Reteatralisering

Reteatraliseringsbevegelsen var en internasjonal teaterbevegelse, som startet i 1890-årene som en reaksjon mot den naturalistiske kunst- og teaterbevegelsen.

Det naturalistiske teater var ekstremt litterært og egentlig ganske anti-teatralt. «Teatralsk» var et skjellsord for de naturalistisk orienterte kunstkritikere. Det naturalistiske teater skulle skape maksimal illusjon av fysisk-sosial virkelighet. Publikum skulle «glemme» at de befant seg på teater og i stedet leve seg maksimalt inn i illusjonen. Men blant teaterutøvere kom det med dette et økende behov for å forstå teater som en egen kunstart, uavhengig av det litterære. Og frem mot år 1900 hadde det også vokst fram en kritikk av den økende tendens til naturalisme og virkelighetsillusjon i teatret. Gjennom reteatraliseringen søkte teaterutøvere å hevde og praktisere teatrets egenart som kunst, uavhengig av litteraturen. Reteatralisering betegnes også noen ganger som kunstteater-bevegelsen. Opptaktene til reteatraliseringen ligger i 1890-årenes symbolistiske teater, som oppstod som en reaksjon mod naturalismen. Symbolistene interesserte seg for «det indre menneske» – det psykologiske og det åndelige, frem for det ytre fysiske og sosiale. Men reteatraliseringsbevegelsen tok først riktig av i begynnelsen av det nye århundre gjennom en mengde praktiske teatereksperimenter og teoretiske arbeider. Fremtredende representanter for reteatraliseringen var blant andre britiske Gordon Craig, sveitseren Adolpe Appia, Georg Fuchs og Max Reinhardt i Tyskland, Vsevolod Meyerhold og Alexander Tairov i Russland og Jacques Copeau og Antonin Artaud i Frankrike.

Reteatralisering betegner en bestrebelse etter et teater som verken var styrt av realistiske-naturalistiske konvensjoner eller av litterære normer: Et teater som var en fri og egen kunstart, og som utfoldet seg på teatrets egne premisser. Man var ikke nødvendigvis anti-litterær i reteatraliseringsbevegelsen, men man hevdet teatret selvstendighet og uavhengighet av litteraturen. Dramatisk litteratur var noe som ble brukt i teatret, og teaterutøvere hevdet sin frihet til å tolke og bruke tekster på teatrets betingelser.

Hovedpunkter i reteatraliseringen

• Teaterutøverne som kunstnere – teaterutøvernes «makt» over teatret.
• Forsterking av regissørens betydning.
• Eksperimenter med nye spillestiler: masker, pantomime og stilisert personfremstilling, inspirert av asiatiske (eks. japanske og indiske) teaterformer samt eldre europeisk former som Comedia dell`Arte og liturgiske spill.
• Dramaturgisk fragmentering: stasjonsdramaturgi, montasjedramaturgi, dramaturgisk veksling mellom ytre og indre hendelser.
• Eksperimenter med nye spillesteder og nye sceneformer (vekk fra titteskapsscenen).
• Stilisering av dekorasjoner eller dekorasjonsløshet.
• Eksperimenter med kultisk teater – festspill, festivaler, folkeforsamlinger og masseteater (for eksempel i Sovjetunionen etter revolusjonen).

Litteratur om reteatraliseringen

• Bergman, Gösta M.: Den moderna teaterns genombrott 1890-1925. Stockholm: Bonnier 1966.
• Innes, Christopher: Avant Garde Theatre: 1892-1992. London: Routledge 1993.
• Kvam, Kela: Europeisk avantgarde Teater 1896-1930, bd. 1-4. Odense: Odense Universitetsforlag 1974-78.
• Lindberg, Per: Kring ridån: Studier i teaterns utveckling under femtio år. Stockholm: Bonnier 1932.
• Nygaard, Jon: Teatrets historie i Europa. Del 3: Teatret i vårt århundre. Oslo: Spillerom 1993

Se også

• Dramaturgi