Vis kilden til Norges politiske system

{{Norges politiske system}}
'''Norges politiske system''' bygger på at [[Norge]] er et [[konstitusjonelt monarki]], et [[Representativt demokrati|representativt]] [[Parlamentarisme|parlamentarisk]] [[demokrati]] og en [[rettsstat]]. Siden 1814 har landet hatt en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om [[folkesuverenitetsprinsippet|folkesuverenitet]].

[[Norges Grunnlov]] fra 1814 deler statsmakten inn i tre, inspirert av [[Charles Montesquieu|Montesquieu]]s [[Maktfordelingsprinsippet|maktfordelingsprinsipp]].<ref>{{Kilde www|url=https://lovdata.no/artikkel/grunnloven_og_maktfordelingen/1464|tittel=Grunnloven og maktfordelingen - Lovdata|besøksdato=2017-05-07|fornavn=Arnulf|etternavn=Tverberg|språk=no|verk=lovdata.no}}</ref> Den lovgivende makt, som er gitt til [[Stortinget]], den [[utøvende makt]], som er gitt til kongen med sin regjering, og den [[dømmende makt]], som er gitt til domstolene. Grunnloven av 1814 forutsatte at kongemakten var personlig og at Kongen var uavhengig av Stortinget. [[Parlamentarismen]] som ble etablert fra 1884 endret på dette, ved at en regjering i praksis må ha Stortingets tillit. Parlamentarismen ble en fast etablert og omforent ordning uten at den ble lovfestet. Den personlige kongemakt har samtidig falt bort, bare formelt er det kongen som setter sammen statsråd (regjeringen) og statsrådet tar beslutninger for den utøvende makt. Disse endringen har svekket maktfordelingen mellom utøvende og lovgivende makt til fordel for folkets representanter i Stortinget. Domstolenes uavhengighet har samtidig blitt befestet og delvis utvidet siden 1814 blant annet ved domstolenes rett til å prøve lovligheten av Stortingets, regjeringens og forvaltningens vedtak. Domstolenes prøvingsrett fremkommer blant annet i lov av 25. juni 1926 og av konstitusjonell sedvane. Viktige sider ved den faktisk norske forfatningen fremgår ikke direkte av Grunnlovens tekst.{{Sfn|Kortner|1980|s=9-10}}

Stortinget har lovgivende og bevilgende myndighet, herunder myndighet til å skrive ut skatter. Den utøvende myndighet ledes av statsrådet samlet i møte eller den enkelte statsråd (ofte omtalt som minister) som leder for sitt departement. Stortinget øver kontroll med regjeringens virksomket der etter norsk skikk bare statsministeren og statsrådene står ansvarlige overfor Stortinget. Regjeringens myndighet i militære og utenrikspolitiske spørsmål er begrenset etter egne bestemmelser. Den dømmende makt, [[Norges domstoler|domstolene]], er uavhengig av den utøvende og den lovgivende, og har en særlig viktig oppgave i å beskytte borgerne og individets rettigheter som nedfelt i Grunnloven. [[Høyesterett]] dømmer i siste instans, mens [[Riksretten]] dømmer i første og siste instans.{{Sfn|Kortner|1980|s=10-11}}<ref>{{Kilde www|url=https://e24.no/i/namolm|tittel=Stortinget tar «Super-Sanner» i saksfeil|besøksdato=2023-11-13|dato=2014-02-10|språk=nb|verk=e24.no}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Komité utenfor kontroll og konstitusjon?|publikasjon=Stat & Styring|doi=10.18261/ISSN0809-750X-2018-02-13|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN0809-750X-2018-02-13|dato=2018-06-26|fornavn=Mads A.|etternavn=Danielsen|serie=|språk=no|bind=28|hefte=2|sider=36–39|issn=0803-0103|besøksdato=2023-11-13}}</ref>

==Bakgrunn==
{{se også|Norges historie}}
Norges styreform har bakgrunn i Grunnloven opprinnelig utarbeidet ved [[Riksforsamlingen]] på Eidsvoll i 1814. Den var inspirert av den tids statspolitiske ideer særlig slik det kom til uttrykk i den amerikanske uavhengigheten og [[den franske revolusjonen]]. Den faktiske styreformen har endret seg vesentlig siden 1814. Blant annet ble opprinnelig lagt opp til at Stortinget skulle samles bare hvert tredje år. Stemmeretten ble utvidet i flere omganger, i 1913 hadde alle voksne (over 25 år) kvinner og menn stemmerett, senere ble stemmerettsalderen gradvis senket til 18 år. Opprinnelig var det indirekte valg til Stortinget med valgmenn, 1905 var det direkte fleretallsvalg i enmannskretser og fra 1919 var det forholdstallsvalg.{{Sfn|Kortner|1980|s=9}}

== Monarkiet ==
{{se også|Liste over Norges monarker}}
[[Fil:Harald V of Norway in Slovenia in 2011 (crop).jpg|thumb|upright|[[Harald V]] har siden 1991 vært [[Norges konge]]. Kongen har stort sett seremonielle oppgaver og blander seg ikke inn i [[Norges regjering|regjeringens]] arbeid.]]
<!-- Dette er en artikkel om det politiske system i Norge, siden kongen ikke har hatt politisk makt siste 100 år, er detaljert omtale av monarkiet ikke egnet å plassere i denne artikkelen, men i artiklene som omhandler norsk statsrett/konstitusjon/og monarki--> 
Statsrettslig er Norge et [[konstitusjonelt monarki]], men ifølge [[Konstitusjonell sedvanerett|konstitusjonell sedvane]] forvaltes nå Kongens makt av regjeringen, som har Stortingets tillit.

[[Norges Grunnlov|Grunnloven]] fra 1814 gir vidtrekkende rettigheter til [[Kongen]], men nær sagt alle disse utøves i praksis nå av regjeringen. Den siste kongen som etter eget valg håndplukket hvilke ministre som skulle sitte i regjeringen, var [[Karl III Johan|Karl Johan]] (død 1844).<ref>[[Francis Sejersted]] [[Cappelens Norgeshistorie]] bind 10</ref> I de følgende tiår var regjeringen selvsupplerende, og siden 1884 har regjeringssammensetningen vært bestemt av Stortinget. Kongens funksjon har siden oppløsningen av [[personalunion]]en med Sverige [[7. juni]] [[1905]] vært primært seremoniell, selv om han ''[[de jure]]'' har utøvende makt og godkjenner (sanksjonerer) alle lovene som Stortinget vedtar. I tillegg er han øverstkommanderende for [[Forsvaret]], og fram til 21. mai 2012 også leder for [[Den norske kirke]].

== Maktfordelingsprinsippet og det parlamentariske system==
Grunnlovsfedrene som i 1814 vedtok den norske Grunnloven, hentet inspirasjon fra [[Charles Montesquieu|Montesquieus]] lære om [[maktfordelingsprinsippet|maktens tredeling og maktbalanse mellom disse]]. Prinsippet har til hensikt å hindre maktmisbruk ved å holde adskilt hvilke organer som vedtar lover, og som tolker dem; samt hvilket organ som vedtar skatter og hvilke som anvender statens midler. Ut fra maktfordelingsprinsippet og dessuten ønsket om å sikre en effektiv personlig kongemakt, var Grunnloven utformet slik at Stortinget etter 1814 ikke skulle ha noen innflytelse på regjeringens sammensetning. Det opprinnelige maktfordelingsprinsippet ble brutt i [[1884]], da en ny [[statsskikk]] ble innført i form av [[parlamentarisme]]n, noe som innebar at regjeringen ikke kunne sitte dersom den hadde et flertall av stortingsrepresentantene mot seg.

=== Utøvende makt === 
[[Fil:Norsk olje og gass - Jonas Gahr Støre (cropped).jpg|mini|[[Jonas Gahr Støre]] ([[Arbeiderpartiet|Ap]]) har siden 14. oktober 2021 vært [[Norges statsminister]] og dermed leder for den utøvende makt.]]

Siden [[stortingsvalget 2021]] har Norge hatt en regjering ledet av [[Jonas Gahr Støre]]. [[Jonas Gahr Støres regjering]] er en koalisjonsregjering bestående av [[Arbeiderpartiet]] og [[Senterpartiet]].

==== Statsråd og regjering ====
{{utdypende artikkel|Norges regjering|seogså=Liste over Norges regjeringer}}
Kongen er Norges formelle statsoverhode, og etter Grunnloven er det Kongen i statsråd (Kongens råd) som er Norges utøvende makt. Grunnloven § 12 sier at «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere»<ref>{{Kilde www|url=https://lovdata.no/lov/1814-05-17/%C2%A712|tittel=Kongeriket Noregs Grunnlov - B. Om den utøvande makta, om kongen og den kongelege familien og om religionen - Lovdata|besøksdato=2017-05-07|språk=no|verk=lovdata.no}}</ref>, og videre at dette rådet skal «bestaa af en Statsminister og i det mindste syv andre Medlemmer». I dagligtalen brukes gjerne uttrykket [[Norges regjering|Regjeringen]] om statsrådet.

Selv om lovverket ofte tillegger myndighet til Kongen, er det regjeringen som står for det praktiske arbeidet; dette gjelder blant annet arbeidet med lovforslag, budsjett, ansettelser og lignende. Derfor sier man at regjeringen er ''utøver av den myndighet som Grunnlov eller lov legger til Kongen'', selv om det formelt sett er Kongen som treffer vedtak.<ref name="Departementet og Regjeringen" />

Normalt møtes regjeringen og regenten til formelt statsråd hver fredag klokken 11. Dette møtet kalles «[[Kongen i statsråd]]», og et vedtak fra møtet betegnes [[kongelig resolusjon]] (eller kronprinsregentens resolusjon dersom Kongen har overlatt rikets styre til kronprinsen). Minst halvparten av statsrådene må være til stede for at beslutningsdyktig statsråd skal kunne holdes. Alle vedtak anmerkes i en protokoll, som normalt blir offentliggjort dersom de ikke inneholder ting som må hemmeligholdes av diplomatiske eller militære grunner. Grunnloven § 75 krever også at [[Stortinget]] skal «lade sig forelægge Statsraadets Protokoller», og på slutten av hver [[stortingssesjon]] (i praksis hver sommer) blir protokollen gjennomgått av [[Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité]].<ref name="Departementet og Regjeringen" />

Regjeringen møtes normalt også én gang i uken til regjeringskonferanse på Statsministerens kontor, vanligvis på torsdager. Under regjeringskonferansen holdes forberedende statsråd, der regjeringen seg imellom blir enig om saker før de formelt vedtas i statsråd. Drøftingene foregår på grunnlag av dokumenter kalt r-notater, som ansvarlig statsråd legger frem for resten av regjeringen. Under regjeringskonferansen drøftes også ofte overordnet policy og prinsipielle spørsmål om regjeringens politiske plattform, så vel som regjeringen og statsrådenes strategier for opptredener overfor Stortinget og media.<ref name="Departementet og Regjeringen" /><ref name="Regjeringskonferanse" />

==== Statsråder ====
[[Fil:Jens Stoltenbergs 2nd Cabinet.jpg|thumb|[[Jens Stoltenbergs andre regjering]] kommer ut på Slottsplassen, 2005.]]
Regjeringens (statsrådets) medlemmer kalles formelt for ''statsråder''. I dagligtalen brukes også «minister», gjerne med fagområdet tilføyet slik som i «[[Liste over Norges justisministre|justisministeren]]» eller «[[Liste over Norges forsvarsministre|forsvarsministeren]]». [[Liste over Norges statsministre|Statsministeren]] og [[Liste over Norges utenriksministre|utenriksministeren]] står i en særstilling, og omtales formelt sett ikke som statsråder.

En statsråd er normalt sjef for et departement. Noen statsråder blir imidlertid utnevnt uten at hen blir sjef for noe departement, dette kalles en ''konsultativ statsråd'' (tidligere også kjent som ''statsråd uten portefølje''). Et eksempel på en slik var [[Vidar Helgesen]], som fra 2013 til 2015 var statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for [[EØS]]-saker og Norges forhold til [[Den europeiske union|EU]].

En statsråd har både et konstitusjonelt og et parlamentarisk ansvar. Det konstitusjonelle ansvar følger av Grunnloven § 30, der det står at dersom en statsråd finner at en beslutning er i strid med statsformen eller lovverket har han «Pligt at gjøre kraftige Forestillinger derimod samt at tilføie sin Mening i Protokollen». Brudd på dette kan føre til at Stortinget reiser [[Riksrett (Norge)|riksrett]] mot statsråden. Statsrådens parlamentariske ansvar innebærer at vedkommende må gå av dersom han (eller regjeringen samlet) ikke lenger har Stortingets tillit. Sistnevnte prinsipp ble formalisert så sent som i 2007, selv om det hadde vært sedvane helt siden 1884.<ref name="Departementet" /><ref name="Parlamentarismen på plass" />

[[Jonas Gahr Støres regjering]] består av statsminister [[Jonas Gahr Støre]] og 18 statsråder.

==== Departementer ====
{{se også|Liste over norske departementer}}
[[Fil:Regjeringskvartalet Y-blokka.jpg|thumb|De fleste departementene holder til i [[Regjeringskvartalet]] på [[Hammersborg]]. [[Y-blokken]] på bildet ble revet i 2020.]]
Den utøvende makten i Norge administreres av 15 departementer (i tillegg til [[Statsministerens kontor]]). Departementene har ansvaret for å forberede saker som skal behandles i regjeringskonferanse eller statsråd. De kan også utøve selvstendig myndighet slik som ved å gi forskrifter og treffe enkeltvedtak, og skal også planlegge, instruere og kontrollere underordnede forvaltningsorganers virksomhet. Departementenes arbeidsområder kan dermed grovt sett deles inn i ''politiske saker'' og ''administrative saker''.<ref name="Departementet" />

Hvert departement ledes av en statsråd. Under denne kommer det en eller flere [[Statssekretær (Norge)|statssekretærer]], som på samme måte som statsråden er politisk utnevnt. Den øverste faste embedsmann i departementet er [[departementsråd]]en, som er direkte underlagt statsråden. Statsråden har også én eller to [[politisk rådgiver|politiske rådgivere]], som assisterer i utformingen og koordineringen av politiske initiativer.

=== Lovgivende og bevilgende makt === 
{{utdypende artikkel|Stortinget|seogså=Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025}}
[[Fil:Stortingsbygningen.jpg|thumb|[[Stortinget]] er Norges parlament og lovgivende makt.]]
Stortinget er Norges [[parlament]] og vedtar dermed budsjett, [[Rettsregel|lover]] og planer og retningslinjer for statens virksomhet og virkeområde. Stortinget har myndighet til å vedta skatter og avgifter, og vedtar årlig [[statsbudsjettet]] som fastsetter hvordan regjeringen kan bruke pengene. Ifølge statsskikken skal Stortinget unngå å blande seg inn i enkeltsaker, men heller gi generelle instrukser til regjeringen i form av lover og budsjettbevilgninger.<ref>Grundigste drøfting av i hvilken grad Stortinget kan blande seg inn i enkeltsaker er [[Fredrik Sejersted|Fredrik Sejersteds]] avhandling ''Kontroll og konstitusjon : statsrettslige studier av Stortingets kontrollvirksomhet'' 2002 ISBN 82-02-19892-5</ref> Stortinget har 169 [[Stortingsrepresentanter|representanter]] som velges for fire år av gangen og fordeles på 13 komiteer. Stortinget hadde inntil 2009 formelt sett to kamre – [[Odelstinget]] og [[Lagtinget]] – men var likevel for alle praktiske formål et [[ettkammersystem]]. Fra og med 2009 har Stortinget også formelt kun ett kammer.

Stortinget har pr. 2021 rødgrønt flertall og har i perioden [[Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025|2021–2025]] representanter fra totalt ni partier. [[Stortingspresident]] er [[Masud Gharahkhani]] ([[Arbeiderpartiet|Ap]]).

===Dømmende myndighet=== 
{{Utdypende artikkel|Norges domstoler}} 
Domstolene fastsetter hvordan lover og [[forskrift]]er skal tolkes. Domstolene kan prøve om Regjeringens vedtak er i samsvar med loven. Dessuten kan [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] prøve om Stortingets lovgivning er i samsvar med Grunnloven.<ref>Debatten om hvorvidt Høyesterett kan overprøve Stortingets lover, regnes av mange{{Hvem}} som avsluttet ved utgivelsen av [[Rune Slagstad]] ''Rett og politikk : et liberalt tema med variasjoner'' 1987 ISBN 82-00-07470-6</ref> Norge har tre rettsinstanser: [[tingretten]], [[lagmannsrett]]en og [[Norges Høyesterett|Høyesterett]].
Jurister er motvillige mot å regne domstolene som en del av Norges ''politiske'' system, mens samfunnsvitere ofte er tilbøyelige til å mene at politisk syn kan ha innflytelse på dommernes avgjørelse, eller at dommene kan få innflytelse på politikken.<ref>Om dissenser i Høyesterett kan tolkes som ideologiske skiller i Høyesterett, se artikkelen ''Revealed preferences of Norwegian supreme court justices'' Eric N. Waltenburg, Gunnar Grendstad, William R. Shaffer i [[Tidsskrift for Rettsvitenskap]] 01/2010</ref>

De siste tiår har norske politiske myndigheter i stadig større grad blitt bundet til folkerettslige forpliktelser om å følge avgjørelser fra internasjonale domstoler som [[Den europeiske menneskerettsdomstol]], [[EFTAs overvåkningsorgan|ESA-domstolen]], [[EU-domstolen]] og [[WTO]]. Dette har internasjonalisert norsk rett, og legger sterke føringer for hvilke avgjørelser politiske myndigheter kan fatte uten å havne i rettstvist om internasjonale regler. 
<!-- 
Høyesterett er Norges øverste domstol som fastsatt av Grunnloven §88. Det betyr at dens avgjørelser er endelige, og at man ikke kan anke saker videre til noen annen norsk domstol. Høyesterett har 19 dommere og ledes av Høyesterettsjustitiarius. I de fleste saker har Høyesterett 5 dommere, men visse saker kan i gitte tillfeller behandles av 10 dommere eller i plenum med alle Høyesterettsdommere i spesielt viktige spørsmål. -->

==Politiske partier==
{{se også|Liste over norske politiske partier}}
=== Historisk bakgrunn ===
[[Fil:Johan Sverdrup porträtt.jpg|thumb|upright|[[Johan Sverdrup]]s kamp for innføring av [[parlamentarisme]]n ble startskuddet til de første politiske partiene i Norge.]]
Partisystemet i Norge oppstod under striden om [[parlamentarisme]]n ved inngangen til 1880-tallet. I 1870-årene var det stadige konflikter mellom Stortinget og kong [[Oscar II]], noe som blant annet kom av at Stortinget fra 1869 var begynt å samles årlig. Stortingsflertallet ønsket dermed økt politisk kontroll, men kongen og regjeringen kunne på denne tiden i praksis ganske enkelt unngå å iverksette Stortingets vedtak dersom de fant det for godt. Den såkalte [[Statsrådssaken]] – om hvorvidt statsråder hadde møteplikt i Stortinget – var et hett stridstema mellom Storting og regjering hele 1870–tallet.  Fire Storting vedtok å innføre møteplikt i Stortinget, men kong Oscar la ned veto fire ganger (se [[vetostriden]]). Opposisjonsleder [[Johan Sverdrup]] svarte til slutt med å stille flere statsråder for [[Riksrett (Norge)|riksrett]], og i 1884 måtte kongen gi opp og utnevne Sverdrup til statsminister. Med dette gikk kongen i praksis med på å innføre en  [[parlamentarisme|parlamentarisk]] styringsmodell, og Sverdrups gruppering i Stortinget ble kimen til partiet [[Venstre]]. Kongens støttespillere i Stortinget ble på sin side til partiet [[Høyre]].

Det norske partisystemet har gjennomgått flere klare faser. I tiden fra 1884 til 1903 hadde Norge et topartisystem der [[Høyre]] og [[Venstre]] byttet på makten. Fra dette året kom også [[Det norske Arbeiderparti]] inn på Stortinget, selv om valgsystemet med [[flertallsvalg]] i enmannskretser klart virket i partiets disfavør. Fra [[stortingsvalget 1921]] gikk man over til [[forholdstallsvalg]], noe som åpnet opp for flere småpartier i norsk politikk. Mellomkrigstiden var preget av en rekke kortvarige regjeringer, med [[Christopher Hornsruds regjering]] (Ap) på 18 dager som den korteste.

Etter [[Norge under andre verdenskrig|andre verdenskrigs]] og frem til 1965 var Arbeiderpartiet det klart dominerende partiet i Norge. Perioden 1965 til ca. 1990 var preget av to klare alternativer i norsk rikspolitikk – Arbeiderpartiet og en borgerlig koalisjon. Fra 1990 gjorde [[Fremskrittspartiet]]s store oppslutning et bredt borgerlig samarbeid vanskeligere, og fram til 2005 hadde Norges regjeringer enten utspring i Arbeiderpartiet eller i smalere, ikke-sosialistiske samarbeid. I perioden 2005–2013 hadde landet en flertallsregjering av Ap, Sp og SV. Fra 2013 styrte Erna Solberg en borgerlig regjering der Høyre var det største partiet og med varierende øvrige partier, i ett år fra 2019 til 2020 var regjeringen en flertallsregjering bestående av fire partier.

=== Organiseringen av norske politiske partier ===
[[Fil:Senterpartiets landsmøte 2009.jpg|thumb|Fra [[Senterpartiet]]s landsmøte 2009. På et landsmøte møtes delegater fra alle fylkesforeninger, stortingsgruppen, ungdomsforbund og andre deler av partiorganisasjonen for å vedta partiets overordnede politiske prinsipper og for å velge partiledelsen.]]
[[Fil:AUF demonstrasjon.jpg|thumb|[[Arbeidernes ungdomsfylking|AUFere]] i en demonstrasjon for endringer i asylpolitkken. De politiske ungdomspartiene er ofte langt mer ideologisk bevisste enn moderpartiene, og kan også ha tildels avvikende syn på politiske stridstemaer.]]
Norske politiske partier er organisert i fylkeslag, som igjen er inndelt i lokallag (tilsvarende en bydel, by, kommune eller lignende). Det er lokal- og fylkeslagene som utpeker delegater til partiets [[landsmøte]], som er et partis høyeste organ. Landsmøter avholdes enten årlig eller annethvert år, og trekker opp de overordnede linjene i et partis politikk. Et partis [[partiprogram]] vedtas her (gjerne for en fireårsperiode), og i mange partier vedtar også landsmøtet andre typer programmer, slik som for eksempel stortingsvalgprogram, handlingsprogram, sametingsprogram og lokalpolitisk program.

Partienes landsmøter velger også partiledelsen. I tillegg til ledertrioen ([[Partileder|leder]] og to nestledere) har partiene et [[sentralstyre]] eller et arbeidsutvalg, som har myndighet til å stå for den daglige driften i periodene mellom årsmøtene. Mange partier har også et noe større [[landsstyre]], som gjerne består av sentralstyret, ledere for fylkesorganisasjonene og representanter for underorganisasjoner slik som et partis studieforbund, kvinneforbund, seniorforbund og ungdomsforbund. I tillegg har de større partiene et ansatt sekretariat ledet av en generalsekretær. Sekretariatene tar imidlertid ingen politiske initiativer selv, og har kun som oppgave å tilrettelegge for og følge opp vedtak fra partiets valgte organer.

Alle de store politiske partiene har egne ungdomsorganisasjoner. Ungdomsorganisasjonene er på samme måte som moderpartiene organisert i fylkes- og lokallag, og har også egne landsmøter. Ungdomsorganisasjonene er som regel representert i ulike styrer, utvalg og komiteer i moderpartiet; for eksempel vil leder for [[Arbeidernes ungdomsfylking|AUF]] i Sør-Trøndelag automatisk også få plass i styret i Sør-Trøndelag Arbeiderparti. Ungdomspartiene finansieres i hovedsak igjennom ulike offentlige støtteordninger slik som [[frifond]], og er ofte kjent for å være langt mer ideologisk bevisste enn moderpartiene: For eksempel er [[Sosialistisk Ungdom]] langt mer radikale enn [[Sosialistisk Venstreparti]], mens [[Unge Høyre]] typisk er langt mer uttalte i forsvaret av [[kapitalisme]]n enn [[Høyre]].

=== Politiske partier representert på Stortinget 2017–2021 ===

[[Fil:Norwegian Storting Monthly Party Polls.svg|thumb|Månedlige oppslutningsdata for stortingsvalg.]]
[[Fil:Norwegian Storting Monthly Party Polls, zoom.svg|thumb|Zoom på de mindre partiene.]]
Ved [[stortingsvalget 2013]] stilte 21 partier lister i ett eller flere fylker. Alle de 7 partiene som var representert på Stortinget 2009–2013 kom inn på nytt, inkludert [[Venstre]] som ved å oppnå 5,2 % av stemmene og dermed kom over sperregrensa på 4% økte antall mandater fra 2 til 9. De seks andre partiene som kom over sperregrensa var [[Arbeiderpartiet]] (30,8 %), [[Høyre]] (26,8 %), [[Fremskrittspartiet]] (16,3 %), [[Kristelig Folkeparti]] (5,6 %), [[Senterpartiet]] (5,5 %) og [[Sosialistisk Venstreparti]] (4,1 %). Totalt fikk de borgerlige partiene 96 mandater mens de sosialistiske sammen med Senterpartiet fikk 72. [[Miljøpartiet De Grønne]] ble for første gang representert på Stortinget gjennom et [[distriktsmandat]] fra Oslo. De oppnådde 2,8 % av stemmene på landsbasis. [[Rødt]] oppnådde 1,1 % på landsbasis og klarte ikke distriktsmandat i Oslo som partiet kjempet om. [[De Kristne]], [[Pensjonistpartiet]] og [[Piratpartiet (Norge)|Piratpartiet]] oppnådde henholdsvis 0,6, 0,4 og 0,3 % av stemmene, mens de øvrige partiene fikk 0,1 % eller mindre.

==== Arbeiderpartiet ====
{{utdypende|Arbeiderpartiet}}
[[Fil:Jens stoltenberg1.jpg|thumb|[[Jens Stoltenberg]] taler under en [[Arbeidernes internasjonale kampdag|1. mai]]-markering på arbeiderbevegelsens bastion [[Youngstorget (Oslo)|Youngstorget]]. Arbeiderpartiet har alltid hatt sterke bånd til fagbevegelsen, og samarbeider tett med [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]].]]
[[Arbeiderpartiet]] (Ap, tidligere Det norske Arbeiderparti, DNA) ble stiftet i 1887, og har alltid hatt tette bånd til [[Landsorganisasjonen i Norge]] (LO). Partiet ble først representert på Stortinget i [[stortingsvalget 1903|1903]], og allerede ved [[Stortingsvalget 1912|stortingsvalget i 1912]] var partiet blitt en maktfaktor med 26 % oppslutning. Arbeiderpartiet var opprinnelig et parti for industriarbeidere i byene, men fikk snart også stor oppslutning blant småbrukere, skogsabeidere, håndverkere og fiskere.

Mellomkrigstiden var en periode med [[Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918-1923|stor splittelse i Arbeiderpartiet]]. I 1919 meldte Ap seg inn i [[Komintern|Den kommunistiske internasjonale]], noe som førte til at den mer moderate fløyen brøt ut i [[Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]] (NSA) i 1921. I 1923 brøt den radikale fløyen ut og dannet [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP). I 1927 gikk imidlertid NSA inn i Arbeiderpartiet igjen, og fra 1930–tallet gikk Ap i mer moderat retning. Med [[Johan Nygaardsvolds regjering]] fra 1935 fikk også partiet vist at det var i stand til å styre landet over en lengre periode.

Etter krigen ledet «landsfaderen» [[Einar Gerhardsen]] partiet frem til 1965. Etter 15 år under [[Trygve Bratteli]] og [[Reiulf Steen]] ble [[Gro Harlem Brundtland]] partileder i 1981. Under Brundtland gikk partiet noe mer mot sentrum, og tonet ned den sosialdemokratiske retorikken til fordel for en mer markedsvennlig linje. På 1990-tallet var partiet ledet av [[Thorbjørn Jagland]], før [[Jens Stoltenberg]] overtok i 2002. Under Stoltenberg har Arbeiderpartiet for første gang gått inn i en samarbeidsregjering med andre partier, etter de [[stortingsvalget 2005]] dannet [[Jens Stoltenbergs andre regjering|den rød-grønne regjeringen]] med [[SV]] og [[Senterpartiet]] som satt til 2013 da den gikk av som følge av resultatet i [[Stortingsvalget 2013|stortingsvalget]] det året. Arbeiderpartiet fikk ved dette valget 30,8 % av stemmene.

==== Høyre ====
{{utdypende|Høyre}}
[[Fil:Erna Solberg EPP Congress Warsaw (original).jpg|thumb|left|[[Erna Solberg]] har siden 2004 vært [[Høyre]]s leder.]]
[[Høyre]] (H) ble stiftet i 1884 som en motvekt mot [[Johan Sverdrup|Sverdrups]] [[Venstre]]. Høyre har hatt [[embetsmenn]] og [[byborger]]e som sine kjernevelgere, men har opp igjennom sin historie også en del oppslutning blant den mer velstående delen av bondestanden, spesielt på [[Østlandet]]. Partiet var opprinnelig klart [[konservatisme|konservativt]], men har de senere årene vel så ofte blitt betegnet som [[Liberalkonservatisme|liberalkonservativt]].

Fra ca. 1975 gikk Høyre inn i en periode med stor fremgang, i det som ble kalt «[[høyrebølgen]]». I [[Kåre Willoch]]s tid i regjeringskvartalet fikk partiet 31,8 % i [[Stortingsvalget 1981|1981]] og 30,4 % i [[stortingsvalget 1985|1985]], og var i mye større grad enn før blitt et masseparti. Høyre gikk imidlertid tilbake på 1990- og 2000-tallet, og ved [[stortingsvalget 2005]] ble det ny bunnotering med 14,1 %. Partiet kom noe tilbake i [[Stortingsvalget 2009|2009]], da det ble Stortingets tredje største med 30 mandater. Stortingsvalget 2013 ble en stor seier for partiet da de gikk frem 9,6 prosentpoeng, fikk 48 mandater og med grunnlag i et borgerlig flertall i parlamentet kunne danne regjering sammen med Fremskrittspartiet.

[[Erna Solberg]] fra [[Hordaland]] har vært Høyres leder fra 2004 og var statsminister for partiet fra 2013 til 2021.

==== Fremskrittspartiet ====
{{utdypende|Fremskrittspartiet}}
[[Fil:SivJensen2398 2E jpg DF0000062819.jpg|thumb|upright|[[Siv Jensen]] ledet [[Fremskrittspartiet]] fra 2006 til 2021 og var [[finansminister]] mellom 2013 og 2020.]] 
[[Fremskrittspartiet]] (Frp) ble grunnlagt i 1973 som ''Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep''. Partiet var opprinnelig en protestbevegelse under ledelse av den karismatiske [[Anders Lange]], og gikk opprinnelig inn for en kraftig nedbygging av [[offentlig sektor]] og sterke kutt i skatter og avgifter.

I 1978 ble [[Carl I. Hagen]] valgt til Fremskrittspartiets formann. Hagen kom til å sitte som partileder frem til 2006, og ledet partiet igjennom både oppturer og nedturer. Frp kom på vippen etter [[stortingsvalget 1985]], og bidro da til å felle [[Kåre Willochs regjering|Willochs borgerlige regjering]]. Ved [[Stortingsvalget 1989|valget i 1989]] ble partiet landets tredje største, og Frp har også hatt jevnt over sterke resultater i alle stortingsvalg siden [[Stortingsvalget 1997|1997]]. I 1994 holdt imidlertid partiet på å gå i oppløsning under det såkalte «[[Fremskrittspartiets landsmøte 1994|Dolkesjø]]»-landsmøtet, der partiets liberalistiske fløy  valgte å bryte med Hagen. Årtusenskiftet ble også en turbulent tid i partiet, der sentrale Frp-ere som [[Vidar Kleppe]], [[Fridtjof Frank Gundersen]] og [[Jan Simonsen]] enten ble ekskludert eller trakk seg.

Fremskrittspartiet er vanskelig å plassere på en klassisk høyre-venstre-akse, men definerer seg selv som et liberalistisk parti som «bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier».<ref name="Frp-formålsparagraf" /> Partiet er også kjent som et «lov-og-orden-parti» og for en restriktiv linje i innvandrings- og flyktningepolitikken.

Partileder siden 2021 har vært [[Sylvi Listhaug]]. Ved [[stortingsvalget 2013]] fikk partiet 16,3 % av stemmene og de ble for første gang regjeringsparti da de sammen med Høyre dannet [[Erna Solbergs regjering]].

==== Senterpartiet ====
{{utdypende|Senterpartiet}}
[[Fil:04Hedmark, Trygve Magnus S. Vedum (3290479026).jpg|thumb|upright|left|[[Trygve Slagsvold Vedum]] har vært [[Senterpartiet]]s leder siden 2014.]]

[[Senterpartiet]] (Sp) ble stiftet i 1920 under navnet ''Bondepartiet'' og fikk dagens navn i 1959. Partiet har sine røtter i bondebevegelsen og har alltid stått sterkest i Distrikts-Norge. En av Senterpartiets kjernesaker er motstand mot norsk medlemskap i [[Den europeiske union|EU]], og partiet gjorde sitt [[stortingsvalget 1993|beste valg i 1993]] da det markerte seg som det ledende nei-partiet i Norge før [[Rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994|EU-avstemningen]] året etter.

Senterpartiet har tradisjonelt vært et borgerlig parti, men har siden 1990-tallet beveget seg over til å være et sentrum-venstre-parti. Partiet deltok fra 2005 til 2013 i [[Jens Stoltenbergs andre regjering|den rød-grønne regjeringen]] sammen med Ap og SV. Partiet har til sammen sittet i ti forskjellige regjeringer, og har med [[Peder Kolstad]], [[Jens Hundseid]] og [[Per Borten]] hatt tre statsministre. Dagens Sp-leder er [[Trygve Slagsvold Vedum]], som har hatt vervet siden 2014. Partiet oppnådde 5,5 % av stemmene ved [[stortingsvalget 2013]] og 13,5 % ved [[stortingsvalget 2021]].

==== Kristelig Folkeparti ====
{{utdypende|Kristelig Folkeparti}}
[[Fil:Olaug Bollestad (KrF).JPG|thumb|upright|[[KrF]]-leder [[Olaug Bollestad]] {{byline|Gunnhild Sørås}}]]
[[Kristelig Folkeparti]] (KrF) ble dannet i [[Hordaland]] i 1933, og har sitt utspring i kristendelen av partiet [[Venstre]]. KrF fikk sitt store gjennombrudd ved [[stortingsvalget 1945]], og har vært representert på Stortinget siden.

Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti i den forstand at de har mye til felles med venstresiden i sosialpolitikken og mer til felles med høyresiden i den økonomiske politikken. Partiet er forankret i tradisjonelle, kristne verdier, og retter seg også mot barnefamilier.

KrF har stort sett ligget mellom åtte og tolv prosent i alle stortingsvalg etter krigen, men havnet under sperregrensen på 4 % i 2021. De har hatt to statsministere i [[Lars Korvald]] og [[Kjell Magne Bondevik]], og har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, senest i [[Erna Solbergs regjering|Solberg]]-regjeringen fra 2019 til 2021. [[Olaug Bollestad|Olaug Vervik Bollestad]] er partileder siden 2021.

==== Venstre ====
{{utdypende|Venstre}}
[[Fil:Guri Melby (51133281858) (cropped).jpg|miniatyr|[[Venstre]]-leder [[Guri Melby]].|285x285pk]]
[[Venstre]] (V) er Norges eldste parti, og har en historie som går tilbake til striden rundt innføringen av [[parlamentarismen]] i 1884. Partiet var opprinnelig både et parti for bønder i distriktene og småfolk i byene, og hadde således flere forskjellige fraksjoner. Venstre hadde fra 1884 til 1935 seks forskjellige statsministre, men var også plaget av splittelser, med utbrytere som [[Samlingspartiet]], [[Moderate Venstre]] og [[Frisinnede Venstre]].

Partiet definerer seg som [[Sosialliberalisme|sosialliberalt]], med fokus på blant annet [[miljøvern]], [[kollektivtransport]], utdanning og småbedrifters rammebetingelser. Venstre har statsråder i Erna Solbergs regjering fra 2018. Venstre har i alle stortingsvalg siden [[stortingsvalget 1973]] ligget rundt [[sperregrense]]n, og fikk i [[Stortingsvalget 2009|2009-valget]] kun inn to mandater. Ved [[stortingsvalget 2013]] gikk partiet fram til 5,2 % og fikk 9 mandater.

Siden september 2020 har [[Guri Melby]] vært Venstres leder.

==== Sosialistisk Venstreparti ====

{{utdypende|Sosialistisk Venstreparti}}
[[Fil: Kirsti Bergstø, 2017 (cropped).jpg|thumb|upright|left|[[SV]]-leder [[Kirsti Bergstø]].]]

[[Sosialistisk Venstreparti]] (SV) ble grunnlagt i 1975 og har sin opprinnelse i [[Sosialistisk Valgforbund]], dannet av [[Sosialistisk Folkeparti]] (SF), [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP) og [[Demokratiske Sosialister]] (AIK) før stortingsvalget i 1973. Valgforbundet ble videreført som et politisk parti i 1975, dog uten NKPs deltagelse.

SV var tidligere det mest venstreradikale av de stortingsrepresenterte partiene, og er blant annet basert på [[NATO]]- og [[EU]]-motstand, [[miljøvern]], [[feminisme]], økt offentlig styring i økonomien og omfordeling av ressurser. Partiet kom for første gang i regjeringsposisjon etter [[stortingsvalget 2005]] da de fikk 8,8 % av stemmene, og deltok sammen med Ap og Sp i [[Jens Stoltenbergs andre regjering|den rød-grønne regjeringen]] fram til 2013. Ved [[stortingsvalget 2013]] kjempet partiet mot sperregrensa og oppnådde 4,1 % av stemmene. Tilbakegangen ble blant forklart med regjeringsslitasje og konkurranse om miljøvelgerne fra [[Miljøpartiet De Grønne]].<ref>Tika Sofia León (17. september 2013) [http://www.nytid.no/perspektiver/artikler/20130917/blank/ Vi må finne sjela vår!] {{Wayback|url=http://www.nytid.no/perspektiver/artikler/20130917/blank/ |date=20131013220033 }} [[Ny Tid]]. Hentet 17. november 2013</ref>
 
SV ledes fra 2023 av [[Kirsti Bergstø]].

==== Miljøpartiet De Grønne ====
{{utdypende|Miljøpartiet De Grønne}}

[[Miljøpartiet De Grønne]] (MDG) ble stiftet i 1988 etter forbilde fra andre [[De grønne|grønne partier]] i Europa. De definerer seg som [[blokkuavhengig]]e, og har «solidaritet med andre mennesker, solidaritet med fremtidige generasjoner og solidaritet med dyr og natur» som sine tre grunnleggende prinsipper.<ref name="MDG-prinsipper" />

Partiet ble for første gang representert på Stortinget med [[Rasmus Hansson]] i 2013. I 2021 fikk de inn tre. De er også representert på lokalt nivå mange steder i landet, blant annet med to medlemmer i [[Oslo byråd|byrådet i Oslo]].

I motsetning til de fleste andre partier hadde MDG inntil 2020 ikke en partileder, men to nasjonale talspersoner. I 2020 ble [[Une Aina Bastholm]] valgt til første partileder.

==== Rødt ====
{{utdypende|Rødt}}
[[Rødt]] er ifølge partiprogrammet [[sosialistisk]]. Partiet ble stiftet i mars 2007 på grunnlag av [[Rød Valgallianse]] og [[Arbeidernes kommunistparti|AKP]] og med [[Rød Ungdom]] som ungdomsorganisasjon.<ref>[https://roedt.no/rodt-nytt-arkiv «Dette er Rødt!»], i ''Rødt nytt'' nr. 3, 2007, side 3; besøkt 30. august 2021.</ref> Rødt fikk ved [[Stortingsvalget 2017|valget i 2017]] inn daværende partileder [[Bjørnar Moxnes]] som første og eneste representant. Ved [[stortingsvalget 2021|valget i 2021]] brøt partiet sperregrensen og fikk åtte mandater.

=== Medlemskap i politiske partier ===
{| class="wikitable"  style="text-align:right; float: right; margin: .46em 0 0 .2em;"
|+ {{nowrap|Medlemskap i politiske partier 1996–2006<ref name="NOU 2001:03"/><ref name="Mellbye-91" />}}<ref>https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/61318/5/Master_ChristianLehne_host2017.pdf</ref>
!
! [[SV]]
! [[Det norske Arbeiderparti|Ap]]<ref group="A" name="A">Partiet hadde fram til 1995 en ordning med kollektive medlemskap for fagforeninger.</ref>
! [[Senterpartiet|Sp]]
! [[KrF]]
! [[Venstre|V]]
! [[Høyre|H]]
! [[Frp]]
|-
| '''1970'''
|
| 155 254
| 70 000
| *
| *
| 110 241
|
|-
| '''1975'''
| *
| 137 954
| 56 542
| 52 605
| 6 547
| 99 745
| *
|-
| '''1980'''
| 9 500
| 153 507
| 53 517
| 69 697
| 12 007
| 152 185
| *
|-
| '''1985'''
| 9 500
| 153 507
| 53 517
| 69 697
| 12 007
| 152 185
| *
|-
| '''1990'''
| 13 072
| 128 106
| 47 117
| 56 176
| 11 300
| 146 308
| 15 553
|-
| '''1995'''
| 11 487
| 72 557
| 46 627
| 54 071
| 7 100
| 72 557
| 10 932
|-
| '''1996'''
| 8 607
| 68 833
| 43 508
| 54 071
| 10 500
| 70 447
| 5 645
|-
| '''2001'''
| 7 274
| 52 929
| 27 500
| 48 219
| 5 992
| 62 135
| 12 567
|-
| '''2006'''
| 9 774
| 50 252
| 19 952
| 39 337
| 6 020
| 35 000
| 19 581
|-
| colspan="8" align="left" |
*<nowiki>*</nowiki> Mangler data
<references group="A" />
|}
Siden 1980 har andelen nordmenn som engasjerer seg i et politisk parti stadig gått nedover. I 1980 var 21 % av norske menn og 12 % av norske kvinner med i et parti, og henholdsvis 7 % og 4 % var aktive medlemmer. I 2001 var andelen som var medlemmer gått ned til 9 % blant menn og 7 % blant kvinner.<ref name ="3.19 Medlemskap" /> I forhold til Norges naboland er imidlertid ikke disse tallene spesielt lave – i [[Sverige]] er 7 % med i et politisk parti, mens tallet for [[Danmark]] er 6 %.<ref name="2 Medlemskap" />

Tabellen til høyre viser utviklingen i medlemstall i norsk politiske partier i perioden 1996 til 2006. De fleste partier har hatt en markant nedgang, med [[Senterpartiet]] og [[Høyre]] som de som har kommet dårligst ut. Begge disse partiene har blitt halvert i antall medlemmer på ti år. Det store unntaket fra trenden er [[Fremskrittspartiet]], som har nesten firedoblet medlemstallet i samme periode.

== Historie ==
===De første stortingene===
De første stortingene ble valgt uten partier, alle kandidatene var uavhengige. Norges to første partier, [[Høyre]] og [[Venstre]] ble dannet som grupperinger blant representantene her, og hadde derfor ikke opprinnelig som funksjon å stille til valg. Viktige stridsspørsmål i perioden var [[parlamentarisme]], forholdet til [[Sverige]], [[Målsaken]], religionens stilling, [[allmenn stemmerett]] og [[bondeparagrafen]].

===Tidlig 1900-tall===
Arbeiderpartiet ble stiftet i forlengelsen av [[arbeiderbevegelsen]] i Norge, og kan dermed ses som et resultat av endring av den sosiale strukturen, i kombinasjon med utvidelsen av stemmeretten. Som det første klassepartiet vokste det raskt til en dominerende posisjon, og de tidligere «borgerlige» partiene måtte alliere seg for å holde partiet utenfor makten fram til [[kriseforliket]] i 1935. Som i resten av Europa opplevde partiet også splittelse mellom [[kommunister]] og [[sosialdemokrat]]er: [[Norges Kommunistiske Parti]] ble dannet i 1923. I økende grad ble ideologier som vektla sosial bakgrunn og [[Klasse (sosiologi)|klasse]] drivere av de politiske skillelinjene. Også på borgerlig fløy ble det vidtfavnende Venstre preget av splittelser: [[Bondepartiet]] (som senere ble til [[Senterpartiet]]) brøt ut i 1920, [[KrF]] i 1933. Delvis som en reaksjon mot sosialistenes framgang ble [[Nasjonal Samling]] dannet på ytre høyre fløy i 1933. Den første rene Arbeiderpartiregjeringen, [[Christopher Hornsruds regjering]], ble dannet i 1928, men denne satt bare i 18 dager.

===Etterkrigsårene===
Partiet med størst framgang i [[Stortingsvalget 1945|valget]] etter [[andre verdenskrig]] var [[Norges Kommunistiske Parti]], vanligvis forklart med [[Sovjetunionen]]s popularitet etter deres rolle i krigen, og den kommunistiske motstandsbevegelsen. Populariteten skulle imidlertid hurtig avta, og partiet spilte aldri en viktig rolle i utviklingen av politikk. Partiet som fremfor noe skulle dominere norsk politikk var [[Arbeiderpartiet]]. Partiet var det største partiet i Stortinget i alle valg fra og med [[Stortingsvalget 1924|1924]]. [[Høyre]] var det største partiet på borgerlig side, og regjerte i [[Koalisjonsregjering|koalisjoner]] med [[KrF]] og [[Senterpartiet|Sp]] i perioder, uten at dette ga dramatiske kursendringer. Arbeiderpartiet hadde rent flertall og dannet regjering i 1945.

===Nyere tid===
[[Fil:CI Hagen2340 2E jpg DF0000062805.jpg|thumb|upright|[[Carl I. Hagen]] (Frp) var en dominant skikkelse i Norges politiske liv fra 1980-tallet til han overlot partiledervervet til [[Siv Jensen]] i 2006.]]
Opposisjon mot [[NATO]] ble den utløsende årsaken til dannelsen av [[Sosialistisk Folkeparti]], senere [[Sosialistisk Venstreparti]] av rester av [[Norges Kommunistiske Parti|NKP]] og utbrytere fra [[Ap]], som en opposisjon til venstre, i hovedsak i miljø- og utenrikspolitikk. Den relativt brede konsensusen i norsk skulle bli ytterligere redusert gjennom suksessen til [[Anders Lange]]s arvtaker, [[Carl I. Hagen]] og [[Fremskrittspartiet]], men denne gang fra høyre. Spørsmålet om norsk EU-medlemskap dro en kile mellom de naturlige alliansepartnerne i norsk politikk. Ja-siden brakte de tradisjonelle motstanderne [[Ap]] og [[Høyre]] sammen (selv om Ap hadde en betydelig nei-fraksjon, noe Høyre ikke hadde), og vanskeliggjorde samarbeid med henholdsvis [[SV]] og sentrum ([[KrF]], [[Senterpartiet|Sp]] og [[Venstre]]). [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|Folkeavstemningene i 1972]] og [[Rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994|1994]] viste at de partiene som hadde en tydelig profil og var enig internt vant ([[Senterpartiet|Sp]]), mens utydelige posisjoner ble straffet (Venstre i 1972, FrP og Ap etter 1994). Etter [[Thorbjørn Jagland]]s [[36,9]] ultimatum dannet [[Kjell Magne Bondevik]] sentrumsregjeringen i 1997 med [[Krf]], [[Senterpartiet|Sp]] og [[Venstre]]. Regjeringen falt på et annet spørsmål som splittet tradisjonelle allierte: miljø (eller nærmere bestemt [[gasskraftsaken]]), som igjen brakte [[Ap]] og [[Høyre]] sammen. Etter at [[AP]], [[Senterpartiet|SP]], [[SV]], eller [[Norges Kommunistiske Parti|NKP]] mistet sitt flertall i Stortinget for første gang siden 1935 i 2001, dannet Høyre, KrF og Venstre regjering, men tapte flertallet de hadde med Frp i valget 2005 til den første flertallsregjeringen siden [[Einar Gerhardsen]]. Som under [[kriseforliket]] allierte Sp seg med [[Ap]], og denne gangen ble [[SV]] inkludert.

== Forhold mellom stat, fylkeskommune og kommune ==
{{Norske kommuner}}
{{Utdypende artikkel|Kommunestyre|Formannskapslovene}}
Norge er delt inn i tre ulike forvaltningsnivåer; stat, [[fylkeskommune]] og [[kommune]]. Disse er alle ledet av folkevalgte organ og har ulike oppgaver. Ettersom Norge er en [[enhetsstat]], ligger [[suverenitet]]en i staten (ikke på lavere nivå, som for eksempel i Sveits). Fylkeskommunene og kommunene har kun den kompetanse som staten (ved Stortinget) gjennom lover vedtar at disse skal ha. Lokaldemokratiet ble lovfestet ved innføringen av [[formannskapslovene]] i [[1837]] med innføring av folkevalgte organer på kommunalt nivå. Det ble også innført ordning med amtsting (fylkesting) hvor representantene fra formannskapene satt, fylkeskommunen ble først direkte folkevalgt i [[1975]].
# '''Den norske stat''' var i 1000 år et organ som [[Fyrstesuverenitetsprinsippet|tilhørte Kongen og hans slekt]] og ble styrt av hans statstjenestemenn. I løpet av 1800-tallet ble prinsippene om [[folkesuverenitet]], [[nasjonalisme|nasjonalstaten]] og [[Demokrati|indirekte demokrati]] med allmenn stemmerett innført med den hensikt at staten isteden skulle være styrt av det norske befolkningen, gjennom folkevalgte representanter. 
# '''Fylkeskommunene''' er etterlevninger av det som fra 1660-tallet til 1918 var kalt [[amt]]. Dette forvaltningsnivået har ansvar for [[videregående skole|videregående utdanning]] og en rekke kulturoppgaver. I 2002 ble fylkenes økonomisk viktigste oppgave, nemlig drift av sykehus overført til [[helseforetak]]ene. Tidligere var fylkestingspolitikerne utsendinger fra kommunestyrene, men i 1975 ble det innført direktevalg til fylkestingene. Fylkene har ansvaret for [[videregående utdanning]], [[tannlege|tannhelsetjenesten]] og kulturoppgaver,
# '''Kommunene''' har siden 1800-tallet utviklet seg med opphav i kirkesognene. Da [[formannskapslovene]] ble vedtatt i 1837, ble kommuneordningen innført, og disse{{hvem}} fikk hjemmel av staten til å påta seg oppgaver som det det var flertall for i kommunestyrene.  I praksis har denne friheten begrenset verdi, ettersom kommunene har få virkemidler for å øke inntektene sine. Kommunene har ansvaret for realiseringen av en stor del av de offentlige oppgavene og skal tilpasse dette til lokale formål, men mange hevder dette lokaldemokratiet har begrenset verdi grunnet lite økonomisk handlerom og nasjonale føringer.

[[Fylkesmann]]en er statsadministrasjonen (ikke fylkeskommunens) representant i fylkene.

==Valgkanalen== 
[[Fil:Valgdeltakelse i Norge.jpg|thumb|Valgdeltakelsen i Norge etter 1945{{legend|#bd4b56|Stortingsvalg}} {{legend|#9bb461|Kommunevalg}}{{legend|#8066a5|Fylkestingsvalg}}]]
{{Utdypende artikkel|Valgordning i Norge}}
[[Valgkanalen]] er en av de politiske [[påvirkningskanalene]].
Ved Grunnloven av 1814 hadde bare [[embedsmann|embedsmenn]], bønder og kjøbstadborgere stemmerett, i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett og i 1913 kvinner over 25 år. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år. I Norge er det valg annethvert år, vekselvis mellom lokalvalg og stortingsvalg som begge holdes hvert fjerde år. Lokalvalget består egentlig av to separate valg som avholdes samtidig; valg av representanter til kommunestyret/bystyret, og valg av representanter til fylkeskommunen.
Hver valgperiode er i Norge fire år og velges i oddetallsår med henholdsvis [[stortingsvalg]]/[[Sametinget (Norge)|sametingsvalg]] (2009, 2013) og [[kommune- og fylkestingsvalg]] (2007, 2011) annenhver gang. Norge har 23 partier registrert i [[partiregistret]] og ni partier representert i [[Stortinget]], i tillegg finnes det en rekke lokale lister og representanter i kommunestyrer og fylkesting.

Mandatfordelingen på Stortinget har siden 1920 vært styrt av [[forholdstallsvalg]] i flermannskretser og er fra 1952, beregnet etter [[St. Laguës metode|St. Laguës modifiserte metode]].

=== Nominasjonsprosessen ===

De politiske partiene i Norge har en relativt lukket nominasjonsprosess, der kun partimedlemmer kan delta. De fleste partiene har brukt en noenlunde lik prosess i lang tid, på grunnlag av reglene foreskrevet i [[nominasjonsloven]] av 1920. Denne loven ble senere innlemmet i [[valgloven]], og selv om disse paragrafene ble opphevet i 2002 følges fremgangsmåten fortsatt i de fleste partiorganisasjoner.<ref name="nominasjoner" />

En nominasjonsprosess til et stortingsvalg begynner typisk med at en nominasjonskomité i et fylkeslag tar inn forslag til navn fra lokallagene. Komiteen koordinerer forslagene og setter opp en midlertidig liste som sendes tilbake til lokallagene. Lokallagene kommer så med sine kommentarer til listene, som sendes tilbake til komiteen slik at et endelig listeforslag kan settes opp. Det er imidlertid et nominasjonsmøte bestående av delegater fra lokallagene som tar den endelige avgjørelsen, og her kan det komme [[benkeforslag]] på endringer i komiteens liste. Den lokale forankringen i nominasjonsprosessen oppleves som svært viktig rundt om i partiorganisasjonene, og forsøk på innblanding fra sentralt hold blir sjelden godt mottatt. Et eksempel på dette var da ledelsen i [[Arbeiderpartiet]] på midten av 1980-tallet mislyktes i å omgjøre fylkespartiet i [[Sogn og Fjordane]]s nominasjonsliste, på tross av at fylkespartiet ikke hadde overholdt Arbeiderpartiets regler om kjønnsbalanse på de øverste plassene.<ref name="nominasjoner" />

De fleste partier forsøker å sette opp balanserte lister, både til [[kommune- og fylkestingsvalg]] og stortingsvalg. Partiene ønsker gjerne både en balansert alders- og kjønnsfordeling og en god distriktsfordeling, slik at de lettere kan appellere til mange forskjellige velgergrupper.

== Organisasjonskanalen ==
[[Fil:Rune Gerhardsen 2009.jpg|thumb|Mange tidligere politikere går over til å jobbe med [[Informasjon og samfunnskontakt|samfunns- og myndighetskontakt]] når den politiske karrièren er over. [[Rune Gerhardsen]] var [[Liste over Oslos byrådsledere|byrådsleder i Oslo]] før han gikk over i en rådgiverstilling hos [[Geelmuyden.Kiese]] i 1997.]]
[[Fil:Folkets Hus Oslo 2007.jpg|thumb|Interesseorganisasjoner har stor innflytelse på norsk politikk, og spesielt har [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]] med sine over {{nowrap|800 000}} medlemmer mye å si.]]
''Organisasjonskanalen'' (også kalt «Den korporative kanal») er en betegnelse på organisasjonslivets påvirkningskraft på Norges politiske liv. Flertallet av norske landsdekkende organisasjoner jobber i større eller mindre grad for å påvirke politiske beslutninger, og disse har ofte løpende kontakt med partiene, departementene, direktoratene, regjeringen og stortingsrepresentanter og -komiteer.

Virksomheten med å påvirke det politiske miljøet kalles gjerne [[lobbyvirksomhet]] eller korridorpolitikk. Større organisasjoner og bedrifter har gjerne et svært profesjonelt apparat for [[Informasjon og samfunnskontakt|myndighetskontakt]], og møter ofte sentrale politikere i uformelle settinger for å informere og påvirke politikernes syn på viktige saker. Det finnes også flere profesjonelle lobbyaktører som kan drive korridorpolitikk på vegne av sine klienter, slik som [[Burson-Marsteller]] og [[Geelmuyden.Kiese]].

=== Formell representasjon : råd, utvalg og styrer ===
{{Se også|Liste over norske statlige styrer, råd og utvalg}}
I tillegg til den uformelle korridorpolitikken deltar mange organisasjoner i formelle råd, utvalg og styrer. Dette er initiativer som igangsettes av Stortinget, regjeringen eller departementene, der organet som setter i gang utvalget også definerer mandatet og utpeker de deltagende organisasjoner. Noen utvalg er ''utgreiende'', det vil si at de skal kartlegge et spesielt saksfelt med tanke på større lovmessige eller administrative reformer. Slike utvalg er gjerne midlertidige, og oppløses etter at de har fremlagt en rapport eller en innstilling. Andre råd og styrer er igjen permanente, og mange har en ''kontrollerende'' funksjon. Dette kan for eksempel være styrer i statsbedrifter eller -institusjoner. Andre permanente råd og styrer kan ha en ''rådgivende'' funksjon, det vil si at de gir myndighetene råd og rettledelse innenfor et bestemt fagområde. Permanente råd og utvalg kan også i noen tilfeller ha ''avgjørelsesmakt'' innenfor rammene av allerede vedtatte lover og forskrifter.<ref name="Ryssevik-120-124" />

Utvalg eller arbeidsgrupper nedsatt av regjeringen eller departementene publiserer sine utredninger som såkalte [[Norges offentlige utredninger|NOU-er]] (Norges offentlige utredninger). I 2009 var det 22 NOU-er, som omfattet alt fra «Tiltak mot skatteunndragelser» (NOU 2009: 4) til «Kompetanseutvikling i [[barnevernet]]» (NOU 2009: 08) og «Sikring mot tap av felleskostnader i [[borettslag]]» (NOU 2009: 17). Slike utvalg har ofte i tillegg en ''referansegruppe'' som har som oppgave å støtte utvalgets arbeid under prosessen, og i slike referansegrupper er ofte interesseorganisasjonene representerte. For eksempel hadde NOU 2010: 5 «Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering» en referansegruppe der representanter for brukerorganisasjoner, organisasjoner i arbeidslivet, bransjeforeninger, direktorat og helseforetak, KS og forsknings- og kompetansemiljøer deltok. Slik kunne for eksempel [[Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon]], [[Norsk Pensjonistforbund]], [[Frambu]], [[Kommunenes Sentralforbund]] og [[Helsedirektoratet]] være med på å forme utvalgets utredning, som gikk ut på en gjennomgang av forvaltningen, organiseringen og finansieringen av [[hjelpemiddel]]området.

=== Lønnspolitikk og andre forhandlinger ===
[[Fil:Brekke Larvik.jpg|thumb|Jordbruksoppgjøret er et eksempel på hvordan enkelte av samfunnets goder fordeles igjennom forhandlinger mellom staten og interesseorganisasjoner. I 2010 hadde avtalen en ramme på 950 millioner kroner.<ref name="Jordbruksoppgjøret" />]]
En stor del av fordelingen av samfunnets goder skjer gjennom forhandlinger. Dette kan være forhandlinger mellom konkurrerende interesseorganisasjoner, eller mellom interesseorganisasjonene og staten.

Lønnspolitikken i Norge har siden 1935 i stor grad vært overlatt til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Sentralt står den såkalte [[Hovedavtale]]n, som fastsetter hvordan drakampen mellom de to partene i arbeidslivet skal foregå. Hovedavtalen var opprinnelig mellom [[Landsorganisasjonen i Norge]] (LO) og den daværende [[Norsk Arbeidsgiverforening]], og LO var i mange år nesten enerådende på arbeidstagersiden i Norge. De senere år har imidlertid LO fått konkurranse av andre organisasjoner som [[Akademikerne]], [[Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund]] og den nå nedlagte [[Akademikernes Fellesorganisasjon]]. På arbeidsgiversiden representerer [[Næringslivets Hovedorganisasjon]] de fleste norske bedriftene, mens [[KS]] forhandler på vegne av kommunene. Staten forhandler på egne vegne som arbeidsgiver i mange av tariffoppgjørene.<ref name="Ryssevik-126-127" />

Også jordbruks- og fiskerioppgjørene i Norge skjer gjennom forhandlinger; her fastsettes størrelsen på det offentlige tilskuddet til primærnæringene. Forhandlingene skjer mellom staten på den ene side og organisasjoner for primærnæringene – [[Norges Bondelag]], [[Norsk Bonde- og Småbrukarlag]] og [[Norges Fiskarlag]] – på den annen. Forhandlingene her har ikke bare konsekvenser for norske bønder og fiskere, da de også indirekte påvirker matvareprisene for hele samfunnet. Om ikke staten og primærnæringenes organisasjoner blir enige avgjøres størrelsen av støtten av Stortinget.<ref name="Ryssevik-129" />

Det er på ingen måte vanntette skiller mellom organisasjonskanalen og valgkanalen. Tettest har samarbeidet mellom [[Landsorganisasjonen i Norge|Landsorganisasjonen]] og [[Arbeiderpartiet]] vært, og inntil 1992 var det slik at LO-fagforeninger også var kollektivt innmeldte i partiet. Det tette samarbeidet har vært et organisasjonsmessig fortrinn for Arbeiderpartiet i form av økonomiske støtteordninger og felles interesser i å bygge opp en landsomfattende [[A-pressen|arbeiderpresse]], men har heller ikke alltid vært uproblematisk internt: Arbeiderpartiets fokus på mer helhetlige politiske løsninger kan ofte komme i konflikt med de smalere interessene til arbeidstagerorganisasjonen LO.<ref name="Ryssevik-129-130" />

Også på ikke-sosialistisk side har det vært samarbeid mellom partier og organisasjonslivet. Et eksempel på dette er [[Senterpartiet]] og [[Norges Bondelag]], som har samarbeidet siden 1920-tallet. [[Næringslivets Hovedorganisasjon]] har også hatt bånd til [[Høyre]], og gav tidligere partiet økonomiske bidrag.<ref name="Ryssevik-129-130" />

==Mediekanalen== 
[[Fil:Storberget mediekanalen.jpg|thumb|De politiske aktørene bruker mediekanalen til å selge velgerne sakene sine. Her er det tidligere justisminister [[Knut Storberget]] som blir intervjuet av [[NRK]]. ]]
Siden 1814 har det vært stor grad av [[ytringsfrihet]] i Norge. Mediene har stor innflytelse over hvilke saker som kommer på den politiske dagsorden. Tidligere hadde de politiske partiene relativt stor innflytelse på mediene gjennom eierskap i partiaviser, men i de siste tiårene har denne eierinnflytelsen blitt bygd ned, slik at få av avisene og ingen riksdekkende TV- eller radiokanal er underlagt politisk kontroll. Politikken legger føringer på mediene gjennom eierskapsbegrensninger på mediebedrifter, forbud mot politisk TV-reklame, gjennom konsesjonsbetingelser til etermedier og gjennom ledelse av NRK.

==Referanser==
<references>
<ref name="Parlamentarismen på plass">
{{Kilde www
 |url=http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1664413.ece
 |tittel=Parlamentarismen på plass
 |besøksdato=2010-06-20
 |forfatter=Nordby, Trond
 |utgiver=Aftenposten (kronikk)
 |dato=2007-02-27
}}
</ref>
<ref name ="3.19 Medlemskap">
{{Kilde www
 |url=http://www.ssb.no/emner/00/02/sa64/tab/tab-2004-08-12-3_19.html
 |tittel=Medlemskap og aktivitet i politiske partier. Menn og kvinner 16-79 år. 1980-2001. Prosent
 |besøksdato=2010-06-13
 |utgiver=Statistisk sentralbyrå
 |dato=2004
}}
</ref>
<ref name="Departementet og Regjeringen">
{{Kilde www
 |url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/dok/veiledninger_og_brosjyrer/1994/departementsboka/3-Departementet-og-Regjeringen.html?id=464863
 |tittel=KAPITTEL 3 : Departementet og Regjeringen
 |besøksdato=2010-06-20
 |verk=Departementsboka
 |utgiver=Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
 |dato=1994
}}
</ref>
<ref name="NOU 2001:03">{{Kilde www
 |url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/nouer/2001/nou-2001-03.html?id=143453
 |tittel=NOU 2001:03 Velgere, valgordning, valgte
 |besøksdato=2010-12-02
 |utgiver=regjeringen.no
 |dato=2001
}}
</ref>

<ref name="Departementet">
{{Kilde www
 |url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/dok/veiledninger_og_brosjyrer/1994/departementsboka/2-Departementet.html?id=464855
 |tittel=KAPITTEL 2 : Departementet
 |besøksdato=2010-06-20
 |verk=Departementsboka
 |utgiver=Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
 |dato=1994
}}
</ref>
<ref name="Regjeringskonferanse">
{{Kilde www
 |url=http://www.regjeringen.no/nb/om_regjeringen/regjeringen-i-arbeid/regjeringskonferanse.html?id=270335
 |tittel=Regjeringskonferanse
 |besøksdato=2010-06-20
 |utgiver=regjeringen.no
 |dato=
}}
</ref>
<ref name="2 Medlemskap">
{{Kilde www
 |url=http://www.ssb.no/ssp/utg/200605/13/tab-2006-12-11-02.html
 |tittel=Medlemskap i politisk parti, fagforening eller lignende organisasjon. 2005. Prosent
 |besøksdato=2010-06-13
 |utgiver=Statistisk sentralbyrå
 |dato=2006
}}
</ref>
<ref name="Mellbye-91">[[#refMellbye2008|Mellbye, side 91]]</ref>
<ref name="nominasjoner">
{{Kilde artikkel
  | forfatter= Narud, Hanne Marthe
  | tittel= Partienes nominasjoner: Hvem deltar? Og spiller det noen rolle?
  | publikasjon= Tidsskrift for samfunnsforskning,
  | utgivelsesår=2008
  | bind=49
  | nummer=4
  | side=543-573
 }}
</ref>
<ref name="Ryssevik-120-124">[[#refRyssevik1994|Ryssevik, side 120-124]]</ref>
<ref name="Ryssevik-126-127">[[#refRyssevik1994|Ryssevik, side 126-127]]</ref>
<ref name="Ryssevik-129">[[#refRyssevik1994|Ryssevik, side 129]]</ref>
<ref name="Ryssevik-129-130">[[#refRyssevik1994|Ryssevik, side 129-130]]</ref>
<ref name="Jordbruksoppgjøret">
{{Kilde www
 |url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/aktuelt/nyheter/2010/Mai-10/Jordbruksoppgjoret1.html?id=604972
 |tittel=Jordbruksoppgjøret: 950 millioner kroner til jordbruket
 |besøksdato=2010-06-20
 |utgiver=Landbruks- og matdepartementet
 |dato=2010-05-15
}}
</ref>
<ref name="Frp-formålsparagraf">
{{Kilde www
 |url         = http://www.frp.no/no/Vi_mener/Prinsipprogram_2009-2013/
 |tittel      = Fremskrittspartiets prinsipper
 |besøksdato = 2010-07-22
 |verk        = Frps prinsipprogram 2009–2013
 |url-status = død
 |arkivurl    = https://web.archive.org/web/20100904021954/http://www.frp.no/no/Vi_mener/Prinsipprogram_2009-2013/
 |arkivdato   = 2010-09-04
}}
</ref>
<ref name="MDG-prinsipper">[https://www.mdg.no/content/uploads/2013/06/MDG_Prinsipprogram_web.pdf Miljøpartiet de Grønnes prinsipprogram] {{Wayback|url=https://www.mdg.no/content/uploads/2013/06/MDG_Prinsipprogram_web.pdf |date=20161118051935 }} (.pdf). Besøkt 24. januar 2016.</ref>
</references>

==Litteratur==
*{{Kilde bok
  | ref= refMellbye2008
  | forfatter= Mellbye, Axel J.; Kval, Karl-Eirik og Sagen, Marianne
  | utgivelsesår= 2008
  | tittel= Politikk og makt
  | forlag=Cappelen Damm
  | isbn=978-82-02-26805-3
}}
*{{Kilde bok
  | ref= refRyssevik1994
  | forfatter= Ryssevik, Jostein
  | utgivelsesår= 1994
  | tittel= I samfunnet . 3, Det norske politiske systemet : lærebok samfunnskunnskap studieretningsfag VK 2
  | forlag=Universitetsforlaget
  | isbn=82-00-40662-8
}}
*{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Norge. Styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m | isbn = 8257301558 | forlag = Kunnskapsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070501014 | forfatter=Olaf Kortner, [[Preben Munthe]] og Egil Tveterås|ref={{SfnRef|Kortner1980}} }}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Språkikon|no}} [https://stortinget.no Stortinget.no]
* {{Språkikon|no}} [https://regjeringen.no Regjeringen.no]

{{Emner om Norge}}
{{Europas politikk}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk politikk| ]]