Rupert av Pfalz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rupert av Pfalz
Rupert (Verelst).jpg
Født 17. desember 1619
Praha
Død 29. november 1682
Westminster
Begravet Westminster Abbey
Far Fredrik V av Pfalz
Mor Elisabeth av Bøhmen
Bror
Totalt 6
Karl I. Ludwig, Eduard von der Pfalz, Gustavus Adolphus von der Pfalz, Heinrich Friedrich, Moritz von der Pfalz, Philipp von der Pfalz
Søster Luise Hollandine von der Pfalz, Sophia av Hannover, Elisabeth av Herford, Henriette Marie von der Pfalz
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Royal Society

Rupert av Pfalz, pfalzgreve av Rhinen, hertug av Bayern, 1. hertug av Cumberland, jarl av Holderness (tysk: Ruprecht Pfalzgraf bei Rhein, Herzog von Bayern), vanligvis kalt prins Rupert av Rhinen (født 17. desember 1619 i Praha, død 29. november 1682 i Westminster, Middlesex, England) var en velkjent soldat, vitenskapsmann, idrettsutøver, koloniguvernør og amatørkunstner på 1600-tallet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rupert var sønn av Fredrik V av Pfalz og Elisabeth av Bøhmen, den eldre broren til Sophia av Hannover og nevø av kong Karl I av England, som utnevnte han til hertug av Cumberland og jarl av Holderness.

Militær[rediger | rediger kilde]

Etter at han under Fredrik Henrik av Oranien hadde lært seg krigsyrket i Nederlandene og i 1636 en tid hadde vært i England for stusier, deltok han i 1638 i felttoget mot de keiserlige i Westfalen. Han ble tatt til fange ved Vlotho (17. oktober samme år) og holdt i fangenskap i Linz, til den engelske diplomaten Sir Thomas Roe i 1641 hos kejsaren utvirket hans frigivning.

Rupert kom i juli 1642 til England og tilbød sin morbror, kong Karl I, sin tjeneste i striden mot parlamentet. Han ble sjef for kongens kavalleri. Hans framgang ved Worcester og Edgehill i1642, ved Chalgrove Field og Bristol i 1643, ble i det store hele uten frukter. Året deretter forsøkte han å redde York fra Thomas Fairfax men ble beseiret i Marston Moor (2. juli 1644).

I november samme år ble han utnevnt til hele den kongelige armés øverstkommanderende og tapte også det avgjørende slaget ved Naseby (14. juni 1645). På grunn av dissa nederlag ble han i september av kong Karl utvist fra England. Rupert fikk ved Oxfords kapitulasjon parlamentets tillatelse til fritt å forlate England (1646).

Etter Karls død kom prins Rupert 1649 med en flåte til Irlands kyster, ble møtt der av Robert Blake, ble jaget ned til Spania og fortsatte deretter som korsar hent bort i vestindiske farvann.

I 1653 kom han til Frankrike, var 1654-60 i Tyskland og ble etter Stuarteres restaurasjon medlem av Karl IIs råd (1662). I 1665 var Rupert en av kommandantene på den flåte som utenfor Lowestoft beseiert hollenderne 3. juni, og 1666 reddet han ved sin inngripen Monk fra undergang i det såkalte firedagers sjøslaget ved Foreland mot Michiel de Ruyter. I 1673 kommanderte han atter den engelske flåte mot de Ruyter, men med lite hell (slaget ved Helders odde 11. august), da den franske admiralen blottstilte ham. Dette bidro til å gjøre ham til Frankrikes motstander ved hoffet, og han sluttet seg deretter politisk stadig nærmere til Shaftesbury og landpartiet.

Prins Rupert hadde stor interesse for naturvitenskapene, er kjent for flere oppfinnelser (prinsmetall, en blanding av kobber og sink) og skal i England ha innført den av hans venn Ludwig von Siegen oppfunne mezzotintogravurkunsten.

Rupert hadde i 1668 utsendt et par fartøyer til Hudson Bay for å lete etter en gjennomfart til Stillehavet og tok i 1670 ledende andel i dannelsen av Hudson Bay-kompaniet. Områdene på hvilke kompaniet hadde fribrev ble lenge kalt Ruperts land.

Rupert døde ugift og ligger begravet i Henrik VIIs kapell i Westminster Abbey. Innen Englands peersverdighet bar han fra 1644 tittelen hertug av Cumberland.