Peritonealdialyse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Peritonealdialyse[1] (PD) er en form for nyreerstattende behandling ved langtkommen kronisk nyresvikt. Andre former for nyreerstattende behandling er nyretransplantasjon og hemodialyse (bloddialyse). Ved dialyse er hensikten å fjerne avfallsstoffer og eventuelt væske fra pasientens blod som hoper seg opp når nyrene ikke lenger fungerer som de skal.[2]

Som forberedelse til behandlingen, opereres det inn et kateter i bukhulen som munner ut på huden på magen. Selve operasjonen er relativt rask og lite omfattende og pasienten får som regel kun lokalbedøvelse under inngrepet. Det beste er å forberede behandlingen og legge inn kateteret noen uker før planlagt oppstart av dialysebehandling, men det er også mulig å starte akutt like etter innleggelse av kateter hvis det er behov for det.

Det settes normalt inn to til tre liter dialysevæske i bukhulen.[3] Denne væsken inneholder varierende konsentrasjon av glukose, samt ulike salter. Bukhinnen fungerer som en semipermeabel (halvgjennomtrengelig) membran mellom blodet til pasienten og dialysevæsken. Avfallsstoffer som finnes i blodet til pasienten, går over i dialysevæsken, som ikke inneholder disse avfallsstoffene ved diffusjon. Overskuddsvæske fra blodet går over til dialysevæsken ved osmose. Ulike konsentrasjoner av sukker i dialysevæsken, trekker varierende grad av væske ut fra kroppen og dette tilpasses den enkelte pasient. Etter noen timer er det oppnådd likevekt i innhold av stoffer og væske mellom blodet og dialysevæsken og man tømmer dialysevæsken, som inneholder avfallsstoffer fra blodet og eventuelt væskeoverskudd, ut via kateteret før man setter inn ny dialysevæske og prosessen gjentas. Det kan gjøres manuelle skift fire ganger i døgnet. Fylling og tømming tar ca. 10-15 minutter og væsken er i bukhulen i 4-6 timer før den tappes ut.[3] Dette kalles CAPD (continuous ambulatory peritoneal dialysis).[4][5] Alternativt kan man bruke APD (automated peritoneal dialysis) der man kobler seg til en maskin ved leggetid og maskinen er programmert og sørger for at væske settes inn og tømmes flere ganger i løpet av natten mens pasienten sover.[4][5]

All behandling foregår i hjemmet (eventuelt på sykehjem).[trenger referanse] Pasienten får opplæring på sykehuset ved oppstart og gjennomfører behandlingen selv. Pasienten møter til regelmessige kontroller på sykehuset (ca. en gang per måned) og har i tillegg telefonisk kontakt med sykepleiere som kan bistå med råd og eventuelle justeringer.[trenger referanse] Ved behov kan hjemmesykepleien fast hjelpe pasienten med behandlingen. Det kalles da assistert PD. Dialysevæsken leveres til hjemmet og det krever litt ekstra plass til oppbevaring.[trenger referanse]

Det er flere fordeler med peritonealdialyse fremfor hemodialyse. Behandlingen foregår i hjemmet og man slipper reisevei til og fra sykehuset flere dager per uke.[1] Pasienten er selvstendig i behandlingen.[1]

Hvis man har gjennomgått operasjoner i buken, kan det være sammenvoksninger i bukhinnen som gjør peritonealdialyse vanskelig. Det er økt fare for infeksjoner hos pasienter med visse tarmsykdommer og hos pasienter som har stomi (utlagt tarm) og disse bør tilbys annen dialysebehandling. Ved behov for store væsketrekk (for eksempel hos pasienter helt uten egen urinproduksjon), kan det hende at peritonealdialyse ikke gir tilstrekkelig væsketrekk.[2] Da går det eventuelt an med kombinasjonsbehandling med både PD og HD eller overgang til kun HD.[2]

Det er en viss fare for infeksjoner i bukhinnen i forbindelse med kateteret som går gjennom huden og inn i bukhulen.[5] Det kalles bukhinnebetennelse. Det kan også bli infeksjon i huden rundt innstikkstedet for kateteret (exit-site-infeksjon) eller i tunnelen der kateteret går under huden før det går inn i bukhulen (tunnelinfeksjon). Dette må også antibiotikabehandles. Årsak til infeksjonene er kan være bakterier fra huden til pasienten.[5]

Mange pasienter klarer seg i mange år med PD, men hos noen vil bukhinnen bli fortykket og fungere for dårlig til at man får tilfredsstillende dialyseeffekt. I tillegg tapes ofte resterende nyrefunksjon med tiden og de fleste pasientene får behov for overgang til hemodialyse på sikt, hvis ikke de blir nyretransplantert.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Nyredialyse». NHI.no. Besøkt 7. april 2017. 
  2. ^ a b c Organization, World Health (1. januar 2009). WHO Model Formulary 2008 (engelsk). World Health Organization. s. 453. ISBN 9789241547659. 
  3. ^ a b Wilkins, Lippincott Williams & (1. januar 2007). Best Practices: Evidence-based Nursing Procedures (engelsk). Lippincott Williams & Wilkins. ISBN 9781582555324. 
  4. ^ a b Crowley, Leonard (1. desember 2009). An Introduction to Human Disease: Pathology and Pathophysiology Correlations (engelsk). Jones & Bartlett Learning. ISBN 9780763765910. 
  5. ^ a b c d Tierney, Lawrence M.; McPhee, Stephen J.; Papadakis, Maxine A. (1. januar 2006). Current Medical Diagnosis & Treatment 2007 (engelsk). McGraw-Hill Medical. ISBN 9780071472470. 
  6. ^ Barkoudah, Ebrahim (13. september 2016). Volume 5, Issue 4, An Issue of Hospital Medicine Clinics, E-Book (engelsk). Elsevier Health Sciences. ISBN 9780323463164.