Peder Schøyen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Peder Schøyen
Født12. november 1836
Odalen
Død23. mai 1906 (69 år)
Kristiania (Oslo)
Ektefelle Ugift
Far Anders Aslaksen Schøyen (17611848
Mor Kari Nilsdatter (1797 - etter 1865
Beskjeftigelse Kjøpmann og brennevinshandler
Nasjonalitet Norge Norsk

Peder Schøyen (født 12. november 1836, død 2. juli 1913) drev virksomhet som kjøpmann og brennevinshandler i Kristiania. Schøyen arbeidet aktivt for dyrs beskyttelse.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Schøyen ble født i Odalen som sønn av Anders Aslaksen Schøyen (17611848) og Kari Nilsdatter (født 1797 og død etter 1865) fra Nygård i Odalen inne på skogen.

Schøyen drev virksomhet kjøpmann og brennevinshandler på Lilletorvet i Kristiania. Det er fortalt at Peder Schøyen dro til byen med kun 4 speciedaler i lommen, og bygde sin formue derfra. I Christiania Adressebog står han oppført første gang i 1880 med opplysningene: P. Schøyen, Kolonial-, Vin & Brennevinsforretning. Brogaden 11. Hans husbestyrinne i 1911 var Anna Simonsen. Han begynte forretningen i 1866 da han var 30 år gammel, og han eide denne forretningen til han døde. I 1911 gis følgende opplysning om firmaet: P. Schøyen & Co. Indehavere: P. Schøyen, H. Killingmo og I. M. Iversen.

Dyrenes beskyttelse[rediger | rediger kilde]

Schøyen arbeidet aktivt for dyrs beskyttelse, og var en stor bidragsyter til Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania. Han testamenterte 40 000 kroner til foreningen ved sin død i 1913, da et svært stort beløp. I Dyrenes Ven for august 1913 ble det trykket følgende minneord om Schøyen, som forteller hvordan pengene var tenkt brukt og litt fra Schøyen liv med hensyn på hans omtanke for dyrs velferd. Minneordet er gjengitt ordrett, med opprinnelig språkbruk:

SitatKøbmand Petter Schøyen og hans store legat til dyrenes beskyttelse

Købmand Petter Schøyen, hvis billede vi idag bringer, har i mange aar været et meget interessert medlem av «Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania» og git den mangen haandsrekning i aarenes løp; men særlig har han sat sig et uforglemmelig minde ved i sit testamente at ha bestemt, at vor forening skal tildeles kr. 40 000, der skal henstå som en urørt kapital, hvis renter fortrinnsvis skal anvendes til indkjøp og avlivning av gamle og utslitte heste, saa at det av vor forening lenge nærede ønske om at kunne gripe mere effektivt ind, naar det gjælder at befri utslitte heste fra en fortsat pinefuld tilværelse, derved kan bli realisert. Høit æret og hædret være den gamle dyreven for dette utslag av hans sinnelag.

Købmand Schøyen var omtrent 77 år gammel, da han døde den 2. juli sidstleden efter et ganske kort sykeleie. Han har tilbragt størstedelen av sit liv her i hovedstaden, idet han kom hit i 20 års alderen fra Næs paa Romerike. Sin store interesse for dyrene har han utvilsomt faat allerede som gut derute paa landsbygden, hvor menneskene alltid staar dyrene saa meget nærmere end i byen og lærer dem personlig at kjende fra første stund av. Paa et mottagelig og opvakt sind vil dyrene da gjerne gjøre et saadant indtryk, at man aldrig glemmer det, og man kan likesom ikke faa fuld glæde av livet uten at ha noget med dyr at bestille.

I 1866 grundla Schøyen sin forretning, som han drev op til at bli meget betydelig. Men uagtet han var sterkt optat av forretningen hadde han dog tanker tilovers for dyrene, og da han var ugift var det nok to dyr som for en væsentlig del utgjorde hans selskap i hjemmet. Det var en hund og en kanarifugl. Man saa aldrig gamle Schøyen uten i følge med en liten langragget hund, som gik like i hælene på ham, og som han vogtet som en skat. Hundens historie var i korthet følgende. For ca. 12 aar siden (i 1913, dvs i 1901), da Schøyen en dag gik paa gaten, sa han nogen venlige ord til en liten hund som tilfældigvis kom bort til ham. Hunden syntes nok, at Schøyen netop var en herre, som passet for den, ti den fulgte med ham og vilde ikke forlate ham og Schøyen hadde ikke hjerte til at jage den fra sig. Efter adskillig besvær fik han endelig vite, hvem hundens eiermand var, og da denne ikke brydde sig noget videre om hunden, «Cora» het den, og straks var villig til at sælge den, kjøpte Schøyen hunden. Så kunde da de to nye venner alltid være sammen, og venskapet blev så hjertelig og trofast som venskap idetehele tat kan bli. Da Schøyen døde, var «Cora» aldeles utrøstelig, vilde ikke ta næring til sig eller forlate sit hjem, skjønt det var dem, som paa bedste maate tok sig av den. Man fandt det da rettest at la «Cora» faa lov til at følge sin herre i døden, og den blev smertefrit avlivet.

Som nevnt hadde Schøyen ogsaa en kanarifugl. Den var saa tam, at den sat ved bordet og spiste med ham, og ofte satte den sig paa hans hode eller skulder, naar han ropte paa den. Det tredje dyr, som Schøyen tok sig av, var sin hest. Flere ganger om dagen saa han indom stalden, hvorledes den hadde det, han talte venlig til den og klappet den. Men ogsaa for andres dyr viste han, at han hadde hjertet paa rette sted. Pladsen utenfor hans forretning i Brogaten var et knutepunkt for færdselen og fra sine vinduer kunde han stadig ha øie for kjøretrafikken. Ikke sjelden blev han da opmerksom paa uvorren, brutal behandling av hestene, og særlig merket han sig og talte om, hvor lide det var, at ikke saa faa benyttet gamle og utslitte heste, som burde ha faat lov til at slippe helt fri fra trældommen. Alt det onde som mennesker kunde utsætte sin opofrende, villige tjener hesten for, gjorde et smertelig indtryk paa ham, og han grundet nok mangen gang paa hvorledes han kunde hjælpe til at lindre lidelsen. Selvfølgelig forstod han ogsaa at vurdere sandheten av det gamle ord: «At beskytte godt dyrene er at gavne menneskene». Saaledes modnedes lit efterhvert den vakre tanke, som han paa en saadan enestaaende maate omsatte i handling, ved sin testamentariske bestemmelse. Jeg kan godt tænke mig, at hvis nogen hadde bebreidet Schøyen, at han testamenterte en saa stor sum til dyrenes beskyttelse, vilde han ha svaret det samme som den egelske lord, der gav en større kapital til dyrenes beskyttelse med den begundelse: «Jeg føler det som en pligt at avbetale noget paa den store gjæld jeg staar i til dyrene for det de har været for mig i mit liv.»

Købmand Petter Schøyen blev begravet paa Oslo kirkegaard 08.07.1913. Ved denne anledning var forenings direktion fremmøt, og formanden, hr. Nielsen-Sæther, nedla en vakker krans paa baaren, idet han varmt tolket den taknemmelighet, som «Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania», stod i til avdøde for hans store gave til dyrebeskyttelsesarbeidet. Billedet (som var trykt i bladet) er tatt i Schøyen's siste 12 år, sammen med «Cora».
Sitat
Dyrenes Ven nr. 8 for august 1913, side 60ff

Han var ugift og bodde i 1911 i andre etasje i Brogaten 11. Han ble begravet på Oslo kirkegård. Marskalkstavene ble båret av grosserer Frithjof Rasmussen og Tobias Larsen.

Schøyens samlingen[rediger | rediger kilde]

Slektningen Martin Schøyen eier verdens største private samling av historiske håndskrifter, kalt Schøyen-samlingen. Samlingen er i hovedsak bygget opp med inntekter fra Ingeniør M.O. Schøyens Bilcentraler, som ble etablert med startkapital som var arvet fra Peder Schøyen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dyrenes Ven, nr. 8 for august 1913, s. 60ff
  • Christiania Adressebog, 1880.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]