Pyntehåndkle

Pyntehåndkle med innvevd mønster og heklet kant

Pyntehåndkle (også julehåndkle) er en avlang tekstilvev som brukes til pynt, spesielt i høgtider som i jula. Pyntehåndklær er tilvirket av bomull eller lin med avslutning kun i ene enden. De henges opp over andre håndklær eller over roskap, klokke eller gardinstang og representerer mye av tekstilhistorien både i bruk og tilvirkning.

Beskrivelse

Avslutning med mellomverk kan være i teknikkene firfletting (håndverksteknikk som er i fare for å dø ut), telemarksbinding, hekling, hardangersøm eller makramé m.m. Selve den avlange tekstilen er fra gammelt av vevd i heimedyrka og heimevirka lin i kypert-teknikk (3-skaft), mens de nyere (fra ca.1870) ofte er i bomullslerret. De eldste bevarte julehåndkledene er fra 1700-tallet.

Bruken er en gjenlevning av en eldgammel skikk med å kle stua til høgtid og gjestebud. Å kle både tak og vegger med tekstiler så man ikke kunne se trevirket var et statussymbol og tegn på rikdom. Slik kunne man vise fram tekstilene sine. Denne skikken kan føres tilbake til vikingtid og middelalder i Norden.

I dag lever skikken kun i et begrensa område i Midt-Telemark og i Valdres,^{[trenger referanse]} men bruken har nok vært utstrakt på Østlandet og antakelig i andre deler av landet. Når man kledde stua til gjestebud eller høgtid blei håndklea brukt for å tette sprikene mellom andre større tekstiler. På dialekt i Bø i Telemark ble tekstilen nevnt som «hankleflættur».

Bredda kan variere fra 24 til 44 cm, lengda fra 100 til 140 cm. Avslutningen med eller uten mellomverk er veldig variabel fra noen cm til bortimot en halv meter. Når man henger det opp, kan det brettes inn fra begge sider eller henges flatt. Før blei tekstilen rulla og stiva, mens nå blir den rulla eller strøket med jern.

En variant av julehåndkle er klokkehåndkle som var lengre og hadde avslutning i begge ender. Det blei hengt over bordklokka eller veggklokka til samme bruk og har samme tilvirkningshistorie og teknikk som julehåndkledet.

Liv Bratterud (1826–1892) fra Bø fortalte til folkeminnegransker Moltke Moe omkring 1880, (på gammal Bø-dialekt)

Førr i tia bruka dom mykkje "tæpen". Dom va smøgd aa sauma mæ kronesaum. Aa naar dæ va gjestebo, saa klædde dom lofte mæ dom. Da hekk dom paa stengar ronn` omkring elle veggjene, aa dær tæpene skjøytas (møttest), dær hekk dæ hangklæflettur, aa bol må vøndeie hell hannreve (hannrev: vindu mæ dreia stølpar mest ute i svala) dær va dæ au hangklæflettur, takje va fullt av kjell (tjeld) aa bløyur aa skjinnfellar. Naar dæ va rektig, sku dom ikkje sjå ei trespik i lofte. Likenes bruka dom klæ stugo, naar dæ sku væra gjestebo, men dæ æ lenger sea.» Liv minnes bare ei slik kledd gjestebostugo- «dæ va paa Røysland ein gong. Tæpena va store som et laken.