Ruben Wagnsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ruben Wagnsson
Ruben Wagnsson.jpg
Født8. sep. 1891[1][2]Rediger på Wikidata
Örebro Nikolai församling[1][2]Rediger på Wikidata
Død15. feb. 1978[2]Rediger på Wikidata (86 år)
Katrineholm[2]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Offentlig tjenestemann, politiker[3][2][4], school teacher in the Swedish school system[3][2]Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk grad Bachelorgrad (1915)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Lunds universitetRediger på Wikidata
Parti Sveriges socialdemokratiska arbetareparti[4]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet SverigeRediger på Wikidata
Signatur
Ruben Wagnssons signatur

Ruben Wagnsson (født 8. september 1891 i Örebro, død 15. februar 1978 i Katrineholm) var en svensk lærer, avholdsmann, fagforeningsleder, sosialdemokratisk riksdagspolitiker og landshøvding.

Virke[rediger | rediger kilde]

Wagnsson studerte litteraturhistorie, filosofi, pedagogikk og nordiske språk ved Lunds universitet, der han i 1916 ble fil. kand. Han hadde da tilbrakt et år ved Växjö folkskoleseminarium. Etter dette arbeidet Wagnsson som lærer i folkeskolen.[5] Ved siden av læreryrket var han også aktiv som journalist. Han var fra 1920 til 1923 redaktør i Oskarhamns-Posten.[6]

Alt som ung var han aktiv sosialdemokrat. I 1922 ble han innvalgt i Riksdagens andrekammer. Han ble valgt til førstekammeret i 1928. Wagnsson satt i riksdagen til 1947. Fra 1932 til 1936 var han medlem av partistyret i Sveriges socialdemokratiska arbetareparti.[7]

Wagnsson ble også med i fagforeningsaktivitet og fikk i 1926 verv i Sveriges Allmänna Folkskollärarförening (SAF), der han i 1933 ble leder. Fra 1937 til 1947 var han leder i Tjänstemännens Centralorganisation (TCO).[5]

I 1935 ble han undervisningsråd i Folkskoleöverstyrelsen. Etter at han forlot riksdagen, var Wagnsson landshövding i Kalmar län fra 1947 til 1958.[5]

Wagnsson var også avholdsmann og aktiv i avholdsbevegelsen. I 1929 ble Wagnsson leder for IOGT i Sverige, en post han hadde til 1942. Fra 1947 til 1966 var han internasjonal IOGT-leder.[5]

Under andre verdenskrig var Wagnsson med i den antinazistiske gruppen Tisdagsklubben.[8] Han engasjerte seg for Norges sak, også i riksdagsdebatten, der han ved et tilfelle i 1941 fikk sin støtte sensurert fra avisreferatene.[9] I 1942 ble han leder i arbeidsutvalget i Svenska Norgeshjälpen.[10] Wagnsson var med i Samfundet Nordens Frihet, der han var styremedlem fra 1941 til 1945.[11]

I 1969 utga han sine memoarer med tittelen Många järn i elden.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Wagnsson mottok Kong Gustaf Vs 90-årsmedalje. For sin innsats for Norge ble han tildelt storkors av St. Olavs Orden og Haakon VIIs Frihetskors. Han mottok også Kong Christian Xs frihetsmedalje, den britiske King's Medal for Service in the Cause of Freedom, storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Det jugoslaviske flaggs orden, samt medaljer fra svensk og bulgarsk Røde Kors.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Den svenske kirkes fødsels- og dåpsprotokoller, «Örebro Nikolai kyrkoarkiv, Födelse- och dopböcker, SE/ULA/11800/C/11 (1885-1894), bildid: F0002319_00331», besøkt 22. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f Tvåkammar-riksdagen 1867–1970, oppført som Wagnsson i Oskarshamn, Svenskt porträttarkiv sj9PGLAlnmUAAAAAABgcqA, besøkt 22. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Swedish Census 1930, oppført som Wagnsson, Ruben, f. 1891 i Örebro Örebro län, Folkskolelärare Riksdagsman, sok.riksarkivet.se, besøkt 22. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Sveriges riksdag 1924 : porträttalbum, oppført som Ruben Wagnsson (S), runeberg.org, side(r) 90, besøkt 22. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d «Ruben Wagnsson», Ingenjörshistoria.
  6. ^ a b Harnesk, Paul (red.): Vem är Vem? Stor-Stockholm 1962, Stockholm: Bokörlaget Vem er vem, 1962, s. 1138–1139.
  7. ^ «Ruben Wagnsson» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Nationalencyklopedin.
  8. ^ «Tisdagsklubben»[død lenke], Svensk uppslagsbok, 1955.
  9. ^ Boëthius, Maria-Pia: Ære og samvittighet. Sverige og forholdet til Andre verdenskrig, Oslo: Grøndahl, 1991, s. 119.
  10. ^ Berge, Anders: «Hämmat bostånd. Sverige och den humanitära hjälpen till det ockuperade Norge», i Stig Ekman og Ole Kristian Grimnes (red.): Broderfolk i ufredstid. Norsk-svenske forbindelser under Annen verdenskrig, Oslo: Universitetsforlaget, 1991, s. 204.
  11. ^ Byström, Tora: Nordens frihet. Samfundet, tidningen, kretsen, Lund: Sekel Bokförlag, 2009, s. 117, 156 og 355.