Rolf Noskwith

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rolf Noskwith
Rolf Noskwith speaking in Canada.jpg
Født 19. juni 1919
Chemnitz
Død 3. januar 2017 (97 år)
London
Utdannet ved University of Cambridge, Christ's College
Yrke Matematiker
Nasjonalitet Storbritannia

Rolf Noskwith (født 19. juni 1919 i Chemnitz i Tyskland,[1][2] død 3. januar 2017[3] i London) var en britisk kryptoanalytiker. Under annen verdenskrig bidro han ved Government Code and Cypher School (GC&CS) i Bletchley Park til at man der klarte å bryte den tyske kode som tyske undervannsbåter benyttet ved deres bruk av rotormaskinen Enigma-M4.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rolf kam fra en tysk jødisk familie som emigrerte til England i 1932.[4] Der gikk han på Nottingham High School og studerte deretter på Trinity College i Cambridge.

Bletchley Park[rediger | rediger kilde]

På landgodset Bletchley Park (B.P.)[5] i Buckinghamshire var det et militært tjenestested under annen verdenaskrig, og der befattet man seg med å bryte tyske koder. Personellet var anbragt i forskjellige Huts (barakker). Kodeknekkerne i Hut Eight stod under ledelse av Alan Turing og hans stedfortreder Hugh Alexander og arbeidet med å finne ut av den tyske flåtes kodede radiomeldinger som var kodet ved hjelp ab maskinene Enigma-M3 og Enigma-M4.

I 1941 ble Rolf Noskwith rekruttert av Hugh Alexander ril tjeneste ved B.P. Han ankompå sin 22-årsdag og tildelt det såkalte Crib Room, som var en avdeling av Hut 8 som ble ledet av Shaun Wylie og som lette etter formodede klartekstmeldinger (engelsk: Crib) i tyske radiomeldinger.[1] Særlig velegnet for dette formål var kodede tyske værmeldinger, fordi de hadde et repeterende og ensartet oppsett. Vanligvis ble værmeldingene sendt fra tyske rasiosendere daglig fra samme tider og steder, ofte med identlsk innledning (samme ord).

Egentlig forbød den tyske tjenesteforskrift netto dette: I «Allgemeine Schlüsselregeln für die Wehrmacht» (H.Dv.g.7) førbød man nettopp Regelmäßigkeiten im Aufbau, gleichlautende Redewendungen und Wiederholungen im Text («regelmessigheter i oppbygning, likelydende talevendinger og gjentagelser i teksten»)[6] og advarte innstendig at Es muß auf jeden Fall vermieden werden, daß durch flüchtig ausgebildetes Personal Schlüsselfehler gemacht werden, die […] der feindlichen Nachrichtenaufklärung die Entzifferung ermöglichen“ («Det må uansett unngås at flyktig utdannet personal begår kodingsfeil [..] som muliggjør at den fiendlige etterretning kan deschiffrere teksten» [7]; men det var akkurat slike feil som ble begått og som kodeknekkerne kunne legge merke til og utnytte. Noskwith kunne i ettertid erindre at Enigma-nøkkelen vedrørende D-Day, altså den dag da de allierte landsted i Normandie (Operation Overlord), kunne britene korrekt gjette seg til bruken av Crib WETTERVORHERSAGEBISKAYA («VærmeldingBiscaya»), noe som på under to timer etter midnatt førte til resultater.[8] Dette førte til at man hele det nettopp innledende døgnet raskt kunne deschiffrere til klartekst ddn tyske militære radiotrafikk, like raskt som de tyske mottakere av beskjedene selv kunne det.

For å forlede tyskerne til å sende meldinger med kjent innhold benyttet britene en spesiell metode som de kalte gardening[9] («gartnerarbeid»). Rolf Noskwith forklarte det ved et eksempel: RAF la ut miner på bestemte steder i Nordsjøen, og tyskerne sendte så mineadvarsler som kjente som crib. Stedene var utvalgt med omhu for å unngå visse siffer, som særlig 0 og 5, som tyskerne hadde flere stavemåter for».[10] Britene kunne slik unnvike tidkrevende feilslutninger ved det at man unngikk fallgruber ved «NULL»/«NUL» og «FUENF»/«FUNF», og dermed var det bare ett problem som gjenstod; «ZWEI»/«ZWO». På grunn av lengdegraden 2 som løper sentralt gjennom Nordsjøen kunne ikke alltid denne utfordringen trygt unngås hver gang.

Den som var ansvarlig for den tyske Krigsmarines radiosikkerhet, konteradmiral Ludwig Stummel, forsøkte å styrke sikkerheten ved at man fra midsten av 1944 tildelte hver eneste ubåt et eget uavhengikk kodenett.[11] Rolf Noskwith sier om dette: «Den etterfølgende oppdeling av hovednøkkel[nettee] var i virkeligheten nyttige, ettersom de samme meldinger dukket ofte opp i forskjellige nøkkel[nett]], masnge ganger på forskjellige dager». (The subsequent proliferation of main keys [...] was actually helpful, because the same message would often appear in several keys, sometimes on different days.)[8]

Det var særlig krevende å knekke såkalt «Offiziers-Funksprüche», ettersom tyskerne disse ofte lot disse kodes dobbelt opp (to ganger). Også slike befattet Noskwith seg med i Hut 8[12], med fremgang. Vet et tilfelle fodet han et man formidlet bruken av lyssignaler, og forsøkte som Crib «EEESSSPATRONE»[13] (en kjent forkortelse for «Erkennungs-Signal-Patrone»; jamfør ES-Schieber). Dette førte til gjennombrudd.

Noskwith arbeidet til krigsslutt i 1945 i Hut 8.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Fra 1946 til rundt år 2000 arbeidet han, mot slutten i ledende stilling, bed tekstilfabrikken Charnos, som hans far Charles Noskwith[14] hadde grunnlagt. I motsetning til nestan alle hans kolleger, som på grunn av hemmeligholdet ikke opplevde å få noen offentlig anerkjennelse for sin innsats, levde Rolf Noskwith så lenge at dette hemmeligholdet bortfalt og hans virksomhet ble kjent før han døde i en alder av 97 år.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Hut 8 and naval Enigma, Part II. I Francis Harry Hinsley, Alan Stripp: Codebreakers – The inside story of Bletchley Park. Oxford University Press, Reading, Berkshire 1993, S. 119–122. ISBN 0-19-280132-5

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich L. Bauer: Entzifferte Geheimnisse. Methoden und Maximen der Kryptologie. 3., überarbeitete und erweiterte Auflage. Springer, Berlin u. a. 2000, ISBN 3-540-67931-6, S. 400.
  • Francis Harry Hinsley, Alan Stripp: Codebreakers - The inside story of Bletchley Park. Oxford University Press, Reading, Berkshire 1993, S. 119–122. ISBN 0-19-280132-5
  • Hugh Sebag-Montefiore: Enigma – The battle for the code. Cassell Military Paperbacks, London 2004, S. 174–176. ISBN 0-304-36662-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Foto Abgerufen: 22. Mai 2015.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Francis Harry Hinsley, Alan Stripp: Codebreakers – The inside story of Bletchley Park. Oxford University Press, Reading, Berkshire 1993, S. 119. ISBN 0-19-280132-5
  2. ^ Website Special Forces Roll of Honour,. lest: 4. januar 2017.
  3. ^ Jewish Bletchley Park code-breaker dies aged 97. The Times of Israel 3. januar 2017. lest 4. januar 2017.
  4. ^ Hugh Sebag-Montefiore: Enigma – The battle for the code. Cassell Military Paperbacks, London 2004, S. 174. ISBN 0-304-36662-5
  5. ^ Gordon Welchman: The Hut Six Story – Breaking the Enigma Codes. Allen Lane, London 1982; Cleobury Mortimer M&M, Baldwin Shropshire 2000, S. 11. ISBN 0-947712-34-8
  6. ^ Oberkommando der Wehrmacht: Allgemeine Schlüsselregeln für die Wehrmacht. H.Dv.g. 7, Reichsdruckerei, Berlin 1944, s. 10. Lest: 26. august 2010. PDF; 0,9 MB
  7. ^ Oberkommando der Wehrmacht: Allgemeine Schlüsselregeln für die Wehrmacht. H.Dv.g. 7, Reichsdruckerei, Berlin 1944, s. 6. lest: 26. august 2010. PDF; 0,9 MB
  8. ^ a b Francis Harry Hinsley, Alan Stripp: Codebreakers – The inside story of Bletchley Park. Oxford University Press, Reading, Berkshire 1993, S. 121. ISBN 0-19-280132-5
  9. ^ Friedrich L. Bauer: Entzifferte Geheimnisse. Methoden und Maximen der Kryptologie. 3., überarbeitete und erweiterte Auflage. Springer, Berlin u. a. 2000, S. 400.
  10. ^ Michael Smith: Enigma entschlüsselt – Die „Codebreakers“ von Bletchley Park. Heyne, 2000, S. 107. ISBN 3-453-17285-X
  11. ^ Friedrich L. Bauer: Entzifferte Geheimnisse. Methoden und Maximen der Kryptologie. 3., überarbeitete und erweiterte Auflage. Springer, Berlin u. a. 2000, S. 400.
  12. ^ Hugh Sebag-Montefiore: Enigma – The battle for the code. Cassell Military Paperbacks, London 2004, S. 295. ISBN 0-304-36662-5
  13. ^ Francis Harry Hinsley, Alan Stripp: Codebreakers – The inside story of Bletchley Park. Oxford University Press, Reading, Berkshire 1993, S. 120. ISBN 0-19-280132-5
  14. ^ Hugh Sebag-Montefiore: Enigma – The battle for the code. Cassell Military Paperbacks, London 2004, S. 175. ISBN 0-304-36662-5