Passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse
ICD-10-kodeF60.8

Passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse er en kategori av mellommenneskelige interaksjoner preget av negative, lite løsningsorienterte og fiendtlige holdninger. Aggresjonen kan være synlig på måten at det blir satt opp hindringer for en person, eller være mindre synlig og uttrykt på en passiv og indirekte måte, for eksempel ved en overdrevent positivitet overfor andres problemer.

Passiv-aggressivitet kan sees på som en personlighetsforstyrrelse preget av omfattende kryssende og negative holdninger som er vanskelige å sette i sammenheng, og kan få et offer til å tvile på seg selv og komme i dårlig stemning uten at det klarer å forklare hvorfor, ettersom manipulatoren tilsynelatende fremstår som positiv og morsom.[1] Passiv-aggressiv oppførsel er vanligvis ikke ønsket hverken i arbeidslivet eller i mellommenneskelige forhold.

Årsak[rediger | rediger kilde]

Årsak til passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse kan være en blanding av biologiske og miljømessige faktorer. Selvsikkerhet, tilknytning i barndommen, mobbing, familiedynamikk og oppdragelse av individet.[2] Misbruk og vold i barndommen, straff, mobbing og psykoaktive substanser i ungdomsårene kan og være en pådriver. Andre årsaker kan være grunnet ADHD, stress, depresjon, bipolar lidelse, avhengighet, og andre personlighetsforstyrrelser.[3]

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Diagnostisk og statistisk håndbok[rediger | rediger kilde]

I DSM-5 har denne forstyrrelsen stort sett blitt ignorert. DSM-5 sin diagnotiske etikett vil forbli: "Annen spesifisert eller uspesifisert personlighetsforstyrrelse" siden individet ikke oppfyller de generelle kriteriene til en annen forstyrrelse.[4]

ICD-10[rediger | rediger kilde]

Den tiende revisjonen av klassifiseringen av sykdommer (ICD-10) fra Verdens helseorganisasjon (WHO) inkluderer passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse i "andre spesifikke personlighetsforstyrrelser". For å få personlighetsforstyrrelsen må tilstanden oppfylle kriteriene som er listet opp under F60 i de diagnostiske retningslinjene.

De generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelser inkluderer en disharmonisk oppførsel og holdning, hvilket inkluderer funksjonsområder som affektivitet; evnen til å oppleve følelser, oppfattelse, tenkemåte, impulskontroll, opphisselse, atferdsmønster (varig, langvarig) og personlig nød. Et unormalt atferdsmønster må være tydelig utilpasset og gjennomgripende. Personlighetsforstyrrelsen må dukke opp i barndommen eller ungdomsårene for så å vedvare til voksenalder.[5]

Millions undertyper[rediger | rediger kilde]

Psykolog Theodore Million har foreslått fire negative undertyper av personlighetsforstyrrelsen (passiv-aggressiv).[6] Enhver negativitet kan vise til et eller flere av følgende:

Undertype Beskrivelse Personlighetstrekk
Vaklende negativitet Inkluderer borderline trekk Svingende følelser, forrvirret, gåtefull; vanskelig å forstå andre eller seg selv; vaklende, i flyt og uoppløselig både subjektivt og intrapsykisk alliert
Misfornøyd negativitet Inkluderer depresjon trekk Brummende, smålig, irritert, gretten, forbitret, klagende, bekymrende, plaget og humørsyk; unngår konfrontasjon; tar i bruk legitime, men trivielle klager.
Kretsløpende negativitet Inkluderer dyssosial og avhengig trekk Motstand vises i en rundkjøring på en tvetydig måte, for eksempel ved utsettelse, oppblåsning, glemsomhet, ineffektivitet, forsømmelse, stahet. Opptrer ofte som indirekte og lurvende som motstandsdyktig oppførsel.
Slitende negativitet Inkluderer sadistiske trekk Omstridt, uforsonlig, skjev og kranglete; irritabel, kaustisk, svekket, etsende og akrimistisk, motsier og avvikende; har få betenkeligheter og lite samvittighet eller anger (er ikke lenger gyldig diagnose i DSM).

Behandling[rediger | rediger kilde]

Psykiater Kantor har foreslått en behandlingsmetode som inkluderer terapi med psykodynamiske, støttende, kognitive, atferdsmessige og mellommennekselige metoder. Metodene blir gjeldende både for det passiv-aggressive individet og offeret.[7]

Historie[rediger | rediger kilde]

I den første versjonen av håndboken, DSM-I, i 1952, ble passiv-aggressiv definert på som en smal måte og gruppert sammen med passiv-avhengige.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Manipulerende mennesker, del 1: Kjennetegn
  2. ^ Johnson, JG; Cohen, P; Brown, J; Smailes, EM; Bernstein, DP (Juli 1999), "Childhood maltreatment increases risk for personality disorders during early adulthood", Arch. Gen. Psychiatry, 56 (7): 600–06, doi:10.1001/archpsyc.56.7.600, PMID 10401504. Besøkt 17. november 2020
  3. ^ Passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse. Utforsksinnet.no
  4. ^ (s645)
  5. ^ "Disorders of adult personality and behaviour (F60–F69). F60 Specific personality disorders" (PDF). The ICD-10 Classification of Mental and Behavioural Disorders – Clinical descriptions and diagnostic guidelines. Geneva: Verdens helseorganisasjon. s. 157–58. Arkivert (PDF) fra originalen, 23. mars 2014.
  6. ^ Theodore Millon, Carrie M. Millon, Sarah E. Meagher; et al. (2012). Personality Disorders in Modern Life. John Wiley & Sons. s. 529–31. ISBN 978-1-118-42881-8.
  7. ^ Kantor, Martin (2002), Passive-aggression: a guide for the therapist, the patient and the victim], Westport, CT: Praeger Publishers, ISBN 978-0-275-97422-0
  8. ^ Lane, C (1 February 2009), "The Surprising History of Passive–aggressive Personality Disorder" (PDF), Theory & Psychology, 19 (1): 55–70, https://citeseerx.ist.psu.edu/viewdoc/summary?doi=10.1.1.532.5027 [CiteSeerX 10.1.1.532.5027], doi:10.1177/0959354308101419, arkivert (PDF) fra originalen, 23. september 2017