Pierre Laromiguière

Pierre Laromiguière
Født		3. nov. 1756 Aveyron
Død		12. aug. 1837 (80 år) tidligere 11. arrondissement i Paris
Beskjeftigelse		Politiker, filosof, universitetslærer
Nasjonalitet		Frankrike
Medlem av		Académie des sciences morales et politiques (1833–) Tribunat
Utmerkelser		Offiser av Æreslegionen (1837) Ridder av Æreslegionen (1827)

Pierre Laromiguière (født 3. november 1756 i Livignac, død 12. august 1837 i Paris) var en fransk filosof.

Biografi

Han virket først som filosofiprofessor på Toulouse universitet, men var ikke særskilt fremgangsrik.^{[trenger referanse]} Han pådro seg parlamentets misbilligelse for sitt arbeid om eiendomsretten og skattesystemet.^{[trenger referanse]} Til slutt flyttet han til Paris der han ble professor i logikk på École normale og foreleser ved Prytanée.

I 1799 ble han medlem i Tribunatet, og i 1833 i Académie des sciences morales et politiques (Akademiet for moral og politisk filosofi). I 1793 publiserte han verket Projet d'éléments de métaphysique, en bok som utmerket seg for sitt glitrende språk.^{[trenger referanse]} Han skrev også to memoarer - Les Paradoxes de Condillac (1805) og Le cours de philosophie (1815–1818).

Filosofi

Laromiguières filosofi var en revolt mot naturvitenskapsmennenes ekstreme fysiologiske psykologi, slik som den hos Cabanis.^{[trenger referanse]} Laromiguière gjorde en distinksjon mellom de psykologiske fenomen som kan spores direkte fra helt fysikalske årsaker, og de «sjelshandlinger» som kommer fra menneskets indre.^{[trenger referanse]} Psykologien var således ikke en del av fysiologien. Men han gav aldri denne teori en velutviklet metafysisk grunn.^{[trenger referanse]}

Han var elev av Condillac og var også sterkt influert av Destutt de Tracy.^{[trenger referanse]} Han la stor vekt på «oppmerksomheten» som en psykisk evne. Oppmerksomheten fremskaffer fakta, sammenligningsgrupper kombinerer dem og fornuften systematiserer og forklarer dem. Sjelen er aktiv i sine valg, det vil si at den er begavet med fri vilje og av udødelighet.^{[trenger referanse]}

Han hadde ingen respekt for naturvitenskapen som en metode for erkjennelse.^{[trenger referanse]} Han fremholdt at dens omdømmer er, i beste fall, identitetsuttalelser, og at dens såkalte oppdagelser bare var en gjentagelse av gamla truismer skjønt i ny form.^{[trenger referanse]} Laromiguière var ikke den første til å utvikle disse standpunkter; han hadde mye å takke sin gamle lærer og Destutt de Tracy for.^{[trenger referanse]}

Innflytelse

Den veltalenhet som preget hans verker gav dem stor innflytelse, særlig over Armand Marrast, Louis Cardaillac og Victor Cousin.^{[trenger referanse]} Hans forelesninger i École Normale gjorde så stort inntrykk i Cousins liv at han derfor bestemte seg for å vie sitt liv til filosofiske studier.^{[trenger referanse]} Jouffroy og Hippolyte Taine istemmer i beskrivelsen av ham som en av 1800-tallets største tenkere.^{[trenger referanse]}