Nordlysforskning i Alta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Nordlysforskning i Alta

Utforskningen av nordlyset som fenomen var avhengig av gode observasjoner. Dette fant forskerne føst i Bossekop, og senere på Hallde-toppen.

1838: Internasjonal ekspedisjon støttet av den franske kongen kommer til Alta[rediger | rediger kilde]

Den franske marineminister sendte i 1838 en forskningsekspedisjon med internasjonal deltagelse til Finnmark og Spitsbergen. Den var støttet av kong Ludvig Filip som hadde besøkt Finnmark i 1795. Ekspedisjonen kalles gjerne både La Recherche-ekspedisjonen etter følgefartøyet, «La Recherche» og Gaimard-ekspedisjonen etter lederen, marinelegen og zoologen, Joseph Paul Gaimard.

Gaimard kom til Bossekop i Alta i august 1838 i spissen for en forskergruppe (to franske og to svenske fysikere) som skulle overvintre for bl.a. å studere nordlyset. De hadde først tenkt å etablere en vinterbase i Hammerfest. Men de fikk høre at mindre skydekke og tåke ville gjøre studiet av himmelfenomener lettere inne i Altafjorden. De tok inn på gjestgiveriet til madam Klerck på Bossekop gård og handelssted (i senere tid kalt Nielsengården lengst nordøst i Bossekop mot Skaialuft). Som nordlys-observatorier fikk forskerne bygd tre små tømmerhytter i nærheten av gårdstunet og på Lille-Berget (på sørsiden av Nielsenberget).

De vakre illustrasjoner av nordlyset på Alta-himmelen laget av ekspedisjonens kunstner Louis Bevalet gjorde Bossekop kjent over hele Europa. Litografiene har som nordlysforsker Asgeir Brekke skriver »inspirert mang en reiselysten til å oppleve nordlyset i sitt rette element» og ble laget på bakgrunn av skisser som ble »krotet ned på blokken med frostbitte negler i vinternatten».

1830-40 årene: »Videnskabselskabet i Kaafjord» gjør nordlysobservasjoner[rediger | rediger kilde]

I 1837 opprettet den engelske ledelsen ved kobberverket »Videnskabsselskabet i Kaafjord» med gruveingeniør, senere verksdirektør Thomas som formann. Selskapet samarbeidet med Recherche-forskerne og påtok seg å fortsette ekspedisjonens nordlysmålinger frem til 1844 og senere for enda fem år. Disse systematiske nordlysobservasjoner over flere år var avgjørende for at Alta også senere på 1800-tallet ble et senter for internasjonal forskning.

1882-83: Det internasjonale polaråret med norsk hovedstasjon i Bossekop[rediger | rediger kilde]

Carl Weyprecht fra Østerrike tok initiativet til Det Internasjonale Polarforskningsåret 1882-83. Det ble opprettet 12 polarstasjoner over hele den nordlige halvkulen. Den norske hovedstasjonen ble finansiert av regjeringen og skulle gjøre nordlysobservasjoner. Polarstasjonen ble plassert på Breverud i Bossekop ca. 1 km fra Bossekop gård slik at man kunne sammenligne resultatene med franskmennenes målinger der i 1838-39. Den ble ledet av Aksel Steen, som til daglig var visebestyrer ved Det norske meteorologiske institutt.

Med midler som han skaffet selv etablerte den dansk-norske vitenskapsmannen Sophus Tromholt sin egen nordlysstasjon i Kautokeino, men han samarbeidet med sin »fortræffelige Ven Aksel S. Steen». Tromholts populærvitenskapelige bok »Under Nordlysets Straaler» om nordlysforskningen i 1882-83 kom også ut på engelsk i London og er ikke bare vakker, men meget velskrevet og innledes av en åtte sider lang lovprising av Altas og spesielt Bossekops skjønnhet. Når han nærmer seg avslutningen av Altas herligheter kommer han til poenget med hensyn til nordlyset: »Men der gives riktignok heller ikke mange Steder, der kan rivalisere med Bossekop med Hensyn til gunstige Betingelser for Nordlysets Iakttagelse». Boka og de mange nordlysforedrag som Tromholt senere holdt i Amerika og Europa har bidratt til å gjøre Bossekop og Alta berømt.

Første bevarte fotografi av nordlyset - tatt i Bossekop 5. januar 1892[rediger | rediger kilde]

I 1838-39 måtte franskmennene tegne nordlyset for hånd for å vise hvordan lyset forandret seg gjennom vinternatten. I 1885 skal Sophus Tromholt som den første i verden ha greidd å fotografere nordlyset, men det var av alle steder i Kristiania. Han brukte en eksponeringstid på 8 minutter. Bildet er aldri blitt publisert. Det eldste bevarte og publiserte bildet av nordlyset er tatt 5. januar 1892 i Bossekop av tyskeren Martin Brendel som var med på en tysk nordlys- ekspedisjon. Eksponeringstiden var kun 7 sekunder.

1899-1903: Norge og nordlysforskningen når nye høyder på fjelltopper i Alta[rediger | rediger kilde]

Ved århundreskiftet i unionsoppløsningens tid var Norge opptatt av å vinne respekt ut i verden ved heltedåder. I august 1896 kom Fridtjof Nansen tilbake til Finnmark etter å ha vært borte i 3 år i et forsøk på å nå Nordpolen. Polarskipet »Fram» ble møtt med en enorm begeistring langs hele norskekysten og Nansen fikk en mottagelse i Oslo den 9. september som byen aldri hadde gitt noe annet menneske.

Den 2. februar 1897 dro Kristian Birkeland med to assistenter fra Christiania til Finnmark for å se etter en fjelltopp som kunne egne seg for nordlysmålinger. At Kristian Birkeland ville flytte nordlysforskningen opp på fjelltopper var i tidens ånd. Hans tur til Altaområdet ble dramatisk. Han holdt på å omkomme i sterk vind og 25 kuldegrader på Beskades. Assistenten Bjørn Helland-Hansen måtte amputere flere fingre. Men i september på en ny rekognoseringstur fant han det nordlysforsker Asgeir Brekke har kalt Birkelands Mekka og Medina. I 1899 fikk professor Birkeland Stortingets bevilgning til å kunne bygge observatorier på Haldde- (900 moh.) og Talviktoppen, og han overvintret selv på Haldde fra det 19. til det 20. århundret. Sem Sæland som senere ble den første rektor på Norges tekniske høgskole i Trondheim, hadde ansvaret for observatoriet på Talviktoppen som ble oppgitt allerede etter den første sesongen.

Birkelands avhandling om »Den norske aurora borealis ekspedisjonen 1899-1900» kom ut på fransk med et tittelblad prydet av en tegning av Haldde og det rene norske flagget (uten unionsmerket) selv om det ble trykt i 1901.

I 1902-03 etablerte Birkeland et nettverk av nordlysobservatorier i nordområdene med Kåfjord og Bossekop i sentrum. Med grunnlag i denne forskningen utgav han to store bind på engelsk som i dag er et klassisk mesterverk for forskere over hele verden.

1910-13: Nordlysets høyde over jordoverflaten avgjøres av studier i Bossekop[rediger | rediger kilde]

Mange tenker kun på Haldde i forbindelse med nordlysforskning i Alta. Men det var i Bossekop det startet og forskningen der har den lengste historien. Recherche-forskerne i Bossekop var med på klarlegge både nordlysets og atmosfærens utstrekning da de i 1838-39 kom frem til at nordlyset opptrådte i en høyde av 90 og 150 km over jordoverflaten. I 1880-årene regnet Tromholt ut at middelhøyden var 113 km, et forbausende godt resultat. Professor Carl Størmer tok tusenvis av foto i Alta i 1910 og 1913 som var med på å fastslå at middelhøyden var 110 km. Han fikk tatt bilder av nordlyset samtidig fra to ulike stasjoner, Alta kirke i Bossekop og Øvre Alta skole.

I årene 1912-15 fulgte nordlysforskerne Lars Vegard og Ole Andreas Krogness opp Størmers arbeid med en serie fotografier fra et nettverk med stasjoner: Bossekop, Elvebakken, Gargia, Øksfjord og Alteidet med Haldde som sentrum. Som en kuriositet kan det nevnes at i forbindelse »Det norske institutt for kosmisk fysikk» kjøpte i 1913 to eiendommer i Bossekop som de eide til etter siste krig. Den ene ble av forskerne kalt »Aurora».

1912-26: Haldde - verdens første faste nordlysobservatorium[rediger | rediger kilde]

I 1910 oppnådde Birkeland at Staten bevilget midler til fast drift og utvidelse av observatoriet på Haldde. Denne gangen hadde han argumentert med at »et fast observatorium på Haldde ville bli en gullgrube for vitenskapelige oppdagelser som særlig kan komme meteorologien til nytte og således ved veirforutsigelser få praktisk betydning for fiskerfolk nordpå».

En ny bygning ble ferdig i 1912 og utvidet i 1914-15 slik at det ble 4 leiligheter for forskere og deres familier. Norge var et pionerland innen geofysikk og meteorologi og Haldde ble en fast arbeidsplass for noen av Norges og verdens forskere innenfor disse fagfelt. Ole Andreas Krogness ble ansatt som bestyrer i 1912 og flyttet straks inn med sin familie. Olaf Devik som hadde fått i ansvar å forberede «Værvarslinga for Nord-Norge» fikk i 1915 Haldde som bolig og arbeidsplass fra 1915. Med telegram sendte de værmeldinger som hadde stor betydning for fiskere og andre folk i Nord-Norge. Den siste bestyreren for Haldde (1918-26), svensken Hilding Köhler, var særlig opptatt av studier av skydannelser på Haldde og han var en pioner innen ozonforskning.

Köhler kjempet for at observatoriet skulle bli et akademi i Finnmark for studiet av flere naturfag, men Stortinget vedtok 31. august 1926 å nedlegge virksomheten på Haldde. Det eventyrlige og barske livet i »ridderborgen» på fjelltoppen tok slutt. Det nye nordlys-observatoriet i Tromsø sto ferdig i 1928. Etter tyskernes brenning i 1944 var det ingen ting igjen etter 80 års nordlysforskning i Bossekop og bare de solide murene etter bygningene sto igjen på Haldde inntil restaureringen begynte i 1980-årene.

Men nordlyset flammer enda over Alta. Allerede på 1800-tallet hadde forskningen vist at nordlyset forekom hyppigst i en 500 km sone som ikke var nærmest den magnetiske nordpolen, men 2.000 km unna på breddegrad med de nordligste deler av Alaska, Canada og Sibir. Nord-Norge er landområdet med det mest behagelige klimaet i denne sonen. I »det milde nordlyslandet» er Alta et av de steder som har mest klarvær og det er derfor »ikke mange steder der kan rivalisere med Bossekop med hensyn til gunstige Betingelser for Nordlysets Iaktagelse».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abrahamsen, Aase-Kristin, H. (1997):

Nordkalottens første storindustri, kobberverket i Kåfjord, Alta. Fotefar mot nord. Finnmark fylkeskommune og Alta kommune, Alta.

  • Birkeland, Kristian (1908,1913): The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902-03, Vol.I-II. Aschehoug (Nygaard), Christiania.
  • Brekke, Asgeir (1982): Haldde - arnestedet for den moderne nordlysforskning. Altaboka 1982, Årbok for Alta. Alta.
  • Brekke, Asgeir (1985): Haldde-observatoriet - verdas fyrste nordljosobservatorium. Været. Populærvitenskapelig tidsskrift nr. 2/1985. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Brekke, Asgeir (1985): Om betydningen av nordlysforskningen for forståelsen av den øvre atmosfæren. Været. Populærvitenskapelig tidsskrift. Nr. 3/1985: 95-98. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Brekke, Asgeir og Egeland, Alv (1979): Nordlyset. Fra mytologi til romforskning. Grøndahl og Søn Forlag AS, Oslo.
  • Brekke, Asgeir og Hansen, Truls Lynne (1997): Nordlys, Vitenskap, Historie, Kultur. Alta Museums Småskrifter Nr. 4, Alta.
  • Dannevig, Petter (1985): Haldde som meteorologisk observatorium. Været. Populærvitenskapelig tidsskrift. Nr. 3/1985: 91-94. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Devik, Olaf (1972): Blant fiskere, forskere og andre folk. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Devik, Olaf (1976): Fra pionertiden i norsk fysikk og geofysikk. Med innledning om forfatteren og Haldde-observatoriet av Olav Holt. Universitetet i Tromsø, mars 1976.
  • Frostmo, Peder (1982): Da nordlyset var nede på havet (1881). Thomas Andersen, Årøy, forteller til Peder Frostmo, Talvik. Altaboka 1982. Årboka for Alta, Alta 1982.
  • Holt, Olav. (1980): Nordlysobservatoriet gjennom 50 år. Ottar Nr. 121-122. Universitetet i Tromsø.
  • Knudsen, Anne Merete (1998): Nordlysobservatoriet på Haldde i Alta. Hammarn 2/98: 5-10.
  • Krogness, Ole. En rapport fra Haldde i 1915. Haldde-observatoriet, dets virksomhet og noen foreløpige resultater. Altaboka 1982. Årbok for Alta 1982. (del av rapport som opprinnelig ble trykt i tidsskriftet Naturen i 1915).
  • Nielsen, Jens Petter (1995): Altas historie. Bind 2. Det arktiske Italia (1826-1920). Alta kommune, Alta 1995. (kap. 7.1 og kap. 16.).
  • Nielssen, Alf Ragnar

og Petterson, Arvid. Nordlyspionerene. Menneskene og observatoriet på Halddetoppen i Alta. Grøndahl og Dreyers Forlag, Oslo 1993.

  • Pettersen, Franck (1994): Aurora Borealis - the northern lights. Way North. Our Natural and Cultural Heritage. Earth Science: 4-15. University of Tromsø. Tromsø Museum, Tromsø.
  • Steen, Aksel (1887-1888): Beobachtungs-Ergebenisse der Norwegischen Polarstation Bossekop in Alten. Die Internationale Polarforschung 1882-83. Theil I-II. Grøndahl og Søn. Christiania.
  • Størmer, Carl (1911): Bericht über eine Expedition nach Bossekop. Videnskapsselskapets Skrifter. I. Mat.-Naturvn. Klasse. 1911. No. 17. Kristiania.
  • Thromholt, Sophus (1885): Under Nordlysets Straaler. Gyldendalske Boghandels Forlag, Kjøbenhavn.