Nikita Mikhalkov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nikita Mikhalkov
Председатель Союза кинематографистов России Никита Михалков.jpeg
FødtНикита Сергеевич Михалков
21. okt. 1945[1][2][3]Rediger på Wikidata (76 år)
MoskvaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
11 oppføringer
Skuespiller, filmregissør, manusforfatter, filmprodusent, filmskuespiller, foreleser, gründer, sanger, arrangementvert, TV-programleder, bloggerRediger på Wikidata
Utdannet ved Gerasimov-instituttet for kinematografi (–1971), Boris Shchukin Theatre Institute (1963–), Central Music School (19561959), GOU CO No. 1239Rediger på Wikidata
Ektefelle Anastasija Vertinskaja (19661969), Tatiana MikhalkovaRediger på Wikidata
Far Sergej MikhalkovRediger på Wikidata
Mor Natalja KontsjalovskajaRediger på Wikidata
Søsken Andrej KontsjalovskijRediger på Wikidata
Barn Stepan Mikhalkov, Anna Mikhalkova, Artjom Mikhalkov, Nadezhda MikhalkovaRediger på Wikidata
Nasjonalitet Sovjetunionen (–1991), Russland (1991–)Rediger på Wikidata
Medlem av Rossiĭskiĭ fond kulʹtury, Union of Cinematographers of the Russian FederationRediger på Wikidata
Utmerkelser
24 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen (1994), Zasłużony Kulturze Gloria Artis, 2. klasse av Fedrelandets fortjenstorden (2005), 3. klasse av Fedrelandets fortjenstorden (1995), 4. klasse av Orden for tjeneste for fedrelandet (2010), Lenin Komsomol-prisen (1978), Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk (1984), Æreskunstner i Den russiske sovjetrepublikk (1976), 1. klasse av Fedrelandets fortjenstorden (2015)[4], 1. klasse av Sergij Radonezjskij-ordenen, storkors av Republikken Italias fortjenstorden (2004), Dostlug Order (2015)[5], Den russiske føderasjons statspris (1993), Den hellige fyrst Daniel av Moskvas orden (2015), Oscar for beste fremmedspråklige film (1995), Gulløven (1991), Grand Prix (1994), TEFI, Gullørnen (2015), Russian Federation Presidential Certificate of Gratitude (1996)[6], offiser av Æreslegionen (1992), Viareggio-Versilia International Prize (1988)[7], Den europeiske filmprisen for beste film (1993)[8], Hero of Labour of the Russian Federation (2020)Rediger på Wikidata

Nikita Sergejevitsj Mikhalkov (russisk: Никита Сергеевич Михалков), født 1945 i Moskva, er en russisk regissør og skuespiller. Han er internasjonalt kjent for filmen Brent av solen som vant Oscar for beste ikke-engelskspråklige film i 1995. I den spiller han også hovedrollen, noe han ofte gjør i sine filmer.[9]

Hans bror er filmskaperen Andrej Kontsjalovskij.

Filmer i utvalg[rediger | rediger kilde]

Regi
Skuespiller

Politisk syn[rediger | rediger kilde]

Mikhalkov har vært en sterk tilhenger av Russlands president Vladimir Putin.

I 2015 uttrykte han støtte til Russlands invasjon av Krym. Da han etter dette fikk innreiseforbud i Ukraina i 5 år, så han dette som grunnlag for å sammeligne Ukraina med nazi-Tyskland. [10]

Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 sank det russiske krigsskipet " Moskva" som i mange uker hadde vært med i det russiske angrepet mot Ukraina, ifølge russiske myndigheter som følge av en brann ombord. Dette så Mikhalkvov som en sterk grunn til at Kyiv måtte bombes og at Russland måtte «gå til krig» mot Ukraina.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Nikita Michalkow, Munzinger IBA 00000018107, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Nikita Sergejewitsch Michalkow, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id michalkow-nikita-sergejewitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ publication.pravo.gov.ru[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ ru.president.az[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.kremlin.ru[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.premioletterarioviareggiorepaci.it[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ arkiv-URL web.archive.org, www.europeanfilmacademy.org, besøkt 8. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Store norske leksikon» (norsk). Besøkt 31. januar 2016. 
  10. ^ «Director Nikita Mikhalkov Speaks Out After Ukraine Ban», Hollywood Reporter, 31. august 2015
  11. ^ «Kraftige reaksjoner på russisk statlig TV: − Grunn til å gå til krig», VG, 15. april 2022

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]