Perpetuum mobile (musikk)
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Perpetuum mobile brukes om et stykke musikk, karakterisert ved en pågående strøm av noter, vanligvis i et hurtig tempo.
Perpetuum mobile som teknikk
[rediger | rediger kilde]Et eksempel på perpetuum mobile er Chopins andre fiolinsonate.
Som teknikk, er finalen til Frédéric Chopins pianosonate nr. 2, kjent. Andre eksempler er for eksempel finalen til Ludwig van Beethovens pianosonate nr. 23, den andre av Franz Schuberts Impromptuer, finalen til Carl Maria von Webers Pianosonate nr. 1, finalesatsen til Maurice Ravels sonate for fiolin og piano, og finalen til Béla Bartóks konsert for orkester.
Perpetuum mobile som egen komposisjon
[rediger | rediger kilde]Som en egen komposisjon, kan perpetuum mobile defineres som en komposisjon hvor en stor del av stykket er intendert å bli gjentatt en rekke ganger, uten at melodien stopper opp når repetisjonen begynner.
I det nittende århundre
[rediger | rediger kilde]Perpetuum mobile som en genré av separate komposisjoner, var på høyden av sin popularitet på slutten av det 19. århundre. Noen ganger ble det oppført mens tempoet økte samtidig med repetisjonene.
- Niccolò Paganinis Moto perpetuo Op. 11 (N° 6) for fiolin.
- Felix Mendelssohns Perpetuum mobile, opus 119, for piano.
- Johann Strauss IIs Perpetuum Mobile: musikalischer Scherz for orkester
- Humlens flukt, av Nikolaj Rimskij-Korsakov.
I det tyvende århundre
[rediger | rediger kilde]I det tyvende århundre, er eksempler på Perpetuum mobile:
- Trois Mouvements perpétuels, en pianokomposisjon av Francis Poulenc.
- Arvo Pärts Perpetuum mobile (1963) for orkester.
- John Coolidge Adams Short Ride in a Fast Machine (1986).