Pierre Laromiguière

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pierre Laromiguière
Pierre Laromiguière.jpg
Født3. november 1756
Aveyron
Død12. august 1837 (80 år)
Paris
Beskjeftigelse Politiker, filosof, universitetslærer
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie des sciences morales et politiques (1833–), Tribunat
Utmerkelse Offiser av Æreslegionen (1837), ridder av Æreslegionen (1827)

Pierre Laromiguière (født 3. november 1756 i Livignac, død 12. august 1837 i Paris) var en fransk filosof.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han virket først som filosofiprofessor på Toulouse universitet, men var ikke særskilt fremgangsrik. Han pådro seg parlamentets misbilligelse for sitt arbeid om eiendomsretten og skattesystemet. Til slutt flyttet han til Paris der han ble professor i logikkÉcole normale og foreleser ved Prytanée. I 1799 ble han medlem i Tribunatet, og i 1833 i Académie des sciences morales et politiques (Akademiet for moral og politisk filosofi). I 1793 publiserte han verket Projet d'éléments de métaphysique, en bok som utmerket seg for sitt glitrende språk. Han skrev også to memoarer - Les Paradoxes de Condillac (1805) og Le cours de philosophie (1815–1818).

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Laromiguières filosofi var en revolt mot naturvitenskapsmennenes ekstreme fysiologiske psykologi, slik som den hos Cabanis. Laromiguière gjorde en distinksjon mellom de psykologiske fenomen som kan spores direkte fra helt fysikalske årsaker, og de «sjelshandlinger» som kommer fra menneskets indre. Psykologien var således ikke en del av fysiologien. Men han gav aldri dennw teori en velutviklet metafysisk grunn.

Han var elev til Condillac og var også sterkt influert av Destutt de Tracy. Han la stor vekt på «oppmerksomheten» som en psykisk evne. Oppmerksomheten fremskaffer fakta, sammenligningsgrupper kombinerer dem og fornuften systematiserer og forklarer dem. Sjelen er aktiv i sine valg, det vil si at den er begavet med fri vilje og av udødelighet.

Han hadde ingen respekt for naturvitenskapen som en metode for erkjennelse. Han fremholdt at dens omdømmer er, i beste fall, identitetsuttalelser, og at dens såkalte oppdagelser bare var en gjentagelse av gamla truismer skjønt i ny form. Laromiguière var ikke den første til å utvikle disse standpunkter; han hadde mye å takke sin gamle lærer og Destutt de Tracy for.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Den veltalenhet som preget hans verker gav dem stor innflytelse, særlig over Armand Marrast, Louis Cardaillac og Victor Cousin. Hans forelesninger i École Normale gjorde så stort inntrykk i Cousins liv at han derfor bestemte seg for å vie sitt liv åt til filosofiske studier. Jouffroy og Hippolyte Taine istemmer i beskrivelsen av ham som en av 1800-tallets største tenkere.