Ordine Nuovo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ordine Nuovos flagg

Ordine Nuovo («Ny Orden») var en italiensk nyfascistisk utenomparlamentarisk gruppe som ble opprettet av Pino Rauti i 1956. Man skiller gjerne mellom to faser i gruppens levetid: fra 1956 til 1969 som Centro Studi Ordine Nuovo («Studiesenter Ny Orden») og fra 1969 til 1973 som Movimento Politico Ordine Nuovo («Politisk bevegelse Ny Orden»).[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pino Rauti (til høyre)

Pino Rauti og hans tilhengere var opprinnelig medlemmer av det nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano (MSI), opprettet i 1946. Partiet bestod for det meste av tidligere tilhengere av det fascistiske regimet og det oppstod tidlig interne konflikter om hvilken retning man skulle gå i: enten holde på den radikale holdningen som var mer tro til den historiske fascismen, eller innta en mer moderat holdning for å få innpass i det parlamentariske partisystemet.[2] Rauti var eksponent for den radikale fløyen, og etter flere år med konflikter valgte han og en del av hans meningsfeller å bryte ut av MSI i anledning partiets femte kongress i Milano i 1956.[1]

Centro Studi[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen operert Centro Studi Ordine Nuovo som det de kalte for et studiesenter. Det innebar at de var opptatt av å diskutere, studere og spre tradisjonell doktrine og høyreradikal ideologi, særlig tankene til Julius Evola.[1] De organiserte seminarer, forelesninger, kurs, men også paramilitære treningsleirer.[3] Gruppen hadde sitt eget tidsskrift, Ordine Nuovo, hvor blant annet Rauti og Evola var faste bidragsytere.[3] I tillegg til den kulturelle aktiviteten var de involvert i det som kalles den spenningsskapende strategien, som blant annet innebar gatekamper, kuppkonspirasjoner og terrorhandlinger.[4]

Movimento Politico og oppløsning[rediger | rediger kilde]

Minnetavle for ofrene etter bombeangrepet på Piazza Fontana, Milano 12. desember 1969

I 1969 valgte Rauti og en del andre medlemmer av Ordine Nuovo å gå tilbake til MSI. Dette fordi det politiske og sosiale klimaet hadde endret seg, blant annet på grunn av sterk mobilisering på venstresiden med arbeider- og studentopprør. MSI hadde også endret lederskap og var nå mer vennlig innstilt overfor de militante aktivistene i Ordine Nuovo. Men ikke alle ønsket å følge etter Rauti og opprettet dermed Movimento Politico Ordine Nuovo, under ledelse av Clemente Graziani.[1] I ettertid har man funnet bevis for at de to delene av Ordine Nuovo fortsatt hadde kontakt med hverandre.[5] Det var i denne perioden Ordine Nuovo virkelig begynte sin terroraktivitet, blant annet står de trolig bak bombeangrepet på Piazza Fontana i Milano i 1969.[6][7]

I 1973 ble Movimento Politico Ordine Nuovo stilt for retten og funnet skyldig i gjenopprettelse av det fascistiske partiet.[8] De ble ikke dømt for voldsbruk eller terrorhandlinger. Gruppen ble oppløst og medlemmene gikk under jorden. Flere flyktet utenlands, mens andre forble i Italia hvor de fortsatte å være en del av det høyreekstreme miljøet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 53. 
  2. ^ Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 23–24. 
  3. ^ a b Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 54. 
  4. ^ Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 54 og 58. 
  5. ^ Cento Bull, Anna (2007). Italian Neofascism. The Strategy of Tension and the Politics of Nonreconciliation. Oxford: Berghahn Books. s. 30. 
  6. ^ Cento Bull, Anna (2007). Italian Neofascism. The Strategy of Tension and the Politics of Nonreconciliation. Oxford: Berghahn Books. s. 20. 
  7. ^ Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 90–115. 
  8. ^ Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 58.