Nertsjinsktraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
På dette kartet fra 1734 er nordgrensen mellom Kina og Russland markert omtrent slik Nertsjinsktraktaten hadde fastlagt den.

Nertsjinsk-traktaten (russisk: Нерчинский договор, kinesisk: 尼布楚條約, pinyin: Níbùchǔ tiáoyuē) var den første traktaten mellom Russland og Qing-Kina. Den ble undertegnet den 27. august 1689 i den lille byen Nertsjinsk etter væpnede sammenstøt rundt Amur-elven.

Forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Forhandlingene foregikk for det meste, om ikke utelukkende, på latin, ettersom russerne hadde med seg en latinskkyndig tolk, muligens en polakk, og russernes ambassadør Fjodor Aleksejevitsj Golovin forstod latin, mens Qing-hoffets forhandlere hadde med de to jesuittpatrene Thomas Pereyra og Jean-François Gerbillon. Avtalen ble offisielt avfattet på tre språk: Russisk, latin og mandsju. Det var imidlertid forskjeller mellom versjonene. Det ble også laget en uoffisiell kinesisk tekst.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

Traktaten hadde seks avsnitt: 1 og 2: Grensedefinisjoner. 3. Albazin må forlates og ødelegges. 4. Flyktninger som ankom før traktatsinngåelsen skal forbli, de som ankommer etterpå skal sendes tilbake. 5. Handel med autoriserte dokumenter skal finne sted. 6. Grensestener skal oppsettes - fremtidige tvister må unnvikes.

Virkning[rediger | rediger kilde]

Moderne kart med elveløp

Med denne traktaten ble Russlands ambisjon om å sikre seg adgang til Japanhavet blokkert, men de fikk etablere handelsrelasjoner med Kina. Den russiske utposten Albazin skulle oppgis. Grensen mellom Kina og Russland skulle løpe langs Stanovojryggen (nord for Amur) og i et ikke klart område nær elven Argun. Fra Qing-dynastiets side ble det benyttet to tolker fra jesuittordenens kommunitet ved det keiserlige hoff, og deres innsats hadde en vesentlig betydning for utfallet av forhandlingene, som var meget gunstige for Kina fordi den russiske ekspansjon mot Japanhavet ble stanset.

Det nøyaktige grenseforløpet ble ikke definert. Avtaleversjonene avvek noe fra hverandre, man hadde ikke den helt store geografiske innsikt om området, og man utvekslet heller ikke noen kart i forbindelse med forhandlingene.

Grensedragningen vest for Argun ble overhodet ikke skikkelig definert. I avtalen angis elven Gorbitsa, men det er ikke til særlig hjelp. På denne tiden var dette området kontrollert av oiratene. Ingen av forhandlingspartene hadde særlig god innsikt i elven Udas løp. Elven Gorbitsa er ikke lett å finne på moderne kart. Ravenstein, som skriver i 1861, mener at det finnes to Gorbitsa-elver. Han antok at nedre Gorbitsa er de moderne Almazar som munner ut i Amur om lag 40 km nedenfor selve møtet Argun-Shilka, og at øvre Gorbitsa er den moderne Tsjernaja som møter Shilka om lag 160 km ovenfor dette. Han mente at det var nesten sikkert at Almazar var traktatens Gorbitsa. Han gjengav en fortelling som kunne støtte dette, om en tunguser som rundt 1710 hadde desertert til russisk side av grensen. Han unngikk å bli sendt tilbake ved å fremholde at øvre Gorbitza var grensen. Kineserne godtok dette og flyttet grensesteinen.

Kontekst[rediger | rediger kilde]

Qing-Kina på sitt største (1820), - i nordøst ifølge Nertsjinsktraktaten

Avtalen kan innordnes i den kinesiske Kangxi-keiserens flerfasetterte utenrikspolitikk, som også ble fulgt opp av Qianlong-keiseren. Det var viktig for mandsjukeiserne både å konsolidere sin myndighet i selve Kina, temme og ufarliggjøre folkegrupper i randområdene, utvide riket landverts, og skape gode handels- og dominansforhold i oversjøiske områder.

I nærområdene bedrev keisermakten en til tider militant underkastelsespolitikk. Grensene ble stadig ekspandert utover fra de kinesiske kjerneområder. Med unntak av overfor Taiwan (som ble erobret i 1683 var ekspansjonen landverts. Den mest dramatiske ekspansjonen kunne ikke komme i gang for alvor før grensen mot russerne var sikret - det var underkuelsen av khanatet Dzungaria, som skjedde med stor brutalitet over mange tiår etter Nertsjinsktraktaten hadde sikret nordgrensene. Mens temaet vis-à-vis russerne var diplomati, og innover og rundt Kina kraftfull og militant ekspansjon, var det langs de østasiatiske kyster handel og tributtsystemer.

Varighet[rediger | rediger kilde]

Avtalen ble stående i nesten to hundre år, og det var også fred mellom russere og kinesere langs denne svært lange grensen i hele den perioden. Men den ble så revidert vesentlig i Russlands favør med Aiguntraktaten (1858) og Pekingkonvensjonen (1860), som fastslo en russisk-kinesisk grense omtrent slik den løper i dag (2006). Disse avtaler regnes fremdeles fra kinesisk side som del av de ulikeverdige traktater som fulgte opiumskrigene og som de mener utnyttet Kinas svakhet på en urettferdig og utilbørlig måte.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Joseph Sebes og Thomas Pereira: The Jesuits and the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk (1689): The Diary of Thomas Pereira. Bibliotheca Instituti Historici S.I.; V. 18. Rome: Institutum Historicum S.I., 1962.
  • Прасковья Т. Яковлева: Первый русско-китайский договор 1689 года. Издательство Академии наук СССР, Москва 1958.
  • Peter C. Perdue: China marches West: The Qing conquest of Central Eurasia. Cambridge, MA: Belknap Press of Harvard University Press, 2005.
  • Mark Mancall: Russia and China, Cambridge: Harvard University Press, 1971.
  • V. S. Frank: «The Territorial Terms of the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk, 1689», i The Pacific Historical Review (August 1947): 265-170.
  • Vincent Chen: Sino Russian Relations in the Seventeenth Century, Haag: Martinus Nijhoff, 1966.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]