Nitrogenmonoksid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nitrogenmonoksid, NO

Nitrogenmonoksid NO er et nitrogenoksid NOx. Et molekyl er satt sammen av ett nitrogenatom og ett oksygenatom som danner en kovalent binding (elektronparbinding) mellom atomene, på grunn av lav forskjell i elektronegativitet mellom atomene.

Eksponering[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke nitrogenoksider i atmosfæren. De to viktigste, nitrogenmonoksid (NO) og nitrogendioksid (NO2) blir til sammen omtalt med fellesbetegnelsen NOx. NO dannes både ved frigjøring fra naturlige kilder og ved forbrenning av fossilt materiale. Det skjer også en viss egendannelse i kroppen. Sammen med NO dannes det mindre mengder NO2 direkte ved forbrenningsprosesser (10 %). På bakgrunnsstasjoner utgjør derfor NO ofte mindre enn 50 % av NOx. Ettersom NO2-forurensning i uteluft hovedsakelig er knyttet til biltrafikk vil nivåene i store byer og tettsteder variere med trafikktettheten. Videre er konsentrasjonene avhengig av meteorologiske forhold. Spesielt høye nivåer er observert på kalde dager med lite vind. I noen områder i Oslo har konsentrasjonen oversteget 300 μg/m³ i timesmiddel, mens halvårsmiddelet ligger under 50 μg/m3. I tunneler kan konsentrasjonen av både NO2 og NO bli svært høy. Konsentrasjoner over 5 mg/m3 NO2 er blitt målt.

Helseeffekter[rediger | rediger kilde]

Effekter av egendannet NO[rediger | rediger kilde]

Det skjer en egendannelse av NO i mange celler i kroppen via spesielle enzymer (NO-syntaser). NO er til nå vist å ha flere ulike funksjoner i kroppen. Det fungerer som signalsubstans i nervesystemet, som blodkarutvidende stoff, som celledrepende stoff og som deltaker i immunforsvaret. Lave konsentrasjoner NO (dannet av ustimulerte enzymer) er viktige i nerve- og blodkarveggceller, mens høyere konsentrasjoner NO dannet ved stimulering av NO-syntase er viktig for å drepe bakterier og andre uønskede organismer, og muligens også ved veksthemming av kreftceller. Det er foreløpig uklart om innåndet NO påvirker funksjonen til egendannet NO.

Effekter av innåndet NO[rediger | rediger kilde]

Det finnes få toksikologiske studier av innåndet NO sammenlignet med NO2. Årsaken er dels at NO2 regnes å være av størst helsemessig interesse, dessuten at det er problematisk å finne situasjoner med ren NO i luft uten at NO2 er til stede.

Befolkningsundersøkelser[rediger | rediger kilde]

I befolkningsundersøkelser av nitrogenoksider har helseeffektene i de fleste tilfeller vært knyttet til NO2-nivåene, selv om det også har vært en NO-eksponering.

Kontrollerte studier på mennesker[rediger | rediger kilde]

Blodkarutvidelse ser ut til å være den mest følsomme effekten av NO. Hos mennesker synes 12 270 μg/m³ (10 ppm) i innåndingsluften å være den laveste konsentrasjon som gir blodkarutvidende effekt.[1] Det er ikke klart om en slik effekt av innåndet NO i lungene er en skadelig eller en gunstig effekt. Denne effekten av innåndet NO (2-20 ppm) er utnyttet ved behandling av enkelte lungesykdommer uten at bivirkninger er observert[2],.[3] En studie har imidlertid vist sammentrekninger av luftrørene ved 20 ppm NO og høyere[4], og dette er en uønsket effekt. Spesielt hos individer med nedsatt lungefunksjon (astmatikere, eldre) bedømmes akutt eksponering for nivåer over 20 ppm å kunne utløse alvorlige pusteproblemer.

Andre undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Forsøksdyrstudier viser svært store artsforskjeller i akutt følsomhet for effekter av NO. Environmental Protection Agency (USA) beskriver at NO er omtrent 30 ganger mindre skadelig enn NO2 ved akutt eksponering.[5] Ved langtidseksponering finnes også artsforkjeller i følsomhet.

Risikokarakterisering[rediger | rediger kilde]

For NO er det ikke fastsatt noe luftkvalitetskriterie/grenseverdi verken fra SFT eller WHO. Dette skyldes dels manglende data (spesielt epidemiologiske), dels at NO regnes for å være betydelig mindre skadelig enn NO2. Ved bruk av luftkvalitetskriteriet/grenseverdier for NO2 regner en samtidig å beskytte mot NO. I enkelte tilfeller, som i lange tunneler, er imidlertid forholdet NO/NO2 svært høyt, noe som nødvendiggjør en evaluering av mulige toksiske effekter av NO. De data som finnes tilsier at personer ikke bør utsettes for høyere konsentrasjoner enn 20 ppm NO ved akutt eksponering (15 min). Spesielt hos individer med nedsatt lungefunksjon (astmatikere, eldre) bedømmes nivåer over 20 ppm å kunne utløse alvorlige pusteproblemer.

Normer/grenseverdier/standarder[rediger | rediger kilde]

Ikke fastsatt for NO.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frostell C, Blomquist H, Hedenstjerne G, Lundberg J, Zapol WM. (1993). «78». Inhaled nitric oxide selectively reverseses human pulmonary vasoconstriction without causing systemic vasodilation. Anaestesiology. s. 427-435. 
  2. ^ Sellden H, Winberg P, Gustavson L, Lundell B, Böök K, Frostell CG. (1993). «78». Inhalation of reduced pulmonary hypertension after cardiac surgery in a 3,2 kg infant. Anaestesiology. s. 577-580. 
  3. ^ Roberts JD, Polander DM, Lang, P, Zapol WM. (1992). «340». Inhaled nirtic oxide in persistent pulmonary hypertension of the newborn. Lancet. s. 319-320. 
  4. ^ von Nieding G. (1973). Investigation of the acute effect of nitrogenmonoxide on lung function in man. In: VDIVerlag Gmbh. Proceedings of the third International clean air congress, Düsseldorf: A14-A16. 
  5. ^ Environmental Protection Agency. (1993). «Report No.: EPA/600/8-91/049CF;ECAO-R-0082-V3.». Air Quality Criteria for oxides of nitrogen. Volume 3 of 3. In: Environmental Protection Agency, Research Triangle Park, NC.