Paraguays politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Palacio de los López, presidentpalasset i den paraguayanske hovedstaden Asunción.

Paraguays politiske system består av politiske institusjoner, de politiske beslutningsprosessene og innholdet i de politiske beslutningene i Paraguay. Paraguay hadde en sterkt sentralisert og til tider diktatorisk styresett frem til 1992, da landet fikk en ny grunnlov som fordelte makten.

Paraguay er en konstitusjonell republikk der den utøvende makten ligger hos en president, som er både statsoverhode og regjeringssjef. Presidenten og visepresidenten velges på samme stemmeseddel for en periode på fem år.

Den lovgivende makten ligger hos nasjonalforsamlingen, på spansk Congreso, som igjen er delt inn i to grener; senatet og deputertkammeret. Senatet, Cámara de Senadores, har 45 medlemmer. Senatorene velges ved landsdekkende forholdstallsvalg for en periode på fem år. Deputertkammeret, Cámara de Diputados, har 80 medlemmer. De velges ved forholdstallsvalg i 18 flermannskretser (departementene og hovedstadsdistriktet) for en periode på fem år.

Paraguays høyesterett, Corte Suprema de Justicia, består av 9 medlemmer. De blir valgt av dommerrådet, Councila de Magistrates.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Basabe-Serrano, Santiago (2015). «Informal Institutions and Judicial Independence in Paraguay, 1954–2011». Law & Policy (engelsk), 37 (4), s. 350–378. doi:10.1111/lapo.12038. 
  • Beittel, June S. (2010). Paraguay: Political and Economic Conditions and U.S. Relations (engelsk). Washington, D.C.: Congressional Research Service. 
  • Molinas, José, Liñán, Aníbal Pérez og Saiegh, Sebastián (2004). «Political institutions, policymaking processes, and policy outcomes in Paraguay, 1954–2003». Revista de ciencia política (engelsk), 24 (2), s. 67–93. doi:10.4067/S0718-090X2004000200004. 
  • Richards, Donald G. (2008). «Transition and reform in a predatory state: the case of Paraguay». Journal of Economic Policy Reform (engelsk), 11 (2), s. 101–114. doi:10.1080/17487870802031403.