Pierre Nora

Pierre Nora
Født		17. nov. 1931 (92 år) 8. arrondissement Paris
Beskjeftigelse		Historiker, universitetslærer, forlegger
Embete		President (Liberté pour l'histoire, 2007–) seat 27 of the Académie française (2002–)
Utdannet ved		Lycée Louis-le-Grand Lycée Carnot Faculté des lettres de Paris (akademisk grad: licence, studieretning: filosofi)
Ektefelle		Françoise Cachin (1964–1976) Anne Sinclair
Partner(e)		Anne Sinclair
Far		Gaston Nora
Søsken		Simon Nora
Nasjonalitet		Frankrike
Medlem av		Académie française (2001–) Liberté pour l'histoire Comité des intellectuels pour l'Europe des libertés (1978–) comité de lecture des éditions Gallimard (1968–)
Utmerkelser		12 oppføringer Offiser av Den nasjonale fortjenstorden (1993) Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1994) Grand Prix Gobert (1993) Jean-Zay Award (2011) Prix Montaigne de Bordeaux (2012) Dan David Prize (2014) Æresdoktor ved université Laval (1999) Ridder av Æreslegionen (1989) Offiser av Æreslegionen (1998) Kommandør av Æreslegionen (2004) Storoffiser av Æreslegionen (2013) Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden (2022)
Pierre Nora på Commons

Pierre Nora (født 17. november 1931 i Paris) er en fransk mentalitetshistoriker innenfor nouvelle histoire-tradisjonen, og tilhører således den tredje generasjon av Annales-skolen.

Liv og virke

Bakgrunn

Nora vokste opp i et høyborgerlig hjem i Paris, i en ikke-praktiserende askenasisk-jødisk familie, som han selv har beskrevet som «overhodet uten religiøse tilbøyeligheter».

Han tok hypokhâgne og khâgne ved Lycée Louis-le-Grand og studerte videre ved Sorbonne, og fikk tidlig kontakt med venstreintellektuelle kretser.^{[trenger referanse]}

Karriere

Etter en periode som lærer i Oran i Fransk Alberie 1958-60 utgav han sin første bok Les Français en Algérie (1961), og begynte så å virke i Paris som forlagsredaktør, først ved Éditions Julliard og deretter Éditions Gallimard. I 1976 ble han professor ved École des hautes études en sciences sociales, og i 1980 grunnla han, sammen med Marcel Gauchet, tidsskriftet Le Débat.

Han ble innvalgt i Det franske akademi i 2001.

Nasjonalismeforskning

Noras viktigste arbeid er syvbindsverket Les lieux de mémoire (1984-92), som fikk betydning for nasjonalismeforskning og -debatt. Utgangspunktet er en distinksjon mellom minne (erindring, hukommelse) og historie. Distinksjonen har røtter hos Nietzsche, som skilte mellom den tørre og livsfornektende historie og det handlingsorienterte livet, men fremfor alt støttre den seg til sosiologen Maurice Halbwachs's idé fra 1920-talet om det kollektive minnet, ett uttrykk han i sin tur hentet fra sin lærer Émile Durkheim.^{[trenger referanse]} Mot bakgrunn av filosofiske og psykologiske idéer om hukommelsen hos Sigmund Freud og Henri Bergson viet Halbwachs' forestilling om hukommelsen til å gjelde menneskers fellesskap. Fellesskapet, foreslo han, kan ikke tenke uten hukommelse, og hvert fellesskap har en erindring skilt fra andre samfunn. Nasjonen er et slikt erindringssamfunn.

Nora utviklet disse idéene med en serie kontrasteringer mellom hukommelsen og historien. Mens historien har universelle ambisjoner, noterer han i i pakt med Halbwachs, er erindringen alltid knyttet til et individ eller til en gruppe eller et kollektiv.^{[trenger referanse]} Historien streber etter å arbeid bevisst, vanligvis med vitenskapelige metoder og med hjelp av systematisk ordnede institusjoner - arkiver, biblioteker, universiteter - som samler og organiserer de historiske levninger til en kritisk historie, gjenstand for stadig analyse og omprøving. Erindringen er derimot spontan, subjektiv, levende og i grunnen lunefull forhold til analyser og kritikk.

Historien er abstrakt, den resonnerer omkring hendelser og forhold, og trenger ingen plass for sin forankring. Historien er profesjonell og eksklusiv. Minnet derimot knytter seg gjerne til det konkrete. Grupper, kollektiver, men også individer, bruker steder i en slags erindringspraksis. Minnet er dermed amatørmessig, folkelig. Minnet fungerer i relasjon tll objekter og handlinger, man anordner minnehøytider og seremonier, man oppsøker monumenter, kirkegårder, museer og slagfelt for der å høytideligholde og dyrke det fellesskap som man har, og som minnet fremmer - og som fremmer minnet. Som Nora skriver i en aforistisk fortettet formulering: «Minnet fester seg ved steder, historien fester seg ved hendelser.»^{[trenger referanse]} Men aller først må disse steder skapes, noe som er hva den nasjonalistiske minneproduksjon har holdt på med i størstedelen av 1800- og 1900-tallene, lenge med historikere i fremste ledd.

Nora peker på at en refleksiv vending er inntrådt i historieforskningen. Historikerne er nok blitt alt mer klar over historieskrivingens rolle som minneskaper, noe som gjør at man nå åpent kan betrakte eldre historieskriveres verk snarere som minnesteder enn som «historie». Det gjelder nasjonale historikere som Jules Michelet på 1800-tallet, men det gjelder også litterære verk og barnebøker. Disse bøker fungerer også som minnesteder og som nasjonale læreprosesser.

Forskningen om nasjonene og minnene er vokst voldsomt, ofte med henvisning til Noras arbeide.^{[trenger referanse]} Forklaringen ligger i begrepet «minnested» slo en bro mellom det abstrakte og det konkrete, mellom den kulturhistoriske og folkloristiske analyse av de nasjonale uttrykke på den ene side og den politiske og sosiologiske analyse av fellesskaperes fremvekst på den andre.^{[trenger referanse]} Minnet forener individer med såvel kollektivet som territoriet.

Inspirasjoner

I årevis var Nora en av de mest innflytelsesrike historikerne i Frankrike, mindre på grunn av sine egne verken enn på grunn av sin stilling som redaktør, og dem han inspirereter.^{[trenger referanse]} Han var ansvarlig for utgaven av noen av titlene som nå anses som banebrytende, for eksempel av Raymond Aron, Michel Foucault eller Jacques Le Goff.^{[trenger referanse]} Han tok seg også av oversettelsen av tysktalende forfattere, til da stort sett ukjente i Frankrike, som Ernst Kantorowicz, Thomas Nipperdey eller Karl Polanyi. Noen av hans avgjørelsee ble møtt med uforståelse, for eksempel på 1990-tallet nektet han å publisere den franske oversettelsen av Eric Hobsbawms «Age of Extremes» på grunn av forfatterens marxistiske orientering.^{[trenger referanse]} Boken ble endelig utgitt av et Brussel-forlag.

Bibliografi

• Les Français d'Algérie. (1961).
• Vincent Auriol. Journal du Septennat 1947–1954. (1970-79)
• Faire de l'histoire (1973)
• Essais d'ego-histoire (1987)
• Les Lieux de mémoire (1984-92)

Litteratur

• Tai, Hue-Tam Ho (Juni 2001). «Remembered Realms: Pierre Nora and French National Memory». The American Historical Review. 106 (3): 906–922. JSTOR 2692331. doi:10.2307/2692331. «Essay on the English translation of Lieux de Mémoire as Realms of Memory, edited by Pierre Nora» 
• Dosse, François. Pierre Nora : homo historicus. Paris: Perrin, 2011.
• Richard C. Holbrook, « Pierre Nora (1931- ) », med Philip Daileader og Philip Whalen (dir.): French Historians, 1900-2000 : New Historical Writing in Twentieth-Century France, Chichester / Malden (Massachusetts), Wiley-Blackwell, 2010, XXX-610 p. (ISBN 978-1-4051-9867-7, s. 444-460.
• Rémy Rieffel, « Nora (Pierre) », dans Jacques Julliard et Michel Winock (dir.), Dictionnaire des intellectuels français : les personnes, les lieux, les moments, Paris, Le Seuil, 2009 (ISBN 978-2-02-099205-3), s. 1021-1022.