Petrus Codde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Petrus Codde
Portret van Petrus Codde, aartsbisschop van Utrecht, RP-P-OB-26.864.jpg
Født27. nov. 1648[1]Rediger på Wikidata
AmsterdamRediger på Wikidata
Død18. des. 1710[1]Rediger på Wikidata (62 år)
UtrechtRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1672–)[2]Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop
  • katolsk biskop (1689–)
  • titulær erkebiskop (1688–)
  • apostolisk vikar (1688–) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Det gamle universitetet i LeuvenRediger på Wikidata
Nasjonalitet NederlandRediger på Wikidata

Petrus Codde (nederlandsk: Pieter Codde; født 27. november 1648 i Amsterdam i De forente Nederlandene, død 18. desember 1710 i Utrecht), også kalt Coddaeus, var apostolisk vikar for den katolske misjon for de nordlige Nederlandene og titularerkebiskop av Sebaste.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Codde studerte teologi i Leuven, og ble presteviet i 1672. Han foreleste i filosofi i Leuven og besøkte Frankrike. Johannes van Neercassel, apostolisk vikar i Nederland, utnevnte Codde til sin vikar, og etter van Neercassels død i februar 1689 ble Codde kalt til å etterfølge ham.

Titularerkebiskop[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av sin embetsperiode havnet han mellom frontende i jansenistkontroversen som pågikk på den tid. Under sin bispevielse nektet Codde å avvise en rekke angivelig jansenistiske teser, og han omgav seg av rådgivere fra Frankrike og Leuven som den romerske kurie oppfattet som teologisk suspekte.[3] Codde nektet å undertegne det såkalte pave Alexander VII' formular, og tilskrives det følgende utsagn:

«Uten å krenke min samvittighet og uten å friste Gud, kan jeg ikke sverge, signere eller bekrefte noe ved ed noe som jeg ikke har undersøkt på forhånd. Såvidt som det her er tale om jansenisme, vil jeg gjerne svgi den forsikring at jeg aldri har blandet meg inn i denne tvisten. I Holland er han bare kjent ved navn. Petrus Codde.[4]»

Han måtte forsvare seg overfor Roma fra de teologiske anklager i 1694, og etter at han var blitt anklaget om det samme nok en gang i 1697. Da dro han personlig til Roma, of fremførte sin apologia. Men der var hans kritikere ikke overbeviste.

I året 1700 ble erkebiskop Codde kalt til Roma; det ble sagt til ham at det var i forbindelse med Det hellige år.[trenger referanse] Etter noe nølen begav han seg dit, bare for der å oppdage i 1702 at pave Innocens XII og kardinalene allerede hadde suspendert ham, uten å meddele ham dette. Han reiste tilbake til Utrecht; hans avsettelse fulgte i 3. april 1704 i og med det hellige officiums dekret av denne dato, selv om hans suspendering ikke var blitt akseptert eller anerkjent av Generalstatene, og han nøt en høy anseelse i den katolske befolkning.[trenger referanse]

Erkebiskop Petrus Codde døde i desember 1710 og ble bisatt i Warmond.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Situasjonen med erkebiskopens avsettelse forårsaket en splid i den katolske geistlighet i Nederlandene mellom antijansenister og andre som hadde teologisk sympati med Codde. Denne uenigheten ville til slutt føre til Utrecht-skismaet og opprettelsen av Den gammelkatolske kirke i 1723.

Gerard Potkamp ble utnevnt til Coddes etterfølger, men Potkamp og de som fulgte ble avvist av noen av presteskapet, som Generalstatene ga sin støtte til. Konflikten varte lenge, og de bispelige funksjoner kunne da ikke oppfylles. I 1723 valgte domkapittelet i Utrecht, i dette tilfellet en gruppe på syv eller åtte prester som tiltok seg navn og myndighet som dette for å få slutt på situasjonen, på egen myndighet generalvikaren Cornelius Steenhoven til erkebiskop av Utrecht. Dette valget var ikke kanonisk, og ble ikke godkjent av paven. Den franske biskop Dominique Marie Varlet bispeviet ham i 1724 (og senere hans etterfølgere), noe som førte til at paven ekskommuniserte alle de involverte biskoper.

Langt senere skrev de biskopene Paul-Werner Scheele (katolske kirke) og Fritz-René Müller (Christkatholische Kirche), i forordet til den internasjonale romersk-katolske - gammelkatolske dialogkommisjons rapport The Church and Ecclesial Communion, [a] at disse «forskjellene angående forholdet mellom den lokale kirke og det pavelige primat» var en av «hovedgrunnene for separasjonen» av kirkene.[5] Men «de gammelkatolske kirker har imidlertid aldri stilt spørsmål ved pavens spesielle posisjon i kirken som helhet,» ifølge Scheele og Müller.[5]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID codde, besøkt 3. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Joris van Eijnatten, Fred van Lieburg. Niederländische Religionsgeschichte. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. s. 258. 
  4. ^ Sitert etter Bartelds i NNBW, 8, Sp. 292
  5. ^ a b Preface. 11th session of the International Roman Catholic – Old Catholic Dialogue Commission, Salzburg, Austria, May 10–12, 2009. Salzburg, Austria: Pontifical Council for Promoting Christian Unity. 12. mai 2009. 
  6. ^ www.catholic-hierarchy.org codde, lest 13. november 2021