Ordine Nuovo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ordine Nuovos flagg

Ordine Nuovo («Ny Orden») var en italiensk nyfascistisk utenomparlamentarisk gruppe som ble opprettet av Pino Rauti i 1956. Man skiller gjerne mellom to faser i gruppens levetid: fra 1956 til 1969 som Centro Studi Ordine Nuovo («Studiesenter Ny Orden») og fra 1969 til 1973 som Movimento Politico Ordine Nuovo («Politisk bevegelse Ny Orden»).[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pino Rauti (til høyre)

Pino Rauti og hans tilhengere var opprinnelig medlemmer av det nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano (MSI), opprettet i 1946. Partiet bestod for det meste av tidligere tilhengere av det fascistiske regimet og det oppstod tidlig interne konflikter om hvilken retning man skulle gå i: enten holde på den radikale holdningen som var mer tro til den historiske fascismen, eller innta en mer moderat holdning for å få innpass i det parlamentariske partisystemet.[2] Rauti var eksponent for den radikale fløyen, og etter flere år med konflikter valgte han og en del av hans meningsfeller å bryte ut av MSI i anledning partiets femte kongress i Milano i 1956.[1]

Centro Studi[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen operert Centro Studi Ordine Nuovo som det de kalte for et studiesenter. Det innebar at de var opptatt av å diskutere, studere og spre tradisjonell doktrine og høyreradikal ideologi, særlig tankene til Julius Evola.[1] De organiserte seminarer, forelesninger, kurs, men også paramilitære treningsleirer.[3] Gruppen hadde sitt eget tidsskrift, Ordine Nuovo, hvor blant annet Rauti og Evola var faste bidragsytere.[3] I tillegg til den kulturelle aktiviteten var de involvert i det som kalles den spenningsskapende strategien, som blant annet innebar gatekamper, kuppkonspirasjoner og terrorhandlinger.[4]

Movimento Politico og oppløsning[rediger | rediger kilde]

Minnetavle for ofrene etter bombeangrepet på Piazza Fontana, Milano 12. desember 1969

I 1969 valgte Rauti og en del andre medlemmer av Ordine Nuovo å gå tilbake til MSI. Dette fordi det politiske og sosiale klimaet hadde endret seg, blant annet på grunn av sterk mobilisering på venstresiden med arbeider- og studentopprør. MSI hadde også endret lederskap og var nå mer vennlig innstilt overfor de militante aktivistene i Ordine Nuovo. Men ikke alle ønsket å følge etter Rauti og opprettet dermed Movimento Politico Ordine Nuovo, under ledelse av Clemente Graziani.[1] I ettertid har man funnet bevis for at de to delene av Ordine Nuovo fortsatt hadde kontakt med hverandre.[5] Det var i denne perioden Ordine Nuovo virkelig begynte sin terroraktivitet, blant annet står de trolig bak bombeangrepet på Piazza Fontana i Milano i 1969.[6][7]

I 1973 ble Movimento Politico Ordine Nuovo stilt for retten og funnet skyldig i gjenopprettelse av det fascistiske partiet.[8] De ble ikke dømt for voldsbruk eller terrorhandlinger. Gruppen ble oppløst og medlemmene gikk under jorden. Flere flyktet utenlands, mens andre forble i Italia hvor de fortsatte å være en del av det høyreekstreme miljøet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 53. 
  2. ^ Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 23–24. 
  3. ^ a b Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 54. 
  4. ^ Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 54 og 58. 
  5. ^ Cento Bull, Anna (2007). Italian Neofascism. The Strategy of Tension and the Politics of Nonreconciliation. Oxford: Berghahn Books. s. 30. 
  6. ^ Cento Bull, Anna (2007). Italian Neofascism. The Strategy of Tension and the Politics of Nonreconciliation. Oxford: Berghahn Books. s. 20. 
  7. ^ Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 90–115. 
  8. ^ Ferraresi, Franco (1996). Threats to Democracy: The Radical Right in Italy After the War. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 58.