Niels Henrik Nielsen
Niels Henrik Nielsen | |||
---|---|---|---|
Født | 21. juli 1935 København | ||
Død | 16. okt. 2023 (88 år) | ||
Beskjeftigelse | Organist | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Musikalsk karriere | |||
Instrument | Orgel |
Niels Henrik Nielsen (1935–2023)[1][2] var en dansk organist.
Nielsen var sønn av skohandleren Charles William Nielsen og Sofie Pedersen, og i 1962 giftet han seg med Randi N. (født i Odense).
I 1954 var han ferdig med diplomorganiststudiet, og han spilte sin første konsert i 1955. Nielsen fortsatte musikkstudiene hos Anton Heiller (1923-1979) (orgel) og Gottfried Freiberg (valthorn) i Wien. De første årene (1956–61) spilte han først og fremst valthorn, mens han var assisterende organist ved Garnisons kirke i København (1956–59). I 1959 flyttet han til Paris, og studerte orgel hos Gaston Litaize og direksjon hos Robert Blot i ett år, og i 1962–63 var han igjen en av Litaizes elever.
Karriere
[rediger | rediger kilde]I årene 1960–65 var Nielsen assisterende organist i Vor Frue kirke, og repetitør ved den Kongelige opera 1961–1965. Fra 1965–72 var han organist i Christians kirke og samtidig orgellærer i Emdrupborg de første tre årene. Fra 1966 doserte han i kirkemusikk på det Nordjydske musikk-konservatoriet. Fra 1972 av var han organist i Vor Frue kirke i København, og dessuten det Danske radiokors faste akkompagnatør.
Nielsen ble tildelt første pris i den første internasjonale orgelkonkurransen i Brugge i sammenheng med byens nye Festival Musica Antiqua, som var en del av Festival van Vlaanderen.
I 1969 ble han tildelt enda en dansk kunstpris, og i 1971 fikk han «Professor Ove Christensens pris».
Nielsen holdt konserter internasjonalt, og opptrådte blant annet på dansk, svensk og fransk radio.
Diskografi
[rediger | rediger kilde]Det finnes flere opptak med Nielsen på orgel, for eksempel Zoltán Kodálys Missa Brevis som ble spilt inn i 1997 med alten Maria Streijffert, tenoren Lars Pedersen, bassen Micheal W. Hansen og Nielsen på orgel sammen med Dansk radios kor dirigert av Stephan Parkman.