Nord-Norge-Bussen

Nord-Norge-Bussen (NNB) var en gjennomgående bussrute fra Nordlandsbanens endepunkt, ved oppstarten Mosjøen, og gjennom Nordland, Troms og Finnmark fram til Kirkenes.

"Jernbanens forlengede arm"

Tanken om en sammenhengende bussrute gjennom de tre fylkene ble lansert i 1940–1941. Veien Fauske-Narvik var kjørbar sommeren 1941, med fem ferjeforbindelser. Dermed var det bilvei hele strekningen. Ruta startet i juni 1941 under navnet Hålogaland-bilruten. Totalt var det den gang en kjørestrekning på ca. 1500 km. Dette skulle være en samarbeidsrute mellom rutebilselskapene som trafikkerte de ulike delstrekningene. Fra starten var disse selskapene med:

• Helgeland Bilruter A/S, Mosjøen
• Saltens Bilruter A/S, Bodø
• Ofotens Bilruter A/S, Narvik
• A/S Troms Innland Rutebil (TIRB), Finnsnes
• Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR), Hammerfest
• Knutstad & Søvik (Finnmarkbuss), Kirkenes
• A/S Polarbil, Vadsø

I 1942 fikk ruta navnet Nord-Norge-Bussen (NNB) etter navnekonkurranse. Dette navnet var i bruk til 1988.

Organisasjonsform for Nord-Norge-Bussen

De første årene var organiseringen av samarbeidet et stort tema. Et utvalg gikk høsten 1942 inn for å stifte A/S Nord-Norge-Bussen med hovedkontor i Fauske. De enkelte selskapene skulle delta som aksjonærer. Dette fikk tilslutning fra fem av selskapene, mens FFR og Ofotens Bilruter tok avstand fra forslaget. De mente et nytt selskap ville svekke grunnlaget for lokaltrafikk og føre til unødvendig administrasjon. De mente NNB ville være best tjent med å bli administrert av de enkelte selskapene langs strekningene gjennom de tre fylkene. Høsten 1947 ble selskapene likevel enige om å fortsette samkjøringsopplegget. Det skulle være en trafikkinspektør for NNB som ble lagt til direktøren for Nord-Norges Reisetrafikkforbund som hadde sete i Narvik. Trafikkinspektøren skulle koordinere ruteopplegget mellom selskapene, stå for felles profilering utad, og følge opp felles retningslinjer for bussmateriell mv. Utgiftene til denne fellesadministrasjonen skulle deles mellom selskapene etter trafikkinntektene for den enkelte delstrekning.

Endringer fra 1947

10. desember 1947 ble Nordlandsbanen åpnet til Lønsdal stasjon. Lønsdal ble dermed endestasjonen for NNB de neste årene. Dette fikk også som konsekvens at Helgeland Bilruter falt ut siden selskapets ruteområde var sør for Saltfjellet. Knutstad & Søvik (Finnmarkbuss) ble dessuten overtatt av FFR. Dermed var det bare fem selskaper igjen i samarbeidet helt til Polarbil ble overtatt av FFR i 1976.

Videre utbygging av Nordlandsbanen

Lønsdal var endestasjon på Nordlandsbanen i åtte år. 1. desember 1955 kjørte første tog til Røkland i Saltdalen. Samtidig ble NNBs endestasjon Saltdal. Slik fortsatte det i nøyaktiv tre år. 1. desember 1958 nådde jernbanen Fauske, og Fauske stasjon ble et sentralt sted for samtrafikk mellom jernbane og bilruter, både for passasjerer, post og gods, gjennom mange tiår framover.

Fire etapper for Nord-Norge-Bussen

Fra 10. desember 1947 fikk NNB følgende fire rute-etapper:

1. Lønsdal-Narvik (321 km)
2. Narvik-Sørkjosen (291 km)
3. Sørkjosen-Lakselv (393 km)
4. Lakselv-Kirkenes (356 km)

Samlet strekning var 1361 km. Den ble forkortet etter hvert som Nordlandsbanen ble forlenget. 1. desember 1958 ble sørligste etappe 243 km da strekningen bare var Fauske-Narvik.

Arbeidsdelingen mellom deltakerne

NNB ble betjent av de selskapene som hadde ordinær rutetrafikk på de aktuelle strekningene. Arbeidsdelingen for de enkelte etappene ble dermed slik:

1. Lønsdal-Narvik/Fauske-Narvik: Ofotens Bilruter og Saltens Bilruter delte trafikken 50/50.
2. Narvik-Sørkjosen: Troms Innland Rutebil (TIRB) trafikkerer alene.
3. Sørkjosen-Lakselv: Troms Innland Rutebil (TIRB) trafikkerer alene.
4. Lakselv-Kirkenes: FFR og Polarbil delte trafikken.

Selv om strekningen Fauske-Narvik tidlig ble den korteste, var det likevel her trafikken var desidert størst. NNB hadde derfor stor betydning for Ofotens Bilruter og Saltens Bilruter i mange tiår.

Ruteopplegget

De fire strekningene utgjorde fire dagsetapper. Det var overnattingstilbud etter hver etappe, og det var lagt opp til faste steder for servering for hver dagsreise. NNB fulgte fortløpende opp tilbudet til passasjerene langs hele strekningen.

Det var bare de to sørligste etappene av NNB som var helårsrute. Sørkjosen-Lakselv og Lakselv-Kirkenes ble bare trafikkert i sommer-sesongen med oppstart i juni og avslutning i slutten av august eller september.

På 1960-tallet ble det foreslått å endre opplegget til tre dagsetapper: Fauske-Andselv (Bardufoss)-Andselv-Alta og Alta-Kirkenes. Dette møtte motstand først og fremst fra TIRB. Om Ofotens Bilruter og Saltens Bilruter skulle få utvide nordover ville TIRB tape store inntekter. Det ble aldri noe av denne endringen.

På 1960-tallet ble imidlertid tilbudet utvidet på strekningen Fauske-Narvik. Opprinnelig var det forbindelse bare med nattogene på Nordlandsbanen, men nå ble det satt opp bussavgang som også korresponderte med dagtogene.

Litteratur

• Svanberg, Erling (1990). Langs vei og lei i Nordland: samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 8274160215.