Rupert av Pfalz
| Rupert av Pfalz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. des. 1619[1][2][3][4] Praha (Kongeriket Böhmen, Det tysk-romerske rike)[5][2][6] | ||
| Død | 29. nov. 1682[1][2][7][3] (62 år) Westminster (Kongeriket England) London (Kongeriket England)[8] | ||
| Beskjeftigelse | Gravør, politiker, oppfinner, militær leder, admiral, raderer | ||
| Embete |
| ||
| Partner(e) | Frances Bard Margaret Hughes | ||
| Far | Fredrik V av Pfalz[5][9] | ||
| Mor | Elisabeth av Bøhmen[9] | ||
| Søsken | 11 oppføringer
Luise Hollandine von der Pfalz[10]
Henriette Marie von der Pfalz Sophia av Hannover[9] Elisabeth av Herford Karl I. Ludwig[5][9] Eduard von der Pfalz Gustavus Adolphus von der Pfalz Heinrich Friedrich Moritz von der Pfalz[5] Philipp von der Pfalz Charlotte of the Palatinate | ||
| Barn | Dudley Bard[11] Ruperta Hughes[11] | ||
| Gravlagt | Westminster Abbey[8] | ||
| Medlem av | Royal Society (1665–; Royal Fellow of the Royal Society)[12] | ||
| Utmerkelser | Hosebåndsridder Royal Fellow of the Royal Society (1665)[12] | ||
Rupert av Pfalz, pfalzgreve av Rhinen, hertug av Bayern, 1. hertug av Cumberland, jarl av Holderness, (tysk: Ruprecht Pfalzgraf bei Rhein, Herzog von Bayern), vanligvis kalt prins Rupert av Rhinen, (født 17. desember 1619 i Praha, død 29. november 1682 i Westminster, Middlesex, England) var en velkjent soldat, vitenskapsmann, idrettsutøver, koloniguvernør og amatørkunstner på 1600-tallet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Rupert var sønn av Fredrik V av Pfalz og Elisabeth av Bøhmen, den eldre broren til Sophia av Hannover og nevø av kong Karl I av England, som utnevnte han til hertug av Cumberland og jarl av Holderness.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Encyclopædia Britannica Online, oppført som Prince Rupert, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Prince-Rupert-English-commander, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 Store russiske encyklopedi, Den store russiske encyklopedi artikkel-ID 3520715, besøkt 1. november 2021[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Ruprecht (Ruprecht), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ruprecht-ruprecht, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ The Peerage, oppført som Rupert von der Pfalz, Duke of Cumberland, The Peerage person ID p10142.htm#i101411, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118791621, besøkt 13. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Kunstarkivet, abART person-ID 50886, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Kindred Britain, oppført som Prince Rupert [House of Wittelsbach; Palatinate-Simmern], Kindred Britain ID I2962[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 RKDartists, RKD kunstner-ID 68905, besøkt 1. november 2021[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Union List of Artist Names, ULAN 500016189, utgitt 15. desember 2014, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 309[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Eva Scott: Rupert, prince Palatine. Archibald Constable & Co, Westminster 1899.
- George Malcolm Thomson: Warrior Prince. Secker & Warburg, London 1976, ISBN 0-436-52047-8
- Frank Kitson: Prince Rupert: Portrait of a Soldier. Constable, London 1994, ISBN 0-09-475500-0
- Frank Kitson: Prince Rupert: Admiral and General-at-Sea. Constable, London 1998. ISBN 0-09-475800-X
- Susanne Meurer, Prince Rupert an Matthäus Merian the Younger, in: Print Quarterly 29 (2012), 2, S. 173–177.
- Robert Rebitsch: Rupert von der Pfalz (1619−1682) – Ein deutscher Fürstensohn im Dienst der Stuarts. StudienVerl., Innsbruck / Wien / Bozen 2012; ISBN 3-7065-4143-2
- (de) Martin Vogt: «Ruprecht von der Pfalz.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 22, Duncker & Humblot, Berlin 2005, ISBN 3-428-11203-2, s. 290 f. (digitalisering).
- (de) Eduard Heyck: «Ruprecht von der Pfalz (Pfalzgraf bei Rhein)». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 29, Duncker & Humblot, Leipzig 1889, s. 743–746.