Portal:Vitenskap/Utvalgt artikkel/juni 2007

Ny-Guinea syngehund (også kalt NGSD) er en hund som tilhører underarten dingo (Canis lupus dingo), en underart av gråulv. Den finnes først og fremst i fjellskogene på Ny-Guinea i Melanesia, der den lever i høyder på opp mot 3 000 moh. Syngehunden regnes som en urhund og er en meget nær slektning av australsk dingo, som ikke er like gammel. Typen oppsto trolig for mer enn 6 000 år siden.

Til å begynne med har denne hunden trolig vært bare delvis domestisert, men så blitt helt vill igjen. Den ble trolig bragt til Ny-Guinea av de innfødte (under steinalderen) og levde der uforstyrret inntil i 1957, da den ble «oppdaget» av den vestlige forskeren Ellis Troughton (1893-1974) på Vest-Papua (den vestre halvparten av Ny-Guinea). Året etter bragte Troughton med seg to eksemplarer (tispe og hann) til Australia, der de ble plassert i Taronga Zoo i Sydney. Den fikk det vitenskaplige navnet Canis hallstromi (etter Sir Edward Hallstrom, som var president i Taronga Zoo på den tiden). Avkom etter dette paret ble siden spredt rundt til andre dyrehaver i verden, men den vitenskaplige interessen dalte da syngehunden senere ble omklassifisert som en underart av gråulv (dingo) i 1969. Det hersker fortsatt uenighet omkring denne klassifiseringen. Noen mener fortsatt at den bør klassifiseres som en egen art (Canis hallstromi), men det er lite sannsynlig at den vil bli det med det første.

Den kalles ikke syngehund for ingen ting. Syngehunden har fått navn etter den karakteristiske varierende klangen i hyling. Disse hundene bjeffer ikke, men «synger». Sangen er imidlertid ulik alle andre hunders uling (ulv, dingo m.fl.) og jodling (basenji m.fl.), så man kan hevde at den bærer navnet med rette. Årsaken til den unike sangen er en fysisk endring som har funnet sted i strupehodet hos denne hunden, en endring som ikke er kjent hos noen andre hundedyr.