Nettsystem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Et nettsystem er en bestemt måte å distribuere elkraft mellom siste transformator før konsument og konsument.[klargjør] De forskjellige nettsystemene har forskjellige fordeler og ulemper blant annet med tanke på sikkerhet for jordfeil, fare for støt, mulighet for å ta ut 3-fas og 1-fas og forskjellige spenninger på samme system, antall ledere som må føres frem til konsument, kostnad ved installasjon og vedlikehold.

IT-nett[rediger | rediger kilde]

IT-nett (isolé-terre) er en nett-type der transformatorens nullpunkt ikke er jordet, men beskyttet med en nøytralpunktsavleder (nullpunktssikring/disneuter) mellom nullpunkt og jord. Dette er det vanligste nettet i Norge, unntatt på Sørvestlandet hvor TN-nett er mest vanlig. Spenningen mellom fasene er på 230V og det fremføres ingen null-leder. Energien tas ut mellom de tre fasene. Dette systemet tåler «første jordfeil» uten å bryte sammen.

TT-nett[rediger | rediger kilde]

Et TT-nett (terre-terre) er lik et IT-nett med den vesentlige forskjellen at transformatorens nullpunkt er jordet. TT-nett finnes i agderfylkene og noen andre steder langs vestkysten av landet. Karmøy, Bokn, Tysvær, Sveio, Florø, Vindafjord og Bergen har en del TT-nett, men dette er ikke et vanlig nettsystem i Norge.

TN-nett[rediger | rediger kilde]

I resten av Europa er TN-nett (terre-neutre) med 400V linjespenning enerådende. Her fremføres PEN-leder fra trafo til forbrukerens første fordeling (sikringskap). Her splittes PEN-lederen opp i PE-leder (Protective Earth) eller jordleder og N-leder (Neutral). Energien kan tas ut både mellom de tre fasene (400V) og mellom hver av fasene og N-leder (230V).

Nettypen kalles da TN-C-S nett hvor C angir at PEN-lederen frem til første fordeling er en kombinert leder (Combined). S angir at PEN-lederen er delt (Separated) fra første fordeling. TN-nett benyttes nå i nær sagt alle nye utbygginger i Norge. En del eldre IT-nett bygges også om til TN-nett.

Varianter av TN-nett er TN-C og TN-S.

En fordel med TN-nett er at det på grunn av høyere hovedspenning (400V) er mulig å levere høyere effekt på samme kabeltverrsnitt enn det man kan i IT- eller TT-nett hvor hovedspenningen vanligvis er 230V. Installasjonen blir derfor mer økonomisk. Ulemper ved TN-nett i forhold til IT- eller TT-nett er at det er også en fare for å få spenninger på opp til 400V i 230V-stikkontakter dersom det skulle oppstå brudd på N-leder

Fordeler[rediger | rediger kilde]

  • Med en høyere systemspenning blir strømmene lavere og dermed tapene i overføringsnettet mindre. Forsyningsnettet kan utføres med mindre ledertverrsnitt og blir dermed rimeligere å bygge ut.
  • Både 230V og 400V er tilgjengelig hos forbruker. Tidligere måtte en legge separat 380V-tilførsel (eventuelt installere transformator) til f.eks. bedrifter med større 3-fasemaskiner etc.
  • Et mer brannsikkert nett. En eventuell jordfeil som overskrider sikringsstørrelsen vil umiddelbart føre til utkobling av den defekte kursen. Jordfeilbryter for å sikre personer er fortsatt nødvendig. Dette fordi mennesket bare tåler 15 til 30mA, langt under kursens merkestrøm. Jordfeilbryteren trengs også der det kan være jordfeil med høy nok motstand til at sikringen ikke løser ut, men at varmgangen fortsatt kan være brannfarlig.

Ulemper[rediger | rediger kilde]

  • Høye berøringsspenninger mellom faser.
  • Anlegget kobles ut automatisk ved første jordfeil uavhengig av jordfeilvern. Denne automatiske utkoblingen skjer på grunn av at jord er direktekoblet til transformatorens nullpunkt. Dette vil føre til at sikringene eller automatsikringene vil koble ut. N-leder skal derfor alltid være blå for enkelt å kunne identifisere denne. Skal det fremføres tilførsel til utstyr som ikke trenger N-leder og en av faselederne i kabelen er blå, så kan denne lederen benyttes[1]
  • 230V utstyr kan bli skadet hvis det oppstår brudd i N-lederen.[trenger referanse]

Andre typer nettsystem[rediger | rediger kilde]

I enkelte områder kan det bli svært kostbart å føre frem mange ledere til hver konsument på grunn avstore avstander fra hovedforsyningen. I ekstreme tilfeller brukes en enkelt leder. Sekundærviklingen på en skilletrafo ved hovedforsyningen kobles til en enkelt leder og et godt jordingspunkt. Hos konsumenten er det en ny skilletrafo koblet på samme måte i tillegg til en del sikkerhetsmekanismer. Strømmen flyter gjennom den ene lederen (som kan være mange kilometer lang) og tilbake gjennom jord.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hva er forskjellen på 230V og 400V». www.sonnico.no. Besøkt 28. november 2016.