Paul Troost

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paul Troost
Bundesarchiv Bild 102-15444, Paul Ludwig Troost.jpg
Født17. august 1878
Elberfeld
Død21. mars 1934 (55 år)
München
Gravlagt Nordfriedhof
Ektefelle Gerdy Troost
Utdannet ved Technische Universität Darmstadt
Beskjeftigelse Arkitekt, konservator
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Deutscher Werkbund

Paul Ludwig Troost (født 17. august 1878 i Elberfeld i Tyskland, død 21. januar 1934 i München),[1][2] var en tysk arkitekt. Han var en av Adolf Hitlers favorittaritekter fra 1930, hans nyklassisistiske tegning  av Führerbau og Haus der Kunst i München påvirket Nazi-arkitekturen.

Liv og virke [rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Paul ble født i Elberfeld, og tok eksamen på den Tekniske Høyskolen i Darmstadt , og etter eksamen arbeidet han sammen med Martin Dülfer i München. I 1904 åpnet han sitt eget arkitektkontor og ble medlem av det modernistiske Deutscher Werkbund . Troost tegnet flere rom i Cecilienhof Palass i Potsdam, han tegnet  innredning for Norddeutscher Lloyds dampskip før Første verdenskrig, og innredning for de prangende transatlantiske fartøyer som SS «Europa» til en stil som kombinerte spartansk tradisjon med moderne elementer 

Han var ekstremt høy, var en beskjeden og reservert mann fra Westfalen nesten skallet. Troost tilhørte en skole av arkitekter som Peter Behrens og Walter Gropius som så tidlig som i 1914 reagerte skarpt mot den svært dekorative Jugendstil, en retning for en behersket, ren arkitektonisk tilnærming, nesten blottet for ornamenter.u

Hitler[rediger | rediger kilde]

Troost og Hitler møttes for første gang i 1930 gjennom utgiver av en Nazi publikssjon, Hugo Bruckmann og hans kone Elsa. Selv om han, før 1933 ikke tilhørerte den ledende gruppen av tyske arkitekter ble Troost Hitlers fremste arkitekt som innen kort tid stod for den neo-klassiske stil som ble den offisielle arkitektur i det Tredje Rike. Hans arbeider fylte Hitler med entusiasme, og han planla og bygget statlige og kommunale bygninger over hele Tyskland.

I løpet av høsten 1933, fikk han i oppdrag å bygge og modernisere Hitlers bolig i Rikskanselliet i Berlin.[3] Sammen med andre arkitekter som Ludwig Ruff, planla og bygde Troost statlige og kommunale bygg over hele landet, inkludert nye administrasjonskontorer, sosiale bygninger for arbeidere og broer over de viktigste motorveiene. En av de mange bygg han planla før sin død var Haus der Kunst i München,[4] Andre bygg er Altes Museum i Berlin, ment å være et stort tempel for den «sanne, evige kunst for det tyske folk». Det var et godt eksempel på etterligning av klassiske former i de monumentale offentlige bygninger i det Tredje Riket. Senere gikk Hitler bort fra Troosts mer beherskede stil, gikk tilbake til en mer forseggjort «keiserlig storhet» som han hadde beundret i det påm1800-tallet, som Wiener Ringstraße, en boulevard som han hadde beundret i sin ungdom.

Hitlers forhold til Troost var at han var elev av en beundret lærer. I henhold til Albert Speer, som senere ble Hitlers favoritt-arkitekt ble der Führer utålmodig, han ville hilse Troost med ordene: «jeg kan ikke vente, Herr Professor. Er det noe nytt? La oss se på det!» Troost ville da legge ut sine nyeste planer og skisser. Hitler ville som oftest si, i henhold til Speer, at «det han først lærte om arkitektur var det han lærte av Troost». Da Troosr døde den 21. januar 1934, etter en alvorlig sykdom, var et smertefullt tap for Hitler, men han fikk nær kontakt med Troosts enke, Gerdy Troost, som med sin arkitektoniske smak ofte falt sammen med Hitlers egne , og han gjorde henne (i Speers ord) «en slags dommer for kunst i München» Troost ble gravlagt i München, på Nordfriedhof (Nord-kirkegården). Gravsteinen står fortsatt, selv om familiennavnet er blitt fjernet.

Hitler tildelte Troost posthumt den tyske Nasjonale Prisen for Kunst og Vitenskap i 1937.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Albert Speer, Inside The Third Reich (Simon og Schuster, 1970) p49
  2. ^ Sven Felix Kellerhoff, The Führer Bunker: Hitler's Last Refuge f (Berlin Historien Verlag, 2004) p38
  3. ^ Seligmann, Matthew; Davison, John; og McDonald, John (2003).
  4. ^ Zalampas, Sherree Owens (1990).