Pierre Lagaillarde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pierre Lagaillarde
Pierre Lagaillarde (1961).jpg
Født15. mai 1931[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
CourbevoieRediger på Wikidata
Død17. august 2014[1][2][4]Rediger på Wikidata (83 år)
AuchRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Jurist, politiker, militærRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata

Pierre Lagaillarde (født 15. mai 1931 i Courbevoie, død 17. august 2014 i Auch) var en av grunnleggerne av OAS, Organisation de l'armée secrète, som jobbet imot algirsk uavhengighet. Han var opprinnelig advokat i Blida i Algerie og dessuten reserveoffiser i fallskjermstyrkene. Han ble også valgt inn i administrasjonen i Alger. Han ble president i Association générale des étudiants d'Alger i 1957. Han tok del i opprøret i Alger i mai 1958, noe som var med på å bringe Charles de Gaulle tilbake til makten.[5] Lagaillarde var medlem av Comité de salut public som motsatte seg algirsk uavhengighet, og som gikk til okkupasjon av Gouvernement général de l'Algérie (den lokale koloniale administrasjonen). I 1958 sto han på valglisten til Algérie française. Han ledet opprørsbevegelsen i januar 1960.

Lagaillarde ble holdt i la Santé i Paris, og flyktet under en permisjon til Spania (sammen med Jean-Jacques Susini, Jean-Maurice Demarquet, Marcel Ronda og Fernand Féral Lefevre). I Spania møtte de Raoul Salan. Sammen med Salan grunnla de OAS 3. desember 1960. Lagaillarde hadde mistet sin status som innvalgt representant, han ble dømt in absentia i mars 1961. Dommen lød på 10 års fengsel. Imidlertid fikk han amnesti i 1968.

I oktober 1961 ble han arrestert i Madrid, sammen med fascisten Guido Giannettini. Franco forviste ham deretter til Kanariøyene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb123241191
  2. ^ a b Roglo, p=pierre;n=lagaillarde, Pierre Lagaillarde
  3. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Pierre Lagaillarde, 00000009316
  4. ^ a b Sycomore, 9. okt. 2017, Pierre Lagaillarde, 4262
  5. ^ Cartier, Raymond (1972). Etterkrigstidens verdenshistorie. Oslo: Schibsted. s. 220. ISBN 8251602483.