Den partenopeiske republikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Parthenopeanske republikk»)
Repubblica Partenopea
Den partenopeiske republikk

1799

Flagget til Napoli

Den partenopeiske republikks flagg var den franske trikolor, med en gul stripe istedenfor hvit stripe; flagget var likt dagens tsjadiske og rumenske flagg.

Plasseringa til Napoli
Plasseringa til Napoli
Kongeriket Napoli ble i en kort periode en republikk i 1799
Hovedstad Napoli
Språk Italiensk (sentralitaliensk, søritaliensk)
Styreform Presidentrepublikk
Direktør
 - 1799 Carlo Lauberg
 - 1799 Ignazio Ciaia
Lovgivende forsamling Lovgivende forsamling
Historisk periode De franske revolusjonskrigene
 - Fransk invasjon 21. januar 1799
 - Siciliansk invasjon 13. juni 1799
Valuta Napolitansk tornese, napolitansk carlino

Den partenopeiske republikk[1] (italiensk: Repubblica Partenopea) var en søsterrepublikk etablert med Den første franske republikks støtte, fra Kongeriket Napolis territorium. Republikken ble opprettet under De franske revolusjonkrigene, etter Ferdinand IV flyktet fra fremadrykkende franske styrker. Republikken eksisterte fra 21. januar 1799[2] til 13. juni 1799, da Ferdinands regjering ble gjenopprettet.[3]

Republikkens opphav[rediger | rediger kilde]

Ved den franske revolusjons utbrudd motsatte ikke innledningsvis kong Ferdinand IV av Napoli og dronning Maria Carolina seg reform. Etter det franske monarkiets fall derimot ble de sterkt imot, og sluttet seg til den første koalisjon mot Frankrike i 1793, med påfølgende harde forfølgelser av alle som kunne mistenkes for å være franske sympatisører. Republikanismen derimot fikk grobunn, særlig i aristokratiet.[trenger referanse]

I 1796 ble fred inngått med Frankrike, men i 1798 lyktes Maria Carolina i å overtale Ferdinand til å igjen erklære Frankrike krig, da Napoleon førte felttog i Egypt, og Nelson hadde påført ham nederlag i slaget ved Nilen. Nelson ankom Napoli i september 1798, hvor han ble mottatt med stor entusiasme. Den napolitanske armé fikk samlet 70000 menn under den østerrikske general Karl von Macks ledelse, og den 29. november entret armeen Roma[4] for å gjenopprette pavemakten, etter franskmennenes evakuering av byen. Etter en brått fransk motangrep ble von Macks styrker tvunget til å slå retrett, og ble til slutt tvunget på flukt. En samtidig satiriker bemerket kongens erobring av Roma slik: «han kom, han så, han flyktet».[5]

Kongen skyndte seg tilbake til Napoli. Selv om lazzaroniene (den ytterste underklasse) var hengivne tilhengere av Bourbondynastiet, og ivrige på å forsvare det, mønstret han på Nelsons skip «Vanguard» og evakuerte sitt hoff til Palermo i full panikk. Generalvikar Francesco Pignatelli Strongoli overtok byen og flåten ble brent.

Vill forvirring vant frem, og lazzaroniene massakrerte en rekke personer som var mistenkt for å ha republikanske sympatier, med adelen og de utdannede begynte å vurdere en republikk under fransk beskyttelse, etter å ha blitt forlatt, for å unngå anarki. Den 12. januar 1799 underskrev Pignatelli en overgivelse til den franske general Championnet i Sparanise. Pignatelli flyktet også til Palermo den 16. januar 1799.

Da nyheten om traktaten med franskmennene nådde Napoli og provinsene gjorde lazzaroniene opprør, og motstod fienden med desperat tapperhet, tross dårlig bevæpning og disiplin. I mellomtiden vokste jakobinske og republikanske partier sterkt, og borgerkrig brøt ut. Den 20. januar 1799 erobret republikanerne festningen Castel Sant'Elmo, og tillot franskmennene å entre byen. Totalt døde omtrent 8000 napolitanere og 1000 franskmenn.

Republikken[rediger | rediger kilde]

Den 21. januar 1799 ble Den partenopeiske republikk erklært. «Partenopeisk» refererte til den eldgamle greske kolonien Partenope, som lå ved dagens Napoli. Republikken hadde ingen faktisk valgkrets, og eksisterte utelukkende grunnet den franske armés styrke. Republikkens ledere var kulturelle menn, av høy karakter og byrd, som Gennaro Serra, fyrste av Cassano Irpino, men de var også doktrinære og lite praktiske, i tillegg til at de hadde lite kunnskap om landets nedre klasser. Den nye regjering befant seg snart i finansielle problemer, grunnet Championnets krav om penger (som senere ble fratatt makten grunnet korrupsjon); republikken lyktes ikke i å mønstre en armé (og var dermed avhengig av fransk beskyttelse), og oppnådde lite suksess i forsøket på å «demokratisere» provinsene.

Samtidig sendte hoffet ved Palermo kardinal Fabrizio Ruffo, en rik og innflytelsesrik prelat, til Calabria for å organisere en motrevolusjon. Han presterte over all forventning sammen med sin «Den hellige tros kristne armé» (italiensk: Esercito Cristiano della Santa Fede). En engelsk skvadron nærmet seg Napoli og okkuperte øya Procida, men etter et par trefninger mot den republikanske flåte, under Francesco Caracciolos ledelse, en tidligere offiser i Bourbon-marinen, ble flåten kalt tilbake til Palermo, da det var ventet at den fransk-spanske flåte skulle dukke opp. Kardinal Ruffo, støttet av russiske og tyrkiske skip under admiral Fjodor Usjakovs ledelse, marsjerte nå mot hovedstaden, hvorfra franskmennene forlot med unntak av en liten styrke under Méjean. De spredte gjenværende republikanske styrker ble beseiret, og kun Napoli og Pescara holdt ut.

Den 13. juni 1799 nådde Ruffo og hans styrker Napoli, og etter et desperat slag ved Ponte della Maddalena, gikk de inn i byen. I flere uker fortsatte Calabresi og lazzaroniene å plyndre og massakrere for fote i byen, og Ruffo maktet ikke, selv om han ønsket, å holde de igjen. Derimot hadde ikke rojalistene kontroll over byen, da franskmennene i Castel Sant'Elmo og republikanerne i Castel Nuovo og Castel dell'Ovo fortsatt holdt ut, og fortsatte å bombardere gatene, samtidig som den fransk-spanske flåte kunne ankomme når som helst. Dermed var Ruffo desperat engstelig etter å inngå en avtale med republikanerne for å evakuere festningene, til tross for dronningens ordre om å ikke forhandle med opprørerne. Etter noe forhandling inngikk partene våpenhvile, og ble enige om en kapitulasjon (onorevole capitolazione), hvori festningene skulle evakueres, gislene befridd, og garnisonene frie til å forbli urørt i Napoli eller seile til Toulon.

Mens fartøyene ble gjort istand til reisen til Toulon ble alle gislene i festningene bortsett fra fire befridd; den 24. juni 1799 derimot ankom Nelson med sin flåte, og nektet å anerkjenne kapitulasjonen. Ruffo erklærte indignert at med en gang avtalen ble underskrevet – ikke bare av han selv, men også av de russiske og tyrkiske kommandantene, samt den britiske kaptein Edward Foote – måtte den respekteres; da Nelson nektet, kunngjorde Russo at han ikke ville assistere Nelson i å hærta festningene. Den 26. juni 1799 endret Nelson mening, og ga den britiske ministeren sir William Hamilton tillatelse til å informere kardinalen at han (Nelson) ikke ville gjøre noe for å bryte våpenhvilen; mens kapteinene Bell og Troubridge skrev at de hadde Nelsons tillatelse til å kunngjøre at sistnevnte ikke ville motarbeide republikanernes ombordstigning. Selv om kunngjøringene var tvetydige var republikanerne tilfredsstilte, og steg om bord skipene som hadde blitt fremstilt for dem. Men den 28. juni mottok Nelson depesjer fra hoffet (i svar på sine egne utsendinger), som førte til at han fikk fartøyene plassert under hans skips kanoner, og mange av republikanerne ble deretter arrestert. Caracciolo, som ble fanget mens han forsøkte å flykte fra Napoli, ble stilt for en krigsrett ledet av rojalistoffiserer under Nelsons ledelse på admiralens flaggskip, der han ble dømt til døden og hengt ytterst på råen.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Den 10. juli 1799 ankom kong Ferdinand Napolibukta på den napolitanske fregatten «Sirena». Klokken fire på ettermiddagen steg han om borg den britiske «Foudroyant», som kom til å bli hans hovedkvarter de påfølgende fire uker.[4]

Av omtrent 8000 politiske fanger ble 99 henrettet – inkludert fyrst Gennaro Serra, som ble halshugd offentlig, samt andre som: Mario Pagano som hadde forfattet republikanernes konstitusjon; vitenskapsmannen Domenico Cirillo; Luisa Sanfelice; Gabriele Manthoné, republikkens krigsminister; Massa, Castel dell'Ovos forsvarer; Ettore Carafa, Pescaras forsvarer, som ble fanget etter forræderi; og Eleonora Fonseca Pimentel, en hoffpoet som ble revolusjonær, samt il Monitore Napoletanos redaktør, den republikanske regjerings offisielle avis. Mer enn 500 andre personer ble fengslet, hvorav 222 ble livstidsdømt, 288 ble deportert, samt 67 eksildrevet.[4] Den påfølgende sensuren og undertrykkelsen av alle politiske bevegelser ble sterkt ødeleggende for Napoli.[trenger referanse]

Etter at disse hendelsene ble rapportert i Storbritannia ble Nelson fordømt av Charles James Fox i det britiske underhuset, for admiralens deltakelse i «grusomhetene i Napolibukta».[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Napoli: kongerike. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 29. april 2016 fra https://snl.no/Napoli%2Fkongerike.
  2. ^ Davis, John (2006). Naples and Napoleon: Southern Italy and the European Revolutions, 1780-1860. Oxford University Press. ISBN 9780198207559. 
  3. ^ Ferdinand 1 (4). (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 2. mai 2016 fra https://snl.no/Ferdinand_1_%284%29.
  4. ^ a b c Acton, Harold (1957). The Bourbons of Naples (1731-1825) (2009 utg.). London: Faber and Faber. ISBN 9780571249015. 
  5. ^ Astarita, Tommaso: Between Salt Water And Holy Water: A History Of Southern Italy, s. 250
  6. ^ Worthington, Daniel: «The Birth of Horatio Nelson». Newhistorian.com – publisert 29. september 2014. Besøkt 2. mai 2016

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Acton, Harold. The Bourbons of Naples (1731-1825) (2009)
  • Davis, John. Naples and Napoleon: Southern Italy and the European Revolutions, 1780-1860 (Oxford University Press, 2006. ISBN 9780198207559)
  • Gregory, Desmond. Napoleon's Italy (2001)