Quodlibet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Førsteutgaven av Quodlibet i J.S. Bachs Goldbergvariasjoner

Quodlibet (fra latin quod libet, «etter behag») er en musikalsk satstype der flere melodier som opprinnelig ikke hører sammen framføres samtidig i hver sin stemme. Quodlibet er dermed en form for polyfon sats og fritt kontrapunkt.

Flere motetter fra 1200-tallet viser quodlibet-lignende teknikker, og håndskriftet Codex Montpellier fra 1300-tallet inneholder flere quodlibet-lignende verk med kombinasjoner av ulike eksisterende melodier. Den første flerstemmige vokalkomposisjonen der det bevisst er brukt usammenhengende tekst- og melodibruddstykker for å oppnå en uhøytidelige virkning er «Guter, selzamer, und künstlicher teutscher Gesang, sonderlich ettliche künstliche Quodlibet» fra 1544.[1]

I renessansen og barokken var quodlibet en populær underholdningsform. Det er kjent at medlemmer av familien Bach hadde for vane å improvisere quodlibets under familiesammenkomstene.

I Frankrike utviklet det seg i renessansen en selvstendig form for quodlibet som ble kalt fricassée og i Spania en tilsvarende med navnet ensalada.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

  • Den trettende variasjonen i J.S. Bachs Goldbergvariasjoner
  • J.S. Bach skrev et stykke til en bryllupsfeiring som gjerne bare kalles Quodlibet, selv om det ikke er en quodlibet i egentlig forstand, men en rekke med musikalske vitser, ordspill, obskure kulturelle referanser og parodier på andre sanger.
  • Gallimathias musicum, en 17-stemmers quodlibet som Wolfgang Amadeus Mozart skrev da han var ti år gammel.
  • Enkelte av Jacob Obrechts messer inneholder kombinasjoner av ulike kjente melodier og originalskrevet materiale.
  • Tre quodlibets over O rosa bella av John Dunstaple er bevart i Glogauer Liederbuch. Dunstaple har beholdt den originale cantus og kombinerer inn begynnelsen av ulike tyske folkesanger i tenoren. I den første quodlibeten siterer han hele 22 kjærlighetssanger.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dolores Pesce: Beyond Glossing: The Old Made New in Mout me fu grief/Robin m'aime/Portare. I Dolores Pesce (red.): Hearing the Motet: Essays on the Motet of the Middle Ages and Renaissance. Stanford 1997, s. 28–51.