Progressive periode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
President Theodore Roosevelt
President William Howard Taft
President Woodrow Wilson

Den progressive periode (eng.: «The Progressive Era») er en betegnelse for en periode i USAs historie fra 1890-tallet til 1920-tallet, som var preget av utbredt sosial aktivisme og forsøk på å skape politiske reformer.[1] Den Progressive bevegelses hovedmål var å eliminere problemer forårsaket av industrialisering, urbanisering, innvandring og korrupsjon.

Bevegelsen var først og fremst rettet mot ledere av politiske grupperinger på grunn av korrupsjon. Et annet mål var regulering av monopoler (eng.:«Trust busting») og virksomheter gjennom antitrust-lovgivning. Disse lovene ble betraktet som et instrument for å kunne bedre konkurransen, til legitime konkurrenters fordel.

Mange progressive støttet Brennevinsforbudet i USA, noen for å tilintetgjøre den politiske makten til de lokale sjefene i skjenkebransjen, mens andre handlet ut ifra en religiøs motivasjon.[2] På samme tidspunkt ble kvinnelig stemmerett fremmet.[3]

Mange aktivister deltok i bestrebelsene for å reformere lokale myndigheter, offentlig utdannelse, medisin, finans, forsikring, jernbaner, kirker og mange andre områder. Progressive aktivister reformerte, profesjonaliserte og «vitenskapeliggjorde» de samfunnsvitenskapelige fagene, særlig historie,[4] økonomi,[5] og statsvitenskap.[6] I faglitteraturen måtte amatørforfattere vike for forskningsprofessorer, som publiserte i nye vitenskapelige tidsskrifter.

De nasjonale politiske ledere omfattet Theodore Roosevelt, Robert M. La Follette sr., og Charles Evans Hughesden republikanske og William Jennings Bryan, Woodrow Wilson og Al Smithden demokratiske side. Likevel fantes det ledere for bevegelsen som var langt fra toppolitikken. Jane Addams, Grace Abbott, Edith Abbott og Sophonisba Breckinridge var blant den progressive periodes mest innflytelsesrike reformatorer.

I begynnelsen virket bevegelsen hovedsakelig på lokale plan. Senere utvidet den til delstatlig og nasjonalt/føderalt plan. Progressive fikk støtte fra middelklassen og tilhengerne omfattet mange jurister og advokater, lærere, leger, geistlige og forretningsfolk.[7] Noen progressive gikk sterkt inn for den naturvitenskapelige metode, som ble anvendt på økonomi, stat (både politikk og byråkrati), industri, finans, medisin, teologi, utdannelse og tilogmed familieliv.[8] En rekke store reformer, som opprettelsen av Federal Reserve System i 1913, ble vedtatt.[9] Reformatorene følte at gammeldagse metoder førte til sløseri og ineffektivitet og søkte «det beste systemet».[10][11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John D. Buenker, John C. Burnham og Robert M. Crunden, Progressivism (1986) sider 3–21
  2. ^ James H. Timberlake, Prohibition and the progressive movement, 1900–1920 (1970) sider 1–7
  3. ^ On purification, see David W. Southern, The Malignant Heritage: Yankee Progressives and the Negro Question, 1900–1915 (1968); Southern, The Progressive Era And Race: Reaction And Reform 1900–1917 (2005); Norman H. Clark, Deliver Us from Evil: An Interpretation of American Prohibition (1976) side 170 og Aileen Kraditor, The Ideas of the Woman Suffrage Movement: 1890–1920 (1967), sider 134–36
  4. ^ Richard Hofstadter, The Progressive Historians: Turner, Beard, Parrington (1968)
  5. ^ Joseph Dorfman, The economic mind in American civilization, 1918-1933 bind 3, 1969
  6. ^ Barry Karl, Charles E. Merriam and the Study of Politics (1975)
  7. ^ George Mowry, The California Progressives (1963) side 91.
  8. ^ Daniel T. Rodgers, Atlantic Crossings: Social Politics in a Progressive Age (1998)
  9. ^ Michael Kazin; m.fl. (2011). The Concise Princeton Encyclopedia of American Political Turn up History. Princeton University Press. s. 181. ISBN 9781400839469. 
  10. ^ Lewis L. Gould, America in the Progressive Era, 1890–1914 (2000)
  11. ^ David B. Tyack, The One Best System: A History of American Urban Education (Harvard UP, 1974), side. 39