Hopp til innhold

Pachelbels kanon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Canon per 3 Violini e Basso
«Pachelbels kanon»
PWC 37, T. 337, PC 358
Kanon av Johann Pachelbel
PeriodeBarokken
Komponertukjent, muligens i 1694
Typisk lengde3 minutter
Klaverbearbeidelse (2min 51s)

Pachelbels kanon (originalnavn Canon per 3 Violini e Basso, dvs «Kanon for tre fioliner og generalbass», også kjent som Kanon i D-dur) er et kammermusikkverk av den tyske barokk-komponisten Johann Pachelbel skrevet i 1680-årene, opprinnelig for tre fioliner og generalbass.

Stykket er Pachelbels mest kjente, og er spilt inn en rekke ganger i en stor mengde versjoner og bearbeidelser.

Oppbygning

[rediger | rediger kilde]

Kanon er en polyfon form der flere stemmer spiller samme melodi sekvensielt etter en gitt varighet, for eksempel en kvartnote, en takt etc. Pachelbels kanon er bygd over en ostinat bassfigur over en to takts lang akkordprogresjon: D – A – h – fiss / G – D – G – A. Sekvensen gjentas 28 ganger – medregnet avslutningstakten – over totalt 57 takter. Akkordskjemaet følges strengt, selv om fra det fra takt 44 skjer en alterasjon på det syvende trinn (ned fra ciss til c). Kanonen etterfølges av en gigue.

De første ni taktene av Kanon i D-dur: Fiolinene spiller en trestemt kanon over bass-stemmen med det ostinate motivet som utgjør den harmoniske strukturen. Fargene markerer her tre av de i alt 28 variasjonene av kanontemaet og viser når kanon-elementene settes inn.

Pachelbels kanon i dag

[rediger | rediger kilde]

Dette musikkstykket har overlevd gjennom århundrene, og har spesielt etter 1970-årene fått en stor utbredelse. Det er i dag velkjent for et stort publikum og er kanskje et av de mest gjenkjente klassiske komposisjoner. Verket har stor betydning innen dagens populærmusikk og fremføres fortsatt ofte.

Elementer fra komposisjonen, og da spesielt akkordprogresjonen I V vi iii IV I IV V, brukes i nær sagt alle musikksjangre.[1][2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]