Orgelverk (Bach)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Johann Sebastian Bach regnes som en av tidenes mest betydelige orgelkomponister. I hans omfangsrike verkliste for orgel finnes nesten alle form- og satstyper, men mange av stykkene er av den virtuose fugeformen som han var så glad i.

Bach komponerte verk for orgel over en lang tidsperiode, og for historikerne er det fremdeles uløste spørsmål rundt mangfoldigheten i orgelverkene hans. Selv i dag stiller mange av disse verkene temmelig høye tekniske krav til utøverne, eksempelvis Seks triosonater (BWV 525–530).

Betydningen av Bachs orgelverk[rediger | rediger kilde]

I Bach-Werke-Verzeichnis er Werke für Orgel oppført under numrene 525-771, 1090-1120 og 1128. Legger man til side de som sannsynligvis ikke stammer fra Bach blir det omtrent 220 orgelkomposisjoner igjen. Dette tilsvarer en femtedel av hans samlede produksjon og viser hvilken vekt Bach la på orgelet. Grunnelementene er orgelspesifikke former han komponerte i fra tidlig ungdom og opp i høy alder, som instrumentale koralbearbeidelser, partitas, fantasier, preludier, fuger.

Som orgelkomponist var Bach spesielt influert av den nordtyske orgelskole, det vil si av komponister som Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns og Johann Adam Reincken. Andre musikkstiler som preget hele Bachs skaperverk, slik som den italienske concerto og den franske hoffmusikkens ornamenteringstradisjon, fikk også innvirkning på orgelverkene hans.

Bachs orgelmusikk kan grovt sett deles i stykker basert på koraler og frie orgelstykker. Også verkfortegnelsen BWV deler verkene etter dette kriteriet.

Koralbundet orgelmusikk[rediger | rediger kilde]

Samlinger og sykluser[rediger | rediger kilde]

Koralmelodier ligger til grunn for en stor del av Bachs orgelmusikk. Hans framgangsmåte ved koralbearbeidelser bygger på forbilder som Dietrich Buxtehude og fører til ganske korte enkeltsatser med en form som bestemmes av koralstrofenes rekkefølge. Bach hentet ofte satser fra ulike koraler som passer sammen i utforming og omfang.

Et eksempel er Orgelbüchlein (BWV 599–644) som ble påbegynt allerede i Weimar. Ifølge Albert Schweitzer er dette en «ordbok over Bachs tonespråk»;[1] samlingen omfatter 46 satser. De er lagt opp på samme måte som de atten store orgelkoralene (BWV 651–668) og tredje del av Clavierübung (BWV 669-689), hvor koralbearbeidelsene innrammes av Preludium og fuge i Ess-dur – se nedenfor.

De seks Schübler-koralene (BWV 645–650) var opprinnelig kantatesatser som Bach senere omarbeidet for orgel og gav ut samlet.

Variasjoner[rediger | rediger kilde]

I enkelte tilfeller kombinerte Bach flere variasjoner over den samme koralen til flersatsige «partitas», som Partite diverse sopra «Sei gegrüßet, Jesu gütig» (BWV 768) og Canonischen Veränderungen über «Vom Himmel hoch, da komm ich her» (BWV 769), som regnes til Bachs sene kontrapunktiske verk.

Fri orgelmusikk[rediger | rediger kilde]

En stor del av Bachs orgelverk er ikke basert på koraler. De fleste av disse verkene følger den tosatsige strukturen med preludium og fuge; i enkelte tilfeller kaller Bach forspillet for fantasi, toccata eller passacaglia.

Toccata og fuge[rediger | rediger kilde]

Verdens kanskje mest kjente orgelverk er den mye spilte Toccata og fuge i d-moll (BWV 565) som enten er et ungdomsverk av Bach eller ikke av ham i det hele.

Andre toccataer er Toccata og Fuge i F-dur (BWV 540), den såkalte «Dorisk» toccata og fuge (BWV 538), selv om tonearten er ekte d-moll, samt Toccata, adagio og fuge i C-dur (BWV 564) med en tresatsig oppbygning som henspiller på konsertformen.

Preludium og Fuge[rediger | rediger kilde]

Til de mest spilte tosatsige stykkene er Preludium og Fuge i D-dur (BWV 532), Fantasi og Fuge i c-Moll (BWV 537) og Preludium og Fuge i C-dur (BWV 547). Fantasi og Fuge i g-moll (BWV 542) viser en bemerkelsesverdig harmonisk dristighet. Ifølge musikkviteren Hermann Keller har preludiet fra Preludium og Fuge i h-moll (BWV 544) en «lyrisk-smertelig grunnkarakter»,[2] mens fugen viser en interessant utviklingsgang. Verdt å nevne er også den tidlige Fantasi i G-dur (BWV 572), alias «Pièce d'Orgue».

Bach selv viste at han satte Preludium og Fuge i Ess-dur (BWV 552) høyt ved å publisere stykket som tredje del av Clavierübung.

Åtte små preludier og fuger (BWV 553–560) regner dagens musikkforskning med er skrevet av en Bach-elev, sannsynligvis Johann Tobias Krebs eller sønnen Johann Ludwig Krebs.

Passacaglia og Fuge[rediger | rediger kilde]

Det åtte takt lange basstemaet i Passacaglia i c-moll (BWV 582) danner grunnlaget for tjue variasjoner; fugen anvender hver av temahalvdelene som subjekt og første kontrasubjekt, og føyer til et andre kontrapunkttema.

Flere satser[rediger | rediger kilde]

Seks triosonater (BWV 525–530) ble til som opplæringsstykker for Bachs eldste sønn Wilhelm Friedemann. Likevel regnes det som et høydepunkt for den trestemmige orgelsatsen, og på grunn av en full integrasjon og likeberettigelse mellom manualer og pedaler, som noen av Bachs vanskeligste verk. Komposisjonene følger ikke sonata da chiesas form med fire satser, men oppviser en moderne, italiensk konsertform med tre satser.

De seks konsertene (BWV 592–597) er bearbeidelser av andre komponisters instrumentalkonserter som Bach utførte for studieformål.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ „Wörterbuch der Bachschen Tonsprache“
  2. ^ „lyrisch-schmerzlichen Grundcharakter“

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]