Reichsdeputationshauptschluss

Reichsdeputationshauptschluss var Det tysk-romerske rikes siste store lov, som innebar en radikal endring i rikets territorielle struktur og maktfordeling. Den ble vedtatt den 25. februar 1803 av den tysk-romerske riksdagen i Regensburg. Dokumentets fulle navn var Hauptschluß der ausserordentlichen Reichsdeputation, som betyr «Sluttrapport fra den ekstraordinære riksdeputasjonen» (som var en komité nedsatt av keiseren).

Lovens innhold

Den største endringen som Reichdeputationshauptschluss medførte, var at nesten 120 riksumiddelbare tyske stater forsvant fra kartet ved et pennestrøk. Så godt som alle geistlige områder (riksstifter) ble sekularisert, og mange av de mindre verdslige territoriene (bl.a. frie rikssteder) ble mediatisert. Konsekvensen var i begge tilfeller at deres områder ble slått til større nabostater.

Lovens forhistorie

I løpet av koalisjonskrigene hadde Napoleon erobret de tysk-romerske territoriene som lå på den venstre (vestre) siden av Rhinen. Som seierherre kunne Napoleon diktere fredsbetingelsene i freden i Campo Formio (1797) og freden i Lunéville (1801). Her fikk han ikke bare anerkjent sine erobringer, men forpliktet attpåtil Det tysk-romerske rike til å kompensere de territorielle tapene som tysk-romerske fyrster hadde lidd på den venstre Rhinsiden.

Reichsdeputationshauptschluss var en direkte konsekvens av denne forpliktelsen. For å oppnå målet, bestemte riksdeputasjonen at de mindre riksstendene skulle mediatiseres til fordel for fyrstene som hadde tapt områder vest for Rhinen. Riksdagen godkjente loven i februar 1803.

Lovens konsekvenser

Den mest graverende endringen var sekulariseringen av riksstiftene. Geistlige fyrster hadde alltid spilt en stor rolle i Det tysk-romerske rike, og hadde ofte vært keiserens viktigste støttespillere. Reichsdeputationshauptschluss avskaffet samtlige riksklostre. Av de 25 fyrstbispedømmene i riket ble 24 sekularisert. Bare høystiftet Regensburg fortsatte å eksistere som geistlig og riksumiddelbart territorium, kombinert med erkekansler- og kurfyrstetittelen som tidligere hadde tilhørt erkestiftet Mainz. Også høystiftet Salzburg fortsatte å eksistere, men som et verdslig kurfyrstedømme, ikke som fyrstbispedømme. I tillegg kunne Malteser- og Den tyske ordenen bevare noen av besittelsene sine.

Rikslandsbyene og 40 av 46 frie rikssteder led samme skjebne, dvs. ble gitt til riksfyrster eller -grever. De eneste frie riksstedene som overlevde Reichsdeputationshauptschluss som riksumiddelbare territorier, var Augsburg, Bremen, Frankfurt, Hamburg, Lübeck og Nürnberg.

Disse endringene forskjøv maktbalansen i riket til fordel for de større fyrstedømmene (fremfor alt Bayern, Baden og Württemberg). Videre mistet de katolske riksstendene sitt flertall i riksdagen. Alt dette førte til en svekkelse av keiserens posisjon. Denne svekkelsen hadde nok vært et av Napoleons mål. Den førte i siste instans også tre år senere til grunnleggelsen av Rhinforbundet – som bestod av franske marionettstater – og til oppløsningen av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.

Lovens ordlyd

Hele Reichsdeputationshauptschluss kan leses i fulltekst (på tysk) på naboprosjektet wikisource.

Se også