Phaeton (planet)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Heinrich Wilhelm Matthäus Olbers, som formulerte hypotesen om planeten Phaeton

Phaeton, Phaëton eller Phaethon, er en hypotetisk planet som tidligere ble antatt å ha eksistert mellom banene til Mars og Jupiter. Dens ødeleggelse skal ifølge hypotesen ha ført til dannelsen av asteroidebeltet. Hypotesen ble i 1802 formulert av den tyske astronomen Heinrich Wilhelm Olbers, på bakgrunn av Titius–Bodes lov. «Loven» forsøkte å formulere en matematisk sammenheng mellom planetenes avstander fra solen.

Navnet Phaeton ble på 1900-tallet foreslått av den russiske meteorforskeren Jevgenji Leonidovitsj Krinov. Det hentyder til guden Phaëton i gresk mytologi, sønn av solguden Helios, som forsøkte å kjøre sin fars solvogn over himmelen med katastrofalt resultat og til slutt ble tilintetgjort av Zevs.

Titius-Bodes lov har til dags dato ingen vitenskapelig forklaring, og de fleste astronomer behandler den som en tilfeldighet. Teorien om at asteroidebeltet har vært en tidligere planet, har heller ingen utbredt støtte idag. Den rådende teorien er at asteroidene er planetesimaler, forløpere til protoplanetene og deretter planetene, og at Jupiters tyngdekraft hindret dem i å samles til en planet.

Apollo-asteroiden 3200 Phaethon deler den hypotetiske planetens navn.

Phaeton-hypotesen[rediger | rediger kilde]

I følge den nå diskrediterte Titius–Bodes lov fantes det en planet mellom banene til Mars og Jupiter. Johann Elert Bode selv oppfordret til søk etter den femte planeten. Da Ceres, den største av asteroidene i asteroidebeltet (nå regnet som en dvergplanet), ble oppdaget i 1801 ved den forutsagte posisjonen for den femte planeten var det mange som trodde denne var den savnede planeten. I 1802 oppdaget og navnga imidlertid astronomen Heinrich Wilhelm Matthäus Olbers et annet objekt i det samme baneområdet som Ceres, asteroiden Pallas.

Olbers foreslo at disse nye oppdagelsene var fregmenter av en ødelagt planet som tidligere hadde gått i bane rundt solen. Han forutsa også at flere av disse bitene ville bli funnet. Oppdagelsen av asteroiden Juno av Karl Ludwig Harding og Vesta av Olbers støttet opp om Olbers hypotese.

Teorier som omhandler dannelsen av asteroidebeltet fra ødeleggelsen av en hypitetisk femte planet er i dag samlet referert til som «forstyrrelsesteorien». Denne teorien slår fast at det en gang fantes et stort planetært medlem av solsystemet sirkulerende i det nåværende gapet mellom Mars og Jupiter som ble ødelagtt når:

  • den skjente for nær Jupiter og ble revet i stykker av gasskjempens kraftige gravitasjon.
  • den ble truffet av et annet stort himmellegeme.
  • den ble ødelagt av en hypotetiske brun dverg, følgesstjernen til solen, kjent som Nemesis.
  • den ble knust av en indre katastrofe.

I det tyvende århundre foreslo den russiske metorotisisten Jevgenji Leonidovtsh Krinov (involvert i undersøkelsene av Tunguska-eksplosjonen) at den eksploderte planeten i Olbers teori skulle kalles Phaeton etter historien i gresk mytologi.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Christy-Vitale, Joseph (2004). Watermark: The Disaster That Changed the World and Humanity 12,000 Years Ago. New York: Simon and Schuster. 
  • McSween, Harry Y. (2004). Meteorites and Their Parent Planets. Cambridge: Cambridge University Press. , p. 35.
  • Annals of the New York Academy of Sciences. New York Academy of Sciences. , Records of meetings 1808–1916 in v. 11–27, p. 872.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]