Pride Art

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pride Art
Stiftet27. juli 2020[1]
LandNorge
HovedkontorOslo
Nettstedhttps://www.prideart.no/ (bokmål)
Bilder fra utstillingen «I Fought - Therefor I AM» 2019

Pride Art, tidligere Skeive Kunstnere, er en frittstående, nasjonal medlemsorganisasjon som formidler skeiv kunst og kultur i bred forstand. Pride Art representerer en av verdens lengste, sammenhengende tradisjoner for formidling av skeiv kunst[2] med årlige kollektivutstillinger hovedsakelig under festivalen Oslo Pride med røtter tilbake til Natt&Dag-utstillingen i 1985. Pride Art ble registrert som egen, nasjonal organisasjon 11/7-2020 etter å vært organisert som en undergruppe i foreningen Fri Oslo Viken siden 2007. Forut for 2007 var gruppa organisert som et fellesskap av skeive kunstnere med røtter tilbake til 1985. Pride art samarbeider med et bredt spekter av skeive rettighetsorganisasjoner, kulturgrupper og andre støttespillere.

Organisasjonens øverste formål er å bidra til økt forståelse for skeive menneskers liv og virkelighet og stimulere til holdningsendring gjennom åpenhet og det sterke verktøyet kunst utgjør i kampen mot diskriminering og fordommer. Pride Art anerkjenner og inkluderer amatører, nybegynnere og profesjonelle på samme grunnlag.

Organisasjonen er ikke-kommersiell, basert på frivillighet og jobber i sjiktet mellom kulturformidlingsfeltet og rettighetsbevegelsen. Hvert år skaper organisasjonen aktivitet under folkefesten Oslo Pride. Pride Art bidrar også til kunstformidling i andre pride-arrangementer i hele Norge og internasjonalt.

Pride Art samler et fellesskap på 400 skeive kunstnere og ledes av et tverrfaglig styre på 11 personer, fra Kristiansand i sør til Bodø i nord ledet av Frederick Nathanael[3]. Hvert år legger Pride Art ned 5000 frivilligtimer[trenger referanse] for å skape en av Norges mest besøkte[trenger referanse] kunstutstillinger. i 2019 besøkte 25 000 mennesker utstillingen «I fought - Therefor I am» i løpet av 10 dager i Oslo hvor Pride Art leverte innhold til Oslo Prides arena på Youngstorget.

Pride Art tilhører en bevegelse hvor skeiv kunst helt siden midten av 1900-tallet og videre gjennom Gay Liberation Movement har vært leverandør av perspektiver og nyanser i debatten omkring likestillingsforståelse og ikke minst skape større plass innenfor det heteronormative samfunn.[4]

Oslo kommunes kunstnerpris 2019[rediger | rediger kilde]

I 2019 mottok Pride Art Oslo bys Kunstnerpris for sitt arbeid.[5] I begrunnelsen sto det:

«Pride Art er Norges største og viktigste skeive utstilling. Pride Art er en ideell og frivillig kulturgruppe (...) og et viktig og særegent bidrag til Oslo og landets kulturbilde hvor mangfold, solidaritet og inkludering står sentralt. Pride Art utvider, utforsker, utfordrer og beriker hovedstaden og er en viktig bidragsyter til å skape rom for alle til å leve sitt eget liv. Dette gjør de gjennom åpenhet og det enestående verktøyet kunst utgjør i kampen mot diskriminering og fordommer. Utstillingene gir økt forståelse for skeive menneskers liv og virkelighet og bidrar til holdningsendringer og er viktig for Oslo i arbeidet for å skape en inkluderende, varm og raus by.»

Utstillinger[rediger | rediger kilde]

1985: «Natt & Dag» på AHF-kjelleren

1988: «Vibrasjoner» på Black Box, Aker Brygge

2001: «Kunst på Skeiva» i Dronningensgate 10

2002: «Råsaft» på både Galleri Brenneriet, Galleri 21.24/21.25, Galleri GUN og gallerikafeen Kaffekunst   

2004: «Skeiv Kunst» på Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25

2005: «Pride Art» under Europride på Galleri BOA i Rådhusgaten[6], og i Galleri 21:24 / 21:25 på Vestbanen i Oslo (katalog)

2006 vinter: «Sommerfugler i vinterland»[7] på Homouset, LLHs lokaler i Kongensgate (katalog)

2006 sommer: «Et skeivt kulturslepp» under Oslo Pride[8][9]

2007: Utstilling i Homohuset, Kongensgate (katalog)

2008 Utstilling i Pride Park på Rådhusplassen[10] (katalog)

2009: «Kunsten ut av skapet» i Kulturteltet i Pride Park og på Deichmanske Bibliotek på Thorshov og Stovner[11][12]. Det ble og arrangert utstilling i Galleri R5 i regjeringskvartalet og egen utstilling på Deichmann på Rikshospitalet

2010: «Åpen kunst» i Pride Park Rådhusplassen.[13] i tillegg til Bjerke bibliotek og Bjørnholt skoles bibliotek. Det var og en egen utstilling på Pride cruise.

2011:Utstilling i Pride Park i tillegg til egen utstilling på Pride Cruise, Stena Saga[14]

2012: PRIDE ART i Pride Park i Spikersuppa og på Deichmanske bibliotek på Thorshov

2013: Utstilling i Pride Park på Rådhusplassen[15]

2014 Utstilling i Pride Park i Spikersuppa, på byens ulike biblioteker samt på Kunstnernes hus under Pride House under Europride. Der ble også arrangert egen utstilling på Litteraturhuset under Pride House og i forbindelse med Verdens AIDS-dag.

2015: Utstilling på Rådhusgalleriet[16] (katalog)

2016: Utstilling i Genius, Håndverkeren (katalog)

2017: «Blitt sånn, født sånn» i Rådhusgalleriet[17][18] (katalog)

2018: «Shameless» på på Oslo Prides arena på Youngstorget [19][20]

2018: «Skamløs» under Arendalsuka og Skeive Sørlandsdager hhv på den gamle politistasjonen i Arendal og Galleri Mint i Kristiansand[21]

2019: «I Fought – Therefore I Am» på Oslo Prides arena på Youngstorget – 25 000 besøk på 10 dager

2021: «Wunderkammer» på DOGA i Oslo: 18. oktober til 17. oktober

Prosjekter[rediger | rediger kilde]

2020-2022: Senter for skeiv kunst og kultur - med mål om opprettelse i Oslo i det offisielle skeive kulturåret 2022[22]

Historie[rediger | rediger kilde]

Pride Art tilhører en bevegelse hvor skeiv kunst helt siden midten av 1900-tallet. Gjennom Gay Liberation Movement som tok fart på 1960- og 70-tallet har den skeive kunsten blitt en viktig leverandør av perspektiver og nyanser i debatten omkring likestillingsforståelse. Ikke minst har den vært avgjørende for å skape mangfold, representasjon, utvide ytringsfriheten og nyansere det heteronormative majoritetsblikket på kjønn, seksualitet og kultur.[23][24]

Det første offisielle skeive kunstnerfellesskapet som man kjenner til i Norge er kunstprosjektene som det kvinneaktivistiske verkstedet SFINXA (1970-1985) stod bak. Boken «Vi spiste, sov og drakk feminisme» av Inge Ås og Tonje Gjevjon (2020) gir et inngående dypdykk i skeiv kunstutøvelse som foregikk i årene rundt opphevelsen av straffelovsparagrafene 213 og 379 som kriminaliserte homofili.[25]

Den første offisielle homoutstillingen i Norge var våren 1985 «Natt & Dag». Et par måneder før stilte Fin Serck-Hanssen ut sin serie fotografier ”10 blå menn”, som også var med i «Natt & Dag». 3 av bildene fra serien er blant annet ivaretatt av Nasjonalmuseet og inngår også i samlingen til det skeive kunst- og kultursenteret Pride Art er med å etablere. Omstendighetene rundt disse bildene forteller en historie om hvor drastisk stemningen rundt skeiv kunst har endret seg siden 1985. Fin Serck-Hanssen forsøkte å henge opp plakat for utstillingen sin på Metropol, det viktigste møtestedet for norske homofile på 80-tallet, men plakaten ble refusert av Forbundet av 48, forgjengeren til FRI, som eide Metropol. Refuseringen var angivelig politisk begrunnet.[26] Men på Café de Stilj fikk han vise bildene. Serien var ment å synliggjøre homomangfoldet, et mangfold som ble for drøyt for homobevegelsen og refusert av deres egne.[trenger referanse]

«Natt & Dag» [27] ble under det som da het Homodagene, avsparket for en av verdens lengste[trenger referanse] sammenhengende tradisjoner for skeive kollektivutstillinger. Pionerene Øyvind Rauset og Ane Reppe stod bak importeringen av arbeidet «Nordiske homofile kunstnere» hadde startet et par år tidligere i Sverige og Danmark. Gruppen hadde som formål ”at udbedre kendskabet til den specielle kultur, som homoseksuelle lever i og udtrykker sig igennem, samt at udvikle den.” Etter ”Natt & Dag” fulgte årlige skeive kollektivutstillinger av et dynamisk kollektiv av skeive kunstnere.[28].

Utstillingen i 1985 fikk en helside både i VG og Dagbladet. Utstillingen trakk 2 452 besøkende i løpet av de to ukene den var åpen. Arrangementet bar preg[klargjør] over at det var knapt 13 år etter at homofili ble avkriminalisert. 1/3 av befolkningen synes den gangen at homofile burde begrense sine tilbøyeligheter, stod det i en avis den samme dagen.[trenger referanse] Nesten 40 år etter viser undersøkelser at fortsatt mener 1 av 5 nordmenn at homofili er ekkelt (2020)[29]. I 2013 mente 4 av 10 menn i Norge at homosex er feil[30].

Etter en storstilt utstilling i 1988 kalt «Vibrasjoner» på Black Box, Aker Brygge med hele 23 utstillere og 100 kunstverk, gikk tradisjonen over i mindre og mer spredt utstillinger gjennom 90-tallet.

I 2001 samlet en gruppe skeive kunstnere seg som offisielt kunstnerkollektiv. Prosjektet gruppa skapte i 2001 ble kalt «Kunst på Skeiva»; en kollektivutstilling holdt i Dronningensgate 10. Initiativet kom fra fotograf Jens Sølvberg og Annika Wattne Rodriguez[31]. Helt fra denne første utstillingen var det klart at dette var et kollektivt prosjekt – man meldte seg ikke bare på for å stille ut, man meldte seg også som frivillig til organiseringa av herligheten. Dette ble starten på en bevegelse hvor skeiv kunst skulle vises på skeive kunstneres premisser, som litt etter litt har bragt t bredere mangfold inn i det norske kunstfeltet.

I 2002 kalte man utstillingen «Råsaft» og initiativtakerne fikk navnet «Skeive Kunstnere». Denne gangen stilte kunstnerne ut flere steder, – på Galleri Brenneriet, Galleri 21.24/21.25, Galleri GUN og gallerikafeen Kaffekunst.  Antall kunstnere var fordoblet, og ulike uttrykk som videoinstallasjon, tekstil, skulptur, foto, maleri, glass og grafikk var representert.

2003 ble startskuddet for solidaritetskampanjen Skeiv solidaritet. Skeive Kunstnere begynte en tradisjon for solidaritetsinnsamlinger og senere invitasjon av skeive kunstnere til å delta på utstillingene fra land som er mer vanskeligstilt enn Norge når det gjelder skeive rettigheter og ytringsrom. Gruppa samarbeidet med bl.a. Amnesty, Flytkningehjelpen og andre organisasjoner gjennom årene. En kunstaktivistisk profil vokste frem, hvor gruppa plasserte seg i sjiktet mellom rettighetsbevegelsen og det praktiske kunstformidlingsfeltet. Amnestys LHBT-gruppe ble tent på ideen om skeiv solidaritet, og året etter (2004) begynte et samarbeid om solidaritetsaksjon mellom Skeive kunstnere og Amnesty-gruppa (Marna Eide var drivkraften for dette). I 2004 fokuserte aksjonen på situasjonen for lesbiske i India og samarbeidet med organisasjoner i Delhi og Mumbai.

På mange måter[klargjør] var det kunsten som kom først i skeiv rettighetsbevegelse. Skeive kunne gi uttrykk for sine lengsler, sine liv og sin identitet gjennom kunst og gå under radaren i politiske og religiøse regimer hvor homoseksualitet er tabu eller straffbart. I mange land, som f eks Russland, er kunsten fortsatt den sentrale måten man driver opplysning, holdningsarbeid og hjelp til livsmestring for skeive når rommet for politisk arbeid er trangt eller til og med farlig.[trenger referanse]

I 2003 var utstillingen til gruppa igjen samla til lokaler i Brenneriveien – Galleri Brenneriet og Strykejernet kunstskole. Petter Nome kom og åpna ballet, og på kunstauksjonen var selveste Comtesse von Lüderitz auksjonarius.

Utstillingen i 2004 ble holdt på På Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25. Nytt av året var at musikk og dans var representert blant kunstuttrykkene. I 2005 var det Europride i Oslo, og kunstnerne kalte utstillingen Pride Art for å være internasjonale. Utstillingen ble igjen holdt på Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25. Solidaritetsaksjonen[32] ble holdt i samarbeid med homoorganisasjoner i Murmansk og Moldova. Verd å nevne er at fotografen Christian Berset og hans prosjekt «Se min kjole» hvor 12 profilerte menn stilte opp i drag (blant annet Atle Antonsen, Sputnik og Sven O. Høiby!) Bildene ble trykket opp som kalender og salget av kalendrene og originalbildene bidro til sammen med 90.000 kroner til solidaritetsarbeidet – en rekord for aksjonen.

I 2006 var utstillingen samlet i lokalene til LLH i Kongensgate, mens den fra 2007 av har vært representert i Pride Park. Solidaritetsaksjonen i 2006 og 2007 fokuserte på skeive organisasjoner i Øst-Afrika og deres kamp. Bilder laget av medlemmer av den kenyanske gruppa Minority Women in Action har også vært utstilt i Pride Park. Årlige informasjonskampanjer og innsamlinger under Skeive dager har fortsatt, og det har også bidraget fra Skeive kunstnere.

På de første utstillingene i denne bevegelsen var det et 20-talls kunstnere. I 2006 hadde den gang Skeive Kunstnere utstilling i kjelleren på Homohuset i Kongensgate. Skeive Kunstnere hadde også en vinterutstilling det året, som ble kalt «Sommerfugler i vinterland». 2006 fikk utstillingen tittelen «Skeivt kulturslepp». I 2007 ble Skeive Kunstnere en undergruppe av FRI OA, og utstillingene ble i årene fremover holdt i festivaltelt i Pride Park. I 2007 stilte 27 kunstnere ut 134 kunstverk i parken.

I 2015 gjorde Skeive Kunstnere et kvantesprang og fikk ja på søknad om utstilling i ærverdige Rådhusgalleriet i Oslo. Hele 57 kunstnere stilte ut 463 kunstverk på de 350 m2 vi fikk fylle. Dette var siste året kurateringen ble gjort fullstendig av kunstnerne selv, også oppheng og plassering av kunsten. Dette kuratoriske begrepet var et bevisst og essensielt valg gruppa gjorde for å utfordre måten kulturfeltet ellers siler, ekskluderer, normerer og av og til sensurerer ytingsrommet gjennom tradisjonell juryering og kuratering. Skulle vi få et reelt mangfold og representasjon av alle de marginaliserte og underkommuniserte stemmene i kunsten, måtte det tenkes helt nytt. Gruppa valgte å være nysgjerrig nettopp på hva som skjer med mangfold når den enkelte med støtte i et valt fellesskap, får bestemme selv hva som er kunst og ikke og hva personen selv mener er viktig å vise frem. Slik kan vi få innblikk i et bredt spekter av skeive menneskers liv og virkelighet.[33]

Etter å ha leid de flotte lokalene til «Genius» på Håndverkeren i 2016, hvor gruppa selv bygde et galleri i lokalene, hadde Skeive Kunstnere utstilling igjen i Rådhusgalleriet med rekord på 70 kunstnere fra 20 ulike land.[34] Hele 5000 mennesker besøkte utstillingen «Født sånn – blitt sånn». Kunstnerne var fra hele landet samt en rekke gjesteutstillere fra andre land. Kunstnerne var fra 13 til 70 år gamle. Regnbuebarna må også nevnes, som hadde vært med i utstillingen allerede i mange år. Pride Art har gjennom årene utviklet et eget program for kreative verksted og utstillingsplass hvor gruppa løfte spesielt frem skeiv ungdom, barn av skeive familier og kjønnskreative barn. Regnbuebarnas innslag var viktig for å portrettere barnas tolkning av familien og sin kjønnsidentitet.

I 2017 utviklet Skeive kunstnere sitt fokus på litteratur og skeiv scenekunst og presenterte et stort og mangfoldig program med skeiv underholdning og performance som vakte stor oppsikt. For mange ble det viktig å ha en scene og kunne oppsøke skeiv kulturformidling utenfor de folkerike og festpregede arenaene som ellers preger Pride-uken.

I 2018 endret Skeive Kunstneres årsmøte navn til Pride Art og inngikk en 3-årig intensjonsavtale med Oslo Pride AS. Pride Art og Oslo Pride samarbeidet om å samlokalisere utstillingen og den politiske debattarenaen Pride House i et 1000 m2 festivaltelt på Youngstorget. Samlokaliseringen mangedoblet publikum på begge areaner med hele 15 000 besøk på 10 dager. Utstillingen «Shameless» vakte stor internasjonal oppsikt blant pride-aktivister fra mange land som besøkte og hørte om utstillingen som viste nesten 550 kunstverk av 100 kunstnere med kulturell bakgrunn fra hele 25 ulike land[35]. Deler av utstillingen vandret til Arendal under Arendalsuka og videre til Skeive sørlandsdager i Kristiansand under tittelen «Skamløs»[36]. Dette startet en ambisjon i Pride Art om å støtte frem, ta initiativ til eller bidra til skeive utstillingstiltak under andre Pride-festivaler rundt om i landet.

I 2019 besøkte 25 000 mennesker utstillingen på Youngstorget «I Fought – Therefore I am». 115 kunstnere fra et bredt spekter av kunstneriske uttrykk stilte ut nesten 600 kunstverk[37][38]. Med den økte oppmerksomheten kunne gruppa nå ta imot sentrale kunstsamlere, kulturpolitikere og kunstfaglige personer som oppsøkte utstillingen. Det året debuterte det skeive operaensemblet Skeive Stemmer på Pride Arts scene.

Etter en grundig evalueringsprosess[trenger referanse] ble det klart i 2020 at Pride Art best oppfyller sin tradisjon, visjon og verdigrunnlag gjennom å være fristilt og kunstnerstyrt. Pride Art registrerte seg som egen organisasjon og det formelle samarbeidet med Oslo Pride AS opphørte. Samme år tok Pride Art sammen med det skeive kultutidskriftet MELK initiativ til et prosjekt som skal oppfylle ambisjonen den skeive bevegelsen har hatt siden 70-tallet om å etablere et permanent skeivt kulturhus i Oslo.[trenger referanse] Dette er et unikt[trenger referanse] tiltak hvor hele den skeive rettighetsbevegelsen samt en lang rekke kulturgrupper stiller seg bak et prosjekt som skal sørge for at fokuset på skeiv kultur som kommer frem i det skeive kulturåret 2022 videreføres inn i en permanent struktur. Ikke minst skal prosjektet løfte frem skeiv kulturformidling på den skeive befolkningens premisser og sørge for at skeive får fortelle sine egne historier og formidle sine egne representasjoner på egne arenaer.[39]

I 2020 registrerte 130 kunstnere seg til utstillingen «Un/limited», som like etter påmeldingsfristen måtte kanselleres pga pandemien som brøt ut. Dett ble første året siden 1985 at det ikke ble arrangert utstilling i Oslo. I 2021 kommer revansjåret hvor Pride Art fyller DOGAs 1000 m2 fabelaktige lokaler med den skeive kunstfestivalen «Wunderkammer» fra 8.-27. oktober.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ w2.brreg.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Skeiv historie i museet – Norges museumsforbund». museumsforbundet.no. Besøkt 20. februar 2021. 
  3. ^ Engesbak, Reidar (4. november 2020). «Åpner skeivt kunst- og kultursenter». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  4. ^ «(+) Skeiv kunst forbigås i Norge». www.minervanett.no (norsk). 7. mai 2017. Besøkt 20. februar 2021. 
  5. ^ tekst, Reidar Engesbak (5. april 2019). «Oslo bys kunstnerpris til Pride Art og radiOrakel». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  6. ^ «Skeiv Kunst med mangfold». blikk.no (norsk). 14. juni 2005. Besøkt 20. februar 2021. 
  7. ^ «Ny og skeiv kunst». blikk.no (norsk). 8. november 2006. Besøkt 20. februar 2021. 
  8. ^ «Skeiv Kunst søker kunstnere». blikk.no (norsk). 1. mars 2006. Besøkt 20. februar 2021. 
  9. ^ «Skeiv kunstvernissasje». blikk.no (norsk). 18. juni 2006. Besøkt 20. februar 2021. 
  10. ^ «Skeiv kunst på Rådhusplassen». blikk.no (norsk). 18. april 2008. Besøkt 20. februar 2021. 
  11. ^ «Skeiv kunst i hele Oslo». blikk.no (norsk). 20. mai 2009. Besøkt 20. februar 2021. 
  12. ^ «Vil flytte stengsler». blikk.no (norsk). 1. juni 2009. Besøkt 20. februar 2021. 
  13. ^ Engesbak, Reidar (2. juni 2010). «Skeiv kunst over hele Oslo». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  14. ^ St, Margarethe; berg (6. juni 2011). «Skeiv kunst i byen». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  15. ^ St, Margarethe; berg (28. mars 2013). «Skeiv kunst». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  16. ^ Engesbak, Reidar (25. juni 2015). «Skeiv og salgbar kunst». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  17. ^ Engesbak, Reidar (28. mars 2017). «Blitt sånn, født sånn?». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  18. ^ Engesbak, Reidar (22. juni 2017). «Big Daddy Karsten åpner Pride Art». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  19. ^ foto, Johannes Kaikumo Jacobsen tekst og (11. juni 2018). «(+) SKAMLØST KUNST». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  20. ^ Shameless
  21. ^ tekst, Johannes Kaikumo Jacobsen (2. august 2018). «Vågal kunst under Skeive Sørlandsdager». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  22. ^ Engesbak, Reidar (4. november 2020). «Åpner skeivt kunst- og kultursenter». blikk.no (norsk). Besøkt 20. februar 2021. 
  23. ^ «(+) Skeiv kunst forbigås i Norge». www.minervanett.no (norsk). 7. mai 2017. Besøkt 28. mars 2021. 
  24. ^ «Vår Historie». prideart.no. Besøkt 20. februar 2021. [død lenke]
  25. ^ Amasonen (29. februar 2020). «Sakprosa-/kunstboken "Vi spiste, sov og drakk feminisme".». sfinxa. Besøkt 28. mars 2021. 
  26. ^ «kunstplass 5 - I see rainbows - Fin Serck-Hanssen». www.kunstplass5.no. Besøkt 20. februar 2021. 
  27. ^ «Homseutstillingen 1985: Natt & Dag». Løvetann (01 - 1985): 16. 
  28. ^ «Skeivt Arkiv"». skeivt2.rssing.com. Besøkt 20. februar 2021. 
  29. ^ «Hver femte nordmann synes det er ubehagelig å se homofile kysse». amnesty.no. Besøkt 28. mars 2021. 
  30. ^ Jansson, Kim (7. november 2013). «Fire av ti synes homosex er feil». NRK. Besøkt 28. mars 2021. 
  31. ^ «Skeive Kunstnere, Pridepark og Rådhusgalleriet 2015! - Prosjektskolen kunstskole (Oslo)». 10. april 2015. Besøkt 20. februar 2021. 
  32. ^ «Skeiv Solidaritet holder kunstauksjon». blikk.no (norsk). 9. juni 2005. Besøkt 20. februar 2021. 
  33. ^ Engesbak, Reidar (25. juni 2015). «Skeiv og salgbar kunst». blikk.no (norsk). Besøkt 28. mars 2021. 
  34. ^ Engesbak, Reidar (28. mars 2017). «Blitt sånn, født sånn?». blikk.no (norsk). Besøkt 28. mars 2021. 
  35. ^ foto, Johannes Kaikumo Jacobsen tekst og (11. juni 2018). «(+) SKAMLØST KUNST». blikk.no (norsk). Besøkt 28. mars 2021. 
  36. ^ «Vågal kunst under Skeive Sørlandsdager». blikk.no (norsk). Besøkt 28. mars 2021. 
  37. ^ «Sloss fortsatt i regnbuens farger. Er det ikke nok stolthet?». PLNTY | kulturmagasinet (engelsk). 22. juni 2019. Besøkt 28. mars 2021. 
  38. ^ Engesbak, Reidar (13. juni 2019). «Skeive Stemmer åpner Pride Art». blikk.no (norsk). Besøkt 28. mars 2021. 
  39. ^ Engesbak, Reidar (4. november 2020). «Åpner skeivt kunst- og kultursenter». blikk.no (norsk). Besøkt 28. mars 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

https://www.prideart.no/

Svar på kritikk fra kunstkritiker Tommy Olsson i Klassekampen 2017

Kunstnerkatalog fra 2019-utstillingen "I Fought - Therefor I am"

og-kultursenter/196481 Artikkel prosjekt Senter for skeiv kunst og kultur[død lenke]

Art_masteroppgave.pdf?sequence=5&isAllowed=y Masteroppgave i kunsthistorie og museologi om Pride Art av Mathias Skaset[død lenke]

stolthet/ Artikkel fra kulturmagasinet Plnty

Video fra åpning av utstilling 2019

Reportasje NRK åpningsdag 2019

Intervju av leder av Pride Art Frederick Nathanael i kulturtidsskriftet MELK: "En bønn fra 80-tallet"