Norsk avtalerett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk avtalerett er de regler som utgjør avtaleretten i norsk rett. Norsk avtalerett er bygget på romerretten, og er derfor veldig lik annen europeisk rett og nær identisk annen nordisk avtalerett. Både FN og EU har utformet regler for avtalerett som anses som norsk avtalerett. Med økt internasjonalisering er det en merkbar trend mot globalisering av avtaleretten. Norsk avtalerett bygger på noen grunnleggende prinsipper som vi blant annet finner i Kristian 5.s Norske Lov (NL) 5-1-1 og 5-1-2. Disse prinsippene er:

  • Avtaler skal holdes
  • Formfrihet
  • Avtalefrihet

Avtaler skal holdes[rediger | rediger kilde]

En avtale er en avtale, så partene kan ikke bare trekke seg fra en avtale. Avtalen skal gjennomføres etter hva partene har blitt enige om. Prinsippet blir omtalt som «pacta sunt servanda». Hver av partene kan få hjelp av myndighetene til å gjennomføre avtalen med tvang (tvangsfullbyrdelse) dersom motparten ikke holder hva han/hun lovet. Det finnes visse begrensninger i dette prinsippet. Blant annet plikter man ikke å oppfylle en avtale som strider mot lov eller «ærbarhet». Det siste innebærer at man ikke kan tvinges til å gjennomføre noe som er direkte umoralsk, eller som er et for stort inngrep i den personlige frihet.

Formfrihet[rediger | rediger kilde]

En avtale kan inngås på hvilken form man vil: Skriftlig, muntlig, eller hva partene måtte ønske. Det er selvfølgelig lettest å bevise hva avtalen faktisk går ut på hvis man har en skriftlig avtale.

Avtalefrihet[rediger | rediger kilde]

Man kan inngå avtale om hva man vil og med hvem man vil, så lenge det ikke kommer i strid med andre viktige hensyn i et samfunn. En avtale om å gjøre noe kriminelt binder ingen. Slik er det også med avtaler som i for stor grad binder den personlige friheten.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]