ukrainere som var i Sovjet-Russland.
• 1929: Arrestasjoner av intellektuelle og aktivister av UAOC (det viste seg at «ukrainisering» ble utført i den ukrainske SSR på 1920-tallet for å identifisere fremtidige ofre for undertrykkelse).
• 1933: Under Holodomor ble Stalins telegram om slutten av ukrainiseringen publisert.
• 1937: Henrettelsen av den ukrainske intellektuelle eliten.
• 1938: Kremls resolusjon om obligatoriske studier av det russiske språket i skoler i Sovjet-Ukraina.
• 1958: Resolusjon fra plenumet til CPSUs sentralkomité om overgangen av ukrainske skoler til det russiske undervisningsspråket. Den 17. september 1959 vedtok Verkhovna Rada i den ukrainske SSR den relevante resolusjonen.
• 1961: Den 22. kongressen til kommunistiske parti — partiets nye program «forening av nasjoner til ett sovjetisk folk».
• 1970: Ordre fra utdanningsdepartementet i den ukrainske SSR om å skrive og forsvare alle avhandlinger kun på russisk.
• 1975: På grunn av sovjetisk sensur publiseres verkene til ukrainske forfattere i forkortet form.
• 1980: Nye arrestasjoner av ukrainsk intelligentsia og dissidenter, som deretter sendes til straffepsykiatrien.
• 2014: I territoriene i Øst-Ukraina okkupert av Russland, gikk skolene over til det russiske undervisningsspråket, det russiske militæret konfiskerte og brente ukrainske bøker offentlig, og monumenter over ukrainske hetmaner ble også revet.
• 2016: Ukrainskspråklige skoler ble stengt etter at Russland okkuperte Krim. Siden 2016 har bare én ukrainsk språkskole vært i drift. Formelt er det tillatt å lære ukrainsk, men uformelt blir lignende forsøk aktivt blokkert.
• 2019: Den siste erklærte ukrainske skolen ble omformatert, og – ifølge foreldrene – i den «erklærte» ukrainske skolen, de facto, gjennomføres alle fag på russisk.
• 2022: Statsdumaens stedfortreder Yevheny Fedorovs tale til formannen for vitenskapsdepartementet i Den russiske føderasjonen angående opprettelsen av Institutt for regulering av ukrainske språkstandarder i Russland. Russiske tropper i de midlertidig okkuperte områdene konfiskerte og ødela massivt ukrainsk litteratur, ukrainske historiebøker og tvang bylærere til å gjennomføre utdanningsprosessen på skoler utelukkende på russisk.
• 2022: Okkupasjonsmyndighetene på Krim opprettet såkalte omskoleringsleirer for lærere med mål om å overføre dem til «russiske standarder for utdanning».
• 2023: I de midlertidig okkuperte områdene beslagla russerne ukrainske bøker fra fondene til general- og skolebiblioteker og brente dem i kjelerom.

Litteratur

• Сушко Роман, Левицький Мирослав // «Хроніка нищення Української мови» (від доби Романових до сьогодення) [Архівовано 18 вересня 2017 у Wayback Machine.], видання четверте виправлене й доповнене, вид. Б. МММ «Таля», м. Київ, 2012 р., 80 с. — ISBN 978-966-2995-50-3
• Енциклопедія українознавства : Словникова частина : [в 11 т.] / Наукове товариство імені Шевченка ; гол. ред. проф., д-р Володимир Кубійович. — Париж — Нью-Йорк : Молоде життя, 1955—1995. — ISBN 5-7707-4049-3.
• Віктор Кубайчук, «Хронологія мовних подій в Україні: зовнішня історія української мови». — К.: К. І. С., 2004. — 176 с.
• Українська мова у XX сторіччі: історія лінгвоциду: документи і матеріали. Упорядники: Лариса Масенко, Віктор Кубайчук, Орися Демська-Кульчицька. — Київ: Видавничий дім «Києво-Могилянська академія», 2005. — 399 с. ISBN 966-518-314-1
• Очеретянко С. І., Рябець Л. В. Заборона української мови // Енциклопедія сучасної України / ред. кол.: І. М. Дзюба [та ін.] ; НАН України, НТШ. — К. : Інститут енциклопедичних досліджень НАН України, 2001–2023. — ISBN 966-02-2074-X.
• Куземська, Ганна. Нездоланна Україна: Хроніка нищення української Церкви, мови, культури, народу / Рецензенти: Г. П. Півторак, Л. Т. Масенко, І. К. Патриляк. — К. : Фенікс, 2014. — 132 с. — ISBN 978-966-136-179-8.

Fotnoter

Type nummerering