Neri Maria Corsini
| Neri Maria Corsini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. mai 1685[1][2] Firenze | ||
| Død | 6. des. 1770[1][2] (85 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Medlem av | Accademia della Crusca | ||
Neri Maria Corsini (født 19. mai 1685 i Firenze, død 6. desember 1770 i Roma) var en italiensk kardinal. Han var pave Klemens XIIs nevø.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Neri Maria Corsini kom fra den florentinske adelsfamilien Corsini. Etter at han siden 1704 hadde levd ved den toskanske storhertug Cosimo III de' Medicis hoff, reiste Corsini mellom 1709 og 1713 for sin utdannelses skyld rundt om i Europa.
I mai 1716 sendte Cosimo III ham som spesialgesandt til Paris for å overbringe den nye kong Ludvig XV storhertugens lykkønskninger.[trenger referanse] Fra 1718 virket han som diplomat i London, Haag og Paris. I 1725 utnevnte den nye storhertug Gian Gastone de' Medici ham til kommandant for hans trabantgarde, en post som den i 1723 avdøde Cosimo III hadde tiltenkt ham.[trenger referanse]
I 1728 dro han til Roma og ble sekretær for sin onkel, kardinal Lorenzo Corsini, som to år etter ble valgt til pave Klemens XII.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Corsini ble opphøyd den 14. august 1730 til kardinaldiakon med Sant'Adriano al Foro som titteldiakoni. Utnevnelsen skjedde in pectore og ble offentliggjort i samband med konsistoriet den 11, desember samme år. Han ble utsett til erkeprest av Laterankirken kort deretter.
Als kardinal vairket han blant annet i den romerske inkvisisjon, og i mars 1733 ble han prefekt for den apostoliske signatur, og forble det til sin død. Samme år ble han en av kuriens mest innflytelsesrike personer. Det året ble pave Klemens XII blind, og den nye kardinalstatssekretæren Giuseppe Firrao var en meget svak person.[trenger referanse] Kardinal Corsini tok seg således også av pavestolens utenrikspolitikk i 1730-årene.[trenger referanse]
Kardinal Corsini kjøpte i 1736 med finansiell støtte fra sin onkel fra Riario-familien området der han lot bygge Palazzo Corsini.
I 1737 ble han kardinaldiakon av Sant’Eustachio.
Som kardinal tok han del i en rekke konklaver: Konklavet i 1740 (valg av pave Benedikt XIV), i 1758 (valg av pave Klemens XIII) og 1769 (valg av Klemens XIV). Han spille en særlig viktig rolle i 1758 og bevirket med dette at den nye pave året etter eleverte hans grandnevø Andrea Corsini til kardinalskollegiet.[trenger referanse]
Corsini var negativt innstilt til jesuittordenen.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- The Cardinals of the Holy Roman Church
- Mario Guarnacci, Vitae et res gestae Pontificum Romanorum et S.R.E. Cardinalium Tomus secundus (Romae Venantii Monaldini, 1751), s.603-606.
- Lorenzo Cardella, Memorie storiche de' cardinali della Santa Romana Chiesa Volume VIII (Roma: Pagliari 1794), s. 244-246.
- Enzo Borsellino, Palazzo Corsini alla Lungara: storia di un cantiere (Fasano: Schena, 1988).
- Enzo Borsellino, Palazzo Corsini: Roma (Roma: Istituto poligrafico e Zecca dello Stato, Libreria dello Stato, 1995).
- George L. Williams, Papal Genealogy: The Families and Descendants of the Popes (Jefferson, N.C., USA: McFarland, 2004), s. 127-128.