Nehalem (mikroarkitektur)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Nehalem (IPA: nəˈheɪləm[1]) er kodenavnet for en prosessor-mikroarkitektur utviklet av Intel, og er etterfølgeren til den tidligere Core-mikroarkitekturen.[2] En forhåndsvisning med to Nehalem-prosessorer ble vist fram ved Intel Developer Forum i 2007, og den første prosessoren med Nehalem-arkitekturen som ble lansert var Core i7.[3]

Navnet Nehalem er et gjenbrukt kodenavn og fikk navnet sitt fra Nehalem-elven.[4][5] Arkitekturen har store forskjeller fra Netburst, men beholder visse likheter. Nehalem-baserte prosessorer har 45 nm transistorer, kjører på høyere klokkehastigheter, og er mer energieffektive enn Penryn-prosessorer.

Nehalem ble erstattet av Sandy Bridge-mikroarkitekturen, som ble sluppet ut i januar 2011.

Teknologi[rediger | rediger kilde]

Skjema over en prosessorkjerne i en firekjerneskonfigurasjon
  • Hyperthreading (flere tråder per kjerne)
  • 4 til 12 MB L3 hurtigminne
  • 64 KB L1 cache per kjerne (32 KB L1 data og 32 KB L1 instruksjoner), og 256 KB L2 hurtigminne per kjerne.
  • Integrering av PCI Express og DMI i prosessoren på visse modeller, som en erstatning til Northbridge
  • Integrert minnekontroeller med støtte for to eller tre minnekanaler DDR3 SDRAM eller fire FB-DIMM2 kanaler.
  • SSE4.2 og POPCNT instruksjonssett

Ytelse- og energiforbedringer[rediger | rediger kilde]

Nehalem fokuserer på ytelse, og har derfor større kjerner.[6]

Sammenlignet med Penryn arkitekturen har Nehalem:

  • 10–25 % bedre ytelse ved bruk av en tråd
  • 20–100 % bedre ytelse ved bruk av flere tråder.
  • 30 % lavere strømforbruk ved samme ytelse.

Nehalem-prosessorer har SSE 4.2 SIMD instruksjonsettet, med syv nye instruksjoner fra SSE 4.1 i Core 2 serien med prosessorer.

Referanser[rediger | rediger kilde]