Portal:Sør-Afrika/Utvalgt artikkel
Kappkolonien i det senere Sør-Afrika ble etablert av det nederlandske Ostindiske kompani i 1652 da Cape Town ble grunnlagt. Den ble grunnlagt som en mellomstasjon for skip som seilte mellom Nederland og Batavia. Denne rollen beholdt kolonien lenge, men etter hvert beveget nybyggere seg inn i landet og kultiverte landet. Nybyggerne kom raskt i konflikt med khoikhoier («hottentotter») og sanfolket («buskmenn»).
Storbritannia okkuperte kolonien i 1795, rett før og under Napoleonskrigene, og tok den til slutt i 1806. Stadige konflikter mellom boere og innfødte gjorde at britene i 1820 satte i gang en kampanje for å få briter til å slå seg ned i kolonien. Frem til dette tidspunktet hadde nederlandsk vært enerådende, men nå begynte engelsk å gjøre seg gjeldende.
I årene 1836 til 1840 flyttet mengder av misfornøyde boere, i det som ble kjent som Great Trek, ut av kolonien over elvene Oranje og Vaal og etablerte en rekke boerrepublikker, deriblant Sørafrikanske republikk (Transvaal) og Oranjefristaten. De neste 100 årene skulle området preges av konflikter mellom briter og boere, en konflikt som kulminerte i første og andre boerkrig. Med den britiske seieren i 1902 ble Oranjefristaten og Sørafrikanske republikk britiske kolonier, og Kappkolonien sluttet seg til disse i Unionen Sør-Afrika i 1910.