Radko Dimitrijev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Radko Dimitrijev
Радко Русков Димитриев.jpg
Født24. september 1859[1]
Gradets
Død18. oktober 1918 (59 år)
Pjatigorsk[2]
Utdannet ved Vasil Levski nasjonale militærakademi
Beskjeftigelse Diplomat, offiser
Nasjonalitet Bulgaria
Utmerkelser 3. klasse av St. Georgordenen, 4. klasse av Sankt Georgsordenen

Radko Ruskov Dimitrijev (bulgarsk: Радко Димитриев; født 24. september 1859 i Gradets ved Sliven i Det osmanske rike nå i Bulgaria, død 18. oktober 1918 i Pjatigorsk i Russland) var en bulgarsk offiser både i bulgarsk og i russisk tjeneste.

Dimitrijev gikk etter den russisk-tyrkiske krig 1877-78 i russisk tjeneste og gjennomgikk der generalstabsakademiet. Han overgikk senere som kaptein i bulgarsk tjeneste, men vendte tilbake til Russland etter revolusjonen i 1886.

Ved midten av 1890-tallet gjenkom Dimitrijev til Bulgaria och var ved første balkankrigs utbrudd i 1912 generalløytnant. Under krigen førte han befal over 3,armé og vant seirene ved Kirk Kilisse og Lyle Burgas i oktober samme år.

Under andre balkankrig ble han i juli 1913 øverstkommanderende over den bulgarske armé, och etter fredsslutningen sendemann i St. Petersburg.

Ved første verdenskrigs utbrudd gikk Dimitrijev i russisk tjeneste og fikk befal over beleiringshæren ved Przemyśl. Etter festningens fall i april 1915 førte han befal over 3. armé, men ble beseiret av August von Mackensen i slaget ved Gorlice-Tarnow i mai samme år. I september 1915 fikk Dimitrijev befalet over 12. armén ved nedre Düna, men ble fratatt denne kommando i 1917.

Etter oktoberrevolusjonen sluttet han seg til motstanderne mot bolsjevismen, men ble tatt til gange og henrettet i oktober 1918.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 17. okt. 2015, 1053537921
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Недев, С., Командването на българската войска през войните за национално обединение, София, 1993, Военноиздателски комплекс „Св. Георги Победоносец“, 57–58.
  • Димитров, И., Съединението 1885 – енциклопедичен справочник, София, 1985, Държавно издателство „д-р Петър Берон“, 92–93.
  • Бутаков, Я. Как болгарский посол стал русским генералом. – http://www.stoletie.ru/territoriya_istorii/kak_bolgarskij_posol_stal_russkim_generalom_2010-10-13.htm.